Analyser av norsk strømpolitikk kan ikke bare ignorere alle ulempene

GJESTEKOMMENTAR: Å kalle norsk strømpolitikk et kinderegg er å kun se på noen fordeler og ignorere alle ulempene.

Hvorfor bygge kabler til de dyreste områdene, som – kanskje – vil gi oss lave priser en gang i framtiden? Når vi i utgangspunktet hadde lave priser? Bildet er fra en installasjon i Suldal i tilknytning til Englandskabelen. Foto: Pål Christensen

I en kommentar i Dagens Næringsliv den 4. september hyller finansredaktør Terje Erikstad den norske strømpolitikken. «Det er et mysterium at noen kan være ihuga motstandere mot et så gunstig system» som ifølge ham – og Erna Solberg som han henviser til – et Kinderegg som gir oss tre fordeler: 1) Vi kan selge kraften vår dyrt til utlandet. 2) Vi kan kjøpe kraft når den er billig. 3) Vi får forsyningssikkerhet.

Erikstad og Solberg er slett ikke alene om å tenke sånn, dette er de vanlige talepunktene fra myndighetene og fornybarbransjen. Men det er en ensidig og til dels feilaktig analyse. La oss ta de tre punktene for oss.

Selge dyrt

Ja, det er rett at vi kan selge dyrt. Men det er ikke til utlandet først og fremst. 90 prosent av strømmen selges til nordmenn og norske bedrifter. Slik sett skiller strøm seg markant fra andre eksportvarer. Det aller meste av oljen og gassen eksporteres, det samme gjelder metaller, fisk og så videre. At det lønner seg for kraftselskapene å selge dyrt til nordmenn, er enkelt å forstå, vanskeligere er det å skjønne at det skal være gunstig for nordmenn å betale dyrt for en basisvare som strøm – selve grunnlaget for samfunnet, velferden og annen verdiskaping.

Økte priser betyr i realiteten en ekstraskatt på nordmenn, som i tillegg rammer urettferdig. Det er mye mer inngripende for lavinntektshusholdninger, og bedrifter i sør må betale kanskje hundretusener mer enn i nord. Hadde fordelingseffekten av kraftinntektene vært hundre prosent rettferdig, ville saken stilt seg annerledes.

Kjøpe billig

Ja, det hender at strømmen er billig til tider. Men det skjer langt sjeldnere enn vi er forespeilt. Og det sammenfaller ofte med når behovet er lavt. I sum betaler vi mye mer enn før. I årene før gigantkablene til Tyskland og England åpnet pleide prisene i sør og nord å være omtrent like, men nå vil folk i sør – selv med norgespris – måtte betale langt mer enn i nord. Norgespris er i realitet et utilstrekkelig plaster på såret.

Erikstad og mange andre ser for seg at stor utbygging av fornybar kraft i Europa vil gi lavere priser som vi importerer via kablene. Men hvorfor bygge kabler til de dyreste områdene, som – kanskje – vil gi oss lave priser en gang i framtiden? Når vi i utgangspunktet hadde lave priser? Dessuten er det ingen konspirasjonsteori at kablene var tenkt å gi høyere strømpriser for å øke lønnsomheten. Men man så ikke for seg en så dramatisk prissmitte. Når den viser seg å være en realitet, sliter man med å forklare det.

Økte systemkostnader

Tanken om at Europa skal få lavere priser i takt med utbygging av sol- og vindkraft virker også lite sannsynlig. Selv om de i prinsippet gir billig kraft når de produserer, vil et elsystem basert på ikke-regulerbare kilder være komplisert å drifte og gi store systemkostnader. NVE skrev i i april i klartekst om de voldsomme økningene i Norge: «En underliggende driver for kostnadsøkningen er at systemet er blitt vanskeligere å balansere. Mindre forutsigbar produksjon, og raskere skifte mellom import og eksport (min utheving), gir store og raske endringer i kraftflyt og flere ubalanser.»

Det er også et spørsmål hvor mye vi faktisk tjener. Ifølge SSB har vi tjent 19 milliarder på strømeksport til nå i år, et par prosent av oljeinntektene. Det er selvsagt gode penger, ingen kan nekte for det, men man må også se på nedsidene. Det inkluderer langt mer press på natur og landskapsverdier, både på grunn av nedtapping av magasinene og økt press på vassdragene, og fordi man av en eller annen grunn vil bygge enda mer, tross det store overskuddet Erikstad skal ha ros for å påpeke at vi faktisk har. Videre et mer sårbart og dyrere elsystem, svakere forsyningssikkerhet, og i sum høyere energipriser med alt det fører med seg.

Forsyningssikkerhet

Til og med britene har skjønt mer. I en artikkel i The Telegraph 31.8 beskriver energijournalist Kathryn Porter de nye kablene som en dårlig avtale for Norge, fordi de er nesten rene eksportkabler som svekker den norske forsyningssikkerheten. «There is a real chance that Norway will run out of water this winter», skriver hun. Som fra britenes perspektiv betyr at deres forsyningssikkerhet er svekket, fordi de har gjort seg avhengig av «billig vannkraft fra Norge». Merk ordet billig her. Slik oppfattes det fra britisk side.

Artikkelen påpeker som sant er at strøm fra våre vannmagasiner er den eneste reelle kilde til energisikkerheten vår. Vi er langt mer avhengig av strøm enn omtrent alle andre land, med en elektrifiseringsgrad på over 50 prosent, mens de fleste andre europeiske land har rundt 20 prosent. Omtrent all oppvarming skjer med strøm.

Kontroll, ikke kutt

Mot slutten er Erikstad inne på et viktig poeng om de såkalte kabelmotstanderne, nemlig at de ikke er mot kraftutveksling i prinsippet, men ser fordelene ved kablene til Sverige. Nettopp. Få opplyste kabelmotstandere vil «kutte kablene», men vil ta mer kontroll over flyten og prissettingen. For det er forskjell på de gamle kablene til våre naboland, som vi har hatt i femti år, som dreier seg om fornuftig utveksling av strøm, og de to nye gigantkablene til Europas store underskuddsområder, som åpenbart er ment for storskala eksport.

Analysen som Erikstad og mange andre forfekter framstår for ensidig opptatt av kraftselskapenes inntjening, og i forlengelsen stat og kommuner, men underslår mange nedsider for naturen, elsystemet, og særlig hvor viktig lave energipriser er for økonomisk utvikling, verdiskaping og velferd. Og den antatte forsyningssikkerheten ved å koble seg til underskuddsområder er høyst tvilsom. 

• Jørg Arne Jørgensens gjestekommentarer
• Andre gjestekommentarer