Etter feiringen venter stor fare

1 month ago 19

Bashar al-Assad flyktet fra et politisk og økonomisk konkursbo som var hans eget verk. Opprørerne møtte liten motstand på veien til Damaskus, men nå står utfordringene i kø for Syrias nye makthavere.

Mandag 9. desember kl. 17:37

Kortversjonen

Syrere feirer diktatorens fall, men landets fremtid er usikker med mange utfordringer.
HTS-ledere lover respekt for minoriteter, men praksisen gjenstår å se.
Rivaliserende militsgrupper kan utfordre fredsprosessen etter Assads regime.
Syria står overfor risikoen for oppløsning eller et nytt autoritært regime.

De siste dagene har syrere feiret diktatorens fall. De fortjener å få oppfylt drømmen de hadde da de startet kampen mot diktaturet for snart 14 år siden: Frihet og bedre levekår.

Det gamle regimet leverte bare nød og død.

Assad-familiens diktatur besto i over 50 år. Det er krevende å bygge en ny stat på ruinene av et regime som baserte seg på frykt og undertrykkelse av befolkningen. Et nytt Syria vil ta form, men erfaringene fra de andre landene som opplevde den arabiske våren er ikke lovende. Det ble ikke det nye samfunnet som demonstrantene så for seg, hverken i Egypt, Jemen, Tunisia eller Libya.

Noen gamle regimer ble styrtet. Folket opplevde et frihetens øyeblikk, før autoritære krefter igjen grep makten eller at en skjør situasjon utartet i borgerkrig.

Derfor venter en farlig fase i Syria etter at feiringen er over.

Syria har en mulighet til å lykkes der de andre feilet. Det vil kreve at de ulike opprørsgruppene og andre deler av opposisjonen klarer å samarbeide om et overgangsstyre. Det blir krevende ettersom opprørerne representerer ulike interesser og ofte har vært i strid med hverandre.

Islamistene i Hayat Tahrir al-Sham (HTS) ledet den militære offensiven som styrtet Bashar al-Assad. Deres leder Abu Mohammed al-Jolani har brutt båndene til terrornettverket al-Qaida, men målsettingen om å innføre et islamsk styre består.

al-Jolani sier at han vil respektere de etniske og religiøse minoritetene i landet. Det viktigste er ikke hva opprørerne lover, men hva de faktisk gjør. Det første tegn på hva syrerne har i vente er hvordan HTS setter sammen en overgangsregjering.

Det finnes mange militsgrupper som var i opposisjon til Assad-regimet i Syria. I tillegg til HTS er det blant andre tyrkiskstøttet milits, kurdiske styrker og lokale opprørsgrupper i sør. De vil fortsatt forsvare sine interesser i det maktvakuum som har oppstått.

Siden opprøret mot Assad startet har ikke den syriske sentralmakten hatt kontroll over hele landet. Det er en risiko for at Syria som nasjon går i oppløsning på grunn av rivaliseringen mellom ulike militser. En annen fare er at et nytt autoritært regime tar over. Ikke et sekulært diktatur som under far og sønn Assad, men et strengt religiøst regime.

Den økonomiske situasjonen for syrere flest er blitt langt verre enn den var for over 13 år siden, da borgerkrigen startet.

Oppstanden mot Assad startet i form av fredelige massedemonstrasjoner. Folket krevde demokratiske reformer. De kjempet for brød og frihet. Unge syrere ønsket bedre økonomiske muligheter og retten til å si sin mening uten frykt for straff.

Det tok tid før den arabiske våren i Tunisia og Egypt spredde seg til Syria. Men misnøyen mot Assad var stor i det sunnimuslimske flertallet, særlig blant de fattige på landsbygda. Og studentene i Damaskus var inspirert av det som hadde skjedd i andre arabiske hovedsteder.

Regimet reagerte på kritikk på den eneste måten diktaturer vet, ved å bruke brutal makt. Da ble de fredelige protestene til et væpnet opprør. Også terrorgrupper som Den islamske stat og al-Qaida klarte å etablere seg i det kaoset som oppsto.

I revolusjonsvåren i 2011 sto demonstranter mot et autoritært regime. I årene som fulgte ble bildet langt mer komplisert. Konflikten ble internasjonal. Det som var en folkelig, syrisk motstand mot et undertrykkende system ble til en storkrig som involverte både utenlandske aktører og terrorbevegelser.

På veien ble interessene til de som startet revolusjonen glemt.

I tillegg til regimets soldater og syriske opprørsstyrker sluttet tusenvis av fremmedkrigere fra en lang rekke land seg til IS. Russland, Iran og Hizbollah-militsen kastet seg inn i kampen på Assads side. USA sendte styrker for å bekjempe IS og støtte kurdisk milits. Tyrkia støttet opprøret mot Assad og angrep syriske kurdere i nord.

Vladimir Putin allierte seg med Bashar al-Assad for å sikre Russland et strategisk brohode i Midtøsten og et militært nærvær. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan ville ha kontroll over de nordlige delene av Syria i sin kamp mot kurdisk milits. Syria ble en viktig del av den sjiamuslimske akse som Iran ledet, fra Persiabukta via Irak til Syria og Libanon.

For Israel er Iran hovedfienden og de har ved mange anledninger angrepet både Hizbollah og iranske mål i Syria. Israel fører krig mot Hamas i Gaza, mens det er innført en skjør våpenhvile mellom Hizbollah og Israel i Libanon.

Iran og Russland har lidd et stort tap ved Assad-regimets fall. Tyrkia har styrket sin posisjon. Men alle de utenlandske aktørene vil forsøke å påvirke utviklingen i det nye Syria.

Hør også podcasten Giæver og gjengen

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article