Er det over og ut for sentrum i norsk politikk?

AFTENBLADET MENER: Det tradisjonelle «sentrum» i norsk politikk er i ferd med å forsvinne. Det vil ha konsekvenser.

Her lukter det trøbbel: Avstanden mellom KrF og Venstre kan gi hodebry på borgerlig side etter valget Foto: Jonas Been Henriksen / NTB

Leder i Kristelig Folkeparti, Dag-Inge Ulstein, vil helst sitte i regjering med bare Høyre. Den ideologiske avstanden til Venstre er for stor, mener han. Da vil han heller ha med Fremskrittspartiet i en borgerlig regjering.

La gå at Ulsteins jobb nummer én er å sørge for at KrF karrer seg over sperregrensa på 4 prosent. Hvis ikke, er det ikke mange kort han har på hånden når regjeringskabalen skal legges i september. Akkurat nå ser det ikke helt lyst ut.

Men det er absolutt verdt å merke seg at lederen i KrF nå mener at den politiske avstanden til Venstre er større enn avstanden mellom KrF og Fremskrittspartiet. Det er et tydelig signal om den ideologiske retningen KrF har valgt.

I sentrale verdispørsmål, med abortsaken og ruspolitikken som to iøynefallende eksempler, står KrF og Venstre langt fra hverandre. Og mens Venstre markedsfører seg selv som det aller mest EU-positive partiet i landet, er velgerne til KrF mye mer skeptiske til tettere integrering med Brussel.

Det har vært en sannhet i norsk politikk i flere tiår at det er vanskelig å samle nok mandater til en flertallsregjering uten å søke samarbeid med «sentrum». Som i dagens storting betyr Venstre, KrF, Senterpartiet og MDG. Men en endring blant velgerne kan gjøre denne sannheten avleggs. Partiene i ytterfløyene vokser, mens «sentrum» skrumper inn.

Fremskrittspartiet surfer på tidenes medgangsbølge på høyreflanken, mens SV og Rødt gjør det bra på venstre side.

Ap-leder og statsminister Jonas Gahr Støre er sikkert ikke lykkelig dersom en fortsatt Ap-ledet regjering (eller en ren Ap-regjering) vil være avhengig av støtte fra Rødt. Og Høyre-leder Erna Solberg vil ha liknende hodebry dersom en borgerlig regjering vil være avhengig av både Venstre og KrF.

Venstre og Frp er rykende uenige om både EU og ruspolitikken, for eksempel. For ikke å snakke om klimapolitikken. Det vil kreve politisk balansekunst av høy klasse å forene disse standpunktene i en felles plattform.

Og på rødgrønn side: Hvor dårlig kan Senterpartiet risikere å gjøre det i september? Dersom det er bisarre utspill som tidligere landbruksminister Geir Pollestads om å begrense innbyggertallet i Oslo til 700.000 personer som utgjør Sp's valgkampstrategi, er det fare for en brutal nedtur for partiet som satt i regjering helt til februar måned. Et så svekket Sp er nok et eksempel på at sentrum ikke er hva det engang var.

Tradisjonen med samarbeid med sentrum kan stå for fall hvis dagens meningsmålinger blir den nye politiske hverdagen. Det vil øke avstanden mellom fløyene. Men kan samtidig gjøre valget tydeligere for velgerne.