Du skal ikke være taus, for «hva faen er greia med det?»

1 month ago 20



Kravet om å ta stilling i krigen mellom Israel og Hamas er overalt, skriver Anki Gerhardsen. Jørgine «Funkygine» Massa Vasstrand (t.v.), Wasim Zahid og Sofie «Sophie Elise» Steen Isachsen er blant kjendisene som oppfordrer flere til å heve stemmen. Foto: Jan T. Espedal/Ketil Blom Haugstulen/Stein J. Bjørge

Det vi ikke snakker om når vi snakker om Gaza.

Publisert: 17.06.2024 21:49

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

«I hate a neutral bitch»

For et par uker siden passerte jeg protestcampen ved universitetet på Blindern. Mellom alle palestinaflaggene og kravene om å boikotte Israel trådte denne markante erklæringen frem på et stort, hvitt banner. Som en knyttet neve rettet mot hver og en som tilfeldigvis gikk forbi.

Banneret oppsummerer langt på vei stemningen i den norske offentligheten. For kravet om å ta stilling i krigen mellom Israel og Hamas er overalt.

Lege Wasim Zahid skriver høyt om det i Nettavisen: «Du. Ja, du!» skriver han og ber deg poste et innlegg i sosiale medier. Et palestinsk flagg i hvert fall. Eller en vannmelon.

Du skal ikke være taus, for «hva faen er greia med det?» Det er ikke så nøye om du bidrar praktisk eller økonomisk for Gaza, det gjør han ikke selv heller. Men han skriver, og han deler meningene sine. Og det skal du også gjøre.

Det samme budskapet kommer fra influencere, med ulik grad av aggresjon. Sophie Elise. Fetisha Williams. Roya Sori. Funkygine: Du skal reise deg for Palestina, og du skal gjøre det i full offentlighet. Hvis ikke er du ikke et normalt menneske. De er ikke med på noen diskusjon. De åpner ikke for tvil eller usikkerhet. Dette er ikke en vanskelig konflikt.

Demonstrasjon for Palestina i Oslo, desember 2023. Foto: Stein J. Bjørge

Hvordan kom vi dit?

For noen er denne konflikten så enkel at det ikke er spesielt ille å omringe jødiske kvinner i 8. mars-toget mens man roper «Ingen zionister i våre gater!» For noen er det ikke galt å forfølge en stortingsrepresentant som ikke er propalestinsk.

I vår møtte jeg en norsk ungdom som de siste årene har hatt en israelsk kjæreste. Men nå var det blitt et problem i vennekretsen. Sist hun gikk på fest, var det noen som nektet å møte opp. Og nå gruet hun seg. For kjæresten skulle komme på besøk, og hun visste ikke hvordan hun skulle få fortalt ham at han ikke må si høyt at han er israeler.

Alle disse beskrivelsene er brikker i en kompakt norsk virkelighet. Til sammen blir det et stort kor med sterke meninger og sterke følelser, og dette fyller hverdagen, studiestedene, ungdomsmiljøene og tusenvis av små samtaler i Norge.

Hvordan kom vi dit? Hvordan kan det ha seg at så mange tror de kan løse Midtøsten-konflikten ved å tvinge andre til å tegne en vannmelon på Instagram? Eller ved å hate medborgere som ikke greier å gjøre seg opp en klar mening. Eller ved å fryse ut en ung jente som har forelsket seg.

Innsnevret samtalerom

Under tittelen «Gaza i svart/hvitt» peker samfunnsforsker Arnfinn Midtbøen på en del av forklaringen (kronikk i Klassekampen, 5. april). Midtbøen tar sterkt avstand fra Israels krigføring, men ser samtidig at det er blitt mye farligere å være jøde i Norge. Politibeskyttelse er hverdagslig.

Forskeren setter det i sammenheng med et innsnevret samtalerom preget av massiv ensretting og enkle svar på kompliserte spørsmål. « ... man presses inn i kategoriske posisjoner – for eller imot, enten/eller», skriver Midtbøen, som avslutningsvis vedgår at han kviet seg for å påpeke problemet. Han var redd for at forsøk på nyansering skulle bli mistolket og misbrukt.

Det er pressen som skal passe på at samtalerommet ikke snevres inn eller blir massivt ensrettet. Det står helt eksplisitt i pressens etiske regelverk.

Balanse og meningsmangfold gjelder ikke lenger. Kritiske spørsmål forsvinner.

Men det er som om Gaza-krigen med all dens lidelse har skapt en unntakstilstand. Balanse og meningsmangfold gjelder ikke lenger. Kritiske spørsmål forsvinner.

Løsningen er ikke å begrense rapporteringen om døden på Gaza. Det er heller ikke slik at hver sak om krigsforbrytelser fra den israelske staten skal følges opp av en sak om motpartens overgrep. Israel har det største ansvaret for den ubeskrivelige nøden som spiller seg ut. Men det er som om storpolitikken og de omkringliggende statenes interesser i krigen er blitt helt uinteressante. Til tross for at det er i konteksten alle problemene har sitt utspring, får konteksten lite oppmerksomhet. Og det får heller ikke Hamas.

Samme vilje til vold mot sivile

Da Dagsrevyen sendte et innslag om gisselredningen 8. juni, handlet det bare om alle palestinerne som ble drept i aksjonen. At gislene ble hentet ut under massiv beskytning fra Hamas, ble ikke nevnt. Hvorfor ikke? Hamas har ikke den våpenkraften som Israel har, men de har den samme viljen til vold mot sivile.

VG har gått gjennom sin egen dekning av Gazakrigen og funnet at 38 prosent av sakene har et palestinsk perspektiv. 15 prosent har et israelsk perspektiv.

VG skriver videre at kildebredden burde vært bedre, at de i liten grad har belyst Israel fra innsiden, og at journalistikken fra Gaza har vært prisgitt reportasjer laget av andre.

VG fortjener honnør for en selvgranskning og en åpenhet som ikke er vanlig i norsk presse. Flere burde gjøre det samme. For det kan hende at de autoritære strømningene som nå får herje nærmest uimotsagt i Norge, henger tett sammen med disse tallene og dette underskuddet på kompleksitet og helhet.

Til syvende og sist handler pressens samfunnsoppdrag om å sette norske borgere i stand til å ta frie og informerte valg. Da må journalistikken være bred nok til at det er mulig. Og så må alle som vil tvinge, trakassere eller på annen måte hindre friheten, aktivt konfronteres.

Read Entire Article