At det tok så lang tid å få fram krigsseilernes historier, er helt naturlig

1 week ago 13



KRONIKK: Hele 77 år skulle det ta, før krigsseilerne fikk sin fulle anerkjennelse. At det tok så lang tid, er helt naturlig.

Ungguttene Arthur Ernst Berg (t.v.) og Richard Rott, fra henholdsvis Steingata i Stavanger og Tananger, levendegjør hvordan det var å arbeide som sjømann i henholdsvis første og andre verdenskrig. Begge overlevde torpederinger, i hver sin krig. Historiene deres formidles i utstillingen «Sjøfolk i krig» ved Stavanger maritime museum. Foto: Stavanger maritime museum og Johnny M. Roths samling

Debattinnlegg

  • Anne Tove Austbø

    Anne Tove Austbø

    Konservator, MUST/Stavanger maritime museum

Publisert: Publisert:

Nå nettopp

Filmen «Krigsseileren», som har kinopremiere fredag, vil garantert nå et stort publikum. Mange har ventet på en storslagen visualisering av sjøfolkenes krigsfortelling. Hvordan familiene på land opplevde det okkuperte Norge og krigens konsekvenser for enkeltpersoners liv, levendegjøres også.

Les også

Krigsseglarane har fått sin film

Les også

Kine Hults anmeldelse: «Strålende Joner i mesterlig krigsdrama»

Dermed skulle vi tro at det siste «hullet» i den norske okkupasjonshistorien er tettet. Men siste ord er faktisk ikke sagt. Nye, ukjente beretninger fra krigsårene kommer fortsatt fram i lyset. Det er nok dramatikk igjen til mange flere «blockbusters». Hvorfor blir vi aldri ferdige med krigsdramaene, og hva står igjen å fortelle? Utstillingen «Sjøfolk i krig – midt i striden uten kamptrening» ved Stavanger maritime museum tar for seg noen av spørsmålene.

Dominerende patriotisme

Angrep fra en ytre fiende gir grunnlag for å formidle beretninger med stor dramatisk tyngde. Kong Haakons VIIs doble «nei» i 1940, til å utnevne Vidkun Quisling til statsminister og til å abdisere som monark i Norge, er slike betydningsfulle hendelser for vår nasjon.

Boken, filmen og tv-serien «Kampen om tungtvannet», om Kompani Linges sabotasjeaksjonen i 1943, er et eksempel på motstandskampens dramaturgi, full av nervepirrende scener som leder fram til triumf. Heltebildet er klart, og fienden tydelig definert.

Dette var ukompliserte fortellinger som den norske befolkningen trengte i etterkrigsårene.

Det heter seg at seierherrene skriver historien, og i krigslitteraturen var det lenge de som selv deltok som skrev historien. Innsatsen til «gutta på skauen» er i dag så allment anerkjent at NRK kan sende en parodi med samme navn, uten at det vekker forargelse.

Vi er fortsatt ikke der når det gjelder krigen til sjøs.

Sårene er fortsatt dype for mange familier, bildet som tegnes kan ha mange nyanser av grått. Et viktig poeng er også at sjøfolkenes krig varte lenger enn på land. Sjøkrigen i Europa startet i september 1939 og varte til august 1945, da Japan kapitulerte. Mens flertallet hjemme var med på seiersfesten i maidagene 1945, kunne mange sjøfolk først vende hjem etter mer enn seks år ute.

Mange levde gode liv etter krigen, mens andre kom hjem med store traumer som samfunnet ikke hadde kunnskap til å hjelpe dem med.

Tanken på at en gutt
i konfirmasjonsalder skulle
ta jobb på skip i krigssone,
synes absurd i dag.

Ufortalte sjøkrigshistorier

Selv om sjøfolkenes krigsinnsats i senere år er blitt framhevet som Norges viktigste krigsbidrag, tok det altså nesten 80 år før det ble aktuelt å slippe sjøfolkenes krigserfaringer til på filmlerretet.

Utstillingen vår tar opp sjøfolkenes situasjon både i første og andre verdenskrig, for uteseilerne, hjemmeflåten og familiene hjemme. Lenge var begrepet «krigsseiler» forbundet med de ca. 30.000 som seilte utenriks i andre verdenskrig. Men nå regnes også de ca. 11.000 sjøfolkene i hjemmeflåten og om lag 8000 i marinen med. I alt mistet 4134 norske sjøfolk livet, inkludert marine og hjemmeseilere.

I tillegg omkom 953 utenlandske sjøfolk på skip i den norske uteflåten, blant dem briter og kinesere.

Her er det mange ukjente fortellinger. Selv om tallene har vært usikre, har altså ca. 50.000 vært direkte involvert i sjøkrigen. Med familiene ble mange flere berørt. Tallene for første verdenskrig er mere usikre, men minst 2000 norske sjøfolk døde i skipsforlis.

Selv om Norge var nøytralt under første verdenskrig, i årene 1914–1918, og okkupert i 1940–1945, var mye likt for sjøfolkene. I begge krigene var skipene avgjørende for å levere livsnødvendige varer langs kysten og våpen, ammunisjon og drivstoff for krigsmaktene. Minefelt og beskytning fra fly, krigsskip og ubåter truet. I første verdenskrig ble skip senket av tysk marine midt i Nordsjøen, mistenkt for å føre kontrabande. I andre verdenskrig var den allierte konvoitrafikken i Atlanterhavet mest risikabel.

Særlig tre temaer skaper diskusjon blant skoleelever og studenter: At sjøfolk i handelsflåten var «vanlige folk», ikke trente soldater. Med hyre på sivile skip havnet de midt i en krig som de ikke var forberedt på. De var kokker, maskinister eller styrmenn, men måtte håndtere fiendtlige angrep og risikere livet for å få fram livsnødvendig last.

At sjøfolkene ofte var så hjerteskjærende unge, vekker også oppmerksomhet. Tanken på at en gutt i konfirmasjonsalder skulle ta jobb på skip i krigssone, synes absurd i dag.

At mange sivile skip i hjemmeflåten ble senket av allierte styrker, altså av «våre venner», er også ukjent for mange. Stemmer det virkelig at det var britiske piloter i flyene som senket DSDs kystrute DS «Sanct Svithun» ved Stadt i 1943, da mer enn 57 mennesker døde? Hvorfor hører vi ikke mer om dette i dag?

«Sanct Svithun» ble liggende ved Buholmen utenfor Stad etter å ha blitt angrepet med fosforbomber og mitraljøseild fra seks britiske fly. De tyske soldatene de trodde var om bord, hadde gått over i et annet skip i Ålesund. Foto: Wikipedia
Åpenbar propaganda mot de allierte styrkene: Den tyske okkupasjonsmaktens minnefrimerke fra 1944 om den britiske senkingen av «Sanct Svithun» året før. Foto: Posten Norge AS

Tidens gang

Fortellingene om hjemmeflåtens krig under tysk kontroll berører også spørsmål om kollaborasjon, om gråsoner og om hva folk er villige til å gjøre for å klare seg gjennom vanskelige tider. Det tar tid før vi ser, og forstår, alle nyansene.

Filmen «Krigsseileren» demonstrerer at det ikke bare er viktig å seire på slagmarken, men også å vinne kampen om fortellingene i samfunnets kollektive minne.


«Krigsseilerne»

Les også

«Sanct Svithun»-forliset i 1962: «Jeg hører ennå drønnet av alt som var løst inni, da det rauset ned»

Publisert:

Publisert: 23. september 2022 08:00

Read Entire Article