5 hours ago
3
Kan livet bli fint igjen når du har mistet noe av det viktigste i livet?
Og når er det lov å ha det bra?
Maud Angelica Behn (22) og Helena Stålnacke (21) har ikke fasiten. Men de har hverandre å lene seg på når disse spørsmålene melder seg.
For de vet så altfor godt hvordan det er å sørge – og å skulle prøve å leve videre.
Det ensomme ved døden
Jentene havner ved siden av hverandre i klasserommet når de begynner på videregående. Et vennskap begynner raskt å ta form.
Det tar ikke lang tid før Helena betror seg til Maud om smerten hun har båret på i litt over to år.
For da Helena bare er 13 år, møter hun på en avgrunn.
Det er mars i 2017, og hun og moren drikker kaffe og koser seg sammen med Helenas mormor og farmor. Men så blir mamma Pernille brått dårlig.
Hun har epilepsi, og får et epilepsianfall. Det er ikke første gang, og Helena tror moren skal føle seg bedre igjen snart – for slik har det vært før.
Men det skal bli morens siste anfall. Dagen etterpå er hun død.
Fakta: Hva er epilepsi?
- Epilepsi er en samlebetegnelse på en rekke kroniske tilstander med ulike årsaker og prognoser. Det som kjennetegner dem, er tilbakevendende epileptiske anfall.
- Det finnes mange årsaker til epilepsi. Alle sykdommer, skader eller misdannelser som påvirker hjernebarken, gir økt risiko for å utvikle epilepsi.
- Epilepsianfallene er uttrykk for en forbigående forstyrrelse i hjernens normale funksjon. De normale elektriske signalene mellom hjernecellene blir plutselig forstyrret av unormale elektriske utladninger.
- I Norge anslår man at rundt 30 personer hvert år rammes av plutselig og uventet epilepsirelatert død.
- Særlig utsatt er personer i alderen 20–40 år som har epilepsi som er vanskelig å behandle og som har hyppige nattlige krampeanfall.
Kilde: Helsenorge.no
Helena får dødsbudskapet mens hun er hos farmor, hvor hun har overnattet.
Mamma, som er så varm og snill. «En kreativ sjel», er ordene Helena bruker for å beskrive henne.
I starten spiser sjokket og sorgen opp Helena innenfra. Hun husker fortsatt den forferdelige følelsen:
«Det føles som om jeg aldri skal bli glad igjen.»
Og det føles ikke som om hennes jevnaldrende er noen hun kan gå til for å få trøst. Det er nesten som de unngår å snakke med henne om tapet hun har lidd.
– Folk på 13 år har gjerne ikke opplevd død, og er heller ikke vant til å snakke om det. Det er jo vanskelig for voksne også, men de har kanskje litt mer erfaring, sier 21-åringen.
– Det var veldig ensomt.
Pappa Ari
Men hun finner altså Maud et par år senere. Det føles godt å snakke om mamma med henne. Lite vet venninnene at Maud snart skal bli smertelig klar over hva Helena har gått gjennom.
Et halvt år etter jentene møtes, i romjulen i 2019, tar Mauds pappa livet sitt. Norsk og internasjonal presse skriver om Ari Behns selvmord i flere uker. Han blir bare 47 år.
Da eldstedatter Maud stiller seg bak pappas hvite kiste for å tale foran en fullsatt Oslo domkirke, er hun bare 16 år. Hun berører de fremmøtte, og resten av Norge, dypt med ordene hun har valgt:
«Pappa må ha vært så sliten at han må ha følt at han ikke hadde noen annen utvei enn å gå ut av denne verdenen. Men der tror jeg han tok feil. Det er alltid en utvei.
[…] Alle fortjener kjærlighet og glede. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke.»
22-åringen beskriver det som «absurd» å ha kjent Helena og hennes historie i bare noen måneder før hun selv mister sin far.
– Det betydde så mye å vite at det var noen som skjønte hvordan det var. Og som man kunne snakke helt fritt med det om.
Og å se venninnen være i stand til å smile og le tre år etter moren hadde dødd, ga Maud håp.
– «Kanskje det kan være meg om noen år», tenkte jeg.
Å føle at man gir slipp
Men det kan gjemme seg komplekse følelser bak et smil. Helena har kjent en klump i magen når hun har følt seg «for glad» etter morens død.
Som om det skulle være ulovlig å smile bare ett år etterpå.
– Det er mye dårlig samvittighet forbundet med sorg.
Åtte år har gått siden hun mistet moren. Hun var på et vis bare et barn.
Kanskje er det derfor det gradvis blir vanskeligere for henne å huske hvordan morens ansikt så ut.
– Det er jo sånn minner fungerer, de blir svakere. Men det er så vondt når det gjelder en du er så glad i. For da føler man at man gir slipp på personen.
Trenger du noen å snakke med?
Hvis du ønsker noen å snakke med, kan du benytte noen av disse lavterskeltilbudene:
Mental Helse Hjelpetelefonen: Ring 116 123. Tast 2 for foreldresupport og tast 3 for studenttelefonen på samme nummer. Eller skriv på sidetmedord.no.
Mental Helse Ungdom: Chattetjeneste på www.mhu.no, åpen hver dag kl. 18-21. Tjenesten er rettet mot unge voksne (18-35 år).
Kirkens SOS: Ring 22 40 00 40 eller skriv på soschat.no eller meldinger.kirkens-sos.no.
Men det er jo ikke som om Helena har gitt slipp på moren bare fordi erindringer om ansiktet hennes har begynt å falme i kantene. Det bare føles sånn.
– Og det er veldig, veldig vondt.
Kjærlighetsbrev
Sammen har Helena og Maud skrevet en bok som de har kalt «Plutselig». Den handler om å miste det viktigste i livet. Om eksplosivt sjokk og altoppslukende sorg.
Den handler om dem, «sorgvenninnene». De kaller boka et kjærlighetsbrev til folk som sliter med sorg.
Maud har en påminnelse hun vil gi folk som sørger: at det ikke er farlig å snakke om det.
– Det farlige har allerede skjedd. Det skjedde da personen døde. Men det er ikke farlig å snakke om det. Vi begge skulle så innmari ønske at sorg ble mer snakket om.
Og sorg er ikke alltid bare sorg. Maud har klart å finne noe trøstende ved den. Den har lært henne hva glede er.
– Nå i senere tid legger jeg mye mer merke til glede enn før. Når man har vært så langt nede, så setter man så mye mer pris på selv de minste gleder. Det trodde jeg var helt umulig.
«Turnerer» på gravplassen
Kanskje 22-åringen en gang trodde det ville være like umulig å besøke pappas grav uten at det skulle være noe annet enn trist.
Det var før «sorgvenninnene» begynte å dra på «gravstøtteturné».
Du leste riktig.
– «Gravstøtteturné» …?
– Vi besøker gravene til hverandres foreldre, og spiser lunsj. Vi har en liten piknik, prater og har det hyggelig. Og synger sanger.
Ikke en typisk tenåringsaktivitet, medgir venninnene.
Det var en gang de hadde lært en sang fra skolen utenat. På «gravstøttesturneen» en kveld tente de lys på en av gravene og sang sangen. Muligens til stor forbløffelse for eventuelle forbipasserende.
– Men det er koselig at vi kan gjøre det sammen, sier Maud.
English (US)