Farlig utvikling på Balkan

2 days ago 8



Serbias president, Aleksandar Vucic, her i Beograd under en pressekonferanse i begynnelsen av januar. Foto: Darko Vojinovic, AP

Trekker Vesten i riktig retning?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Utviklingen på Balkan går i feil retning.

Hovedproblemet er vestlige aktørers tro på at korrupte og autoritære nasjonalister kan behandles som partnere – selv når de fortsetter å handle i direkte strid med demokratiske verdier.

«Dreper dere én serber, vil vi drepe 100 muslimer», truet en ung serbisk politiker med i 1995. Uttalelser som denne ledet ham til maktens tinder istedenfor til krigsforbrytertribunalet i Haag. I dag er han Serbias president og mottas med pomp og prakt på offisielt besøk i Norge. Uten at han tar avstand fra sine ord.

Kan ikke utelukke voldelige sammenstøt

Spenningene fra 90-tallet fortsetter å dominere flere av landene i det tidligere Jugoslavia. Nye kriger er ikke sannsynlig, men vi kan ikke utelukke voldelige sammenstøt. Spesielt hvis aktører som Russland gis rom til å utnytte spenningene som finnes.

I flere tiår har Vesten forsøkt å hjelpe landene i det tidligere Jugoslavia til å bli velfungerende samfunn. Dette har vært basert på en sentral antagelse om at landene ønsker å bli del av EU. Nå er det imidlertid åpenbart at denne antagelsen ikke holder.

Mange balkanpolitikere ser seg ikke tjent med å bli demokrater når de fint har klart å holde seg ved makten som nasjonalister. De bedyrer at de vil gjennomføre reformer, men på hjemmebane undergraver de presse, rettsvesen og alle andre institusjoner. Og stjeler skamløst av statens ressurser.

Slovenia og Kroatia er allerede med i både Nato og EU og er ikke truet av videre uro. Derimot preges situasjonen i Bosnia-Hercegovina og i Montenegro av raskt økende etnisk polarisering og gradvis institusjonelt sammenbrudd. Kosovo er utsatt for voldelige demonstrasjoner og destabilisering utenfra. Serbia er regionens mektigste aktør og har ansvaret for mye av utviklingen – også den vi ser i nabolandene.

Historien forfalskes

I Serbia er Milosevic-tidens ideologi fullstendig rehabilitert. Ikke så overraskende når dagens leder, nevnte president Aleksandar Vucic, var Milosevics propagandaminister og dagens utenriksminister var Milosevics pressetalsmann. I deres Serbia dukker det opp store veggmalerier av krigsforbrytere samt nylig hyllester av Putin og Wagner-gruppen.

Presidenten og regjeringen forfalsker historien, mens pressen, som er kontrollert av myndighetene, er fylt av nasjonalistisk retorikk. Politifolk synger offentlig om å utføre nye massakre mot Serbias minoriteter – uten at det møter reaksjoner.

Spørsmålet blir da hvorfor vestlige diplomater og spesialutsendinger – også norske – fortsetter å la nettopp disse lederne få legge premissene for den videre utviklingen i regionen. På de sårbare nabolandenes bekostning.

Tvunget gjennom lovendringer

I Bosnia (der også Kroatia spiller en utpreget negativ rolle) har Vesten nylig tvunget gjennom lovendringer som sementerer etnisk splittelse og styrker korrupte, russiskstøttede lederes grep om makten. Det skal godt gjøres å finne en diplomat som kan forklare hvordan det å styrke Moskvas lokale partnere er i tråd med våre interesser.

I Kosovo presser et unisont vestlig diplomatisk korps på for å opprette en egen «serbisk» administrativ enhet i landet. Selv om en slik institusjon med all sannsynlighet vil bli misbrukt til å undergrave staten. Argumentet er at tidligere inngåtte rammeavtaler må etterleves. Selv der disse er uklare og inngått på udemokratisk vis.

Albanske politikere som protesterer, spesielt landets statsminister Albin Kurti, stemples som «lite fleksible» og «dogmatiske» av vestlige diplomater. Dette skjer til tross for at Kurti er en av få topp-politikere på Balkan som ikke mistenkes for korrupsjon, og har kjempet konsekvent og prinsippfast for demokratiske verdier.

Paradoksal situasjon

Men i dag har vi altså endt opp i en paradoksal situasjon der vi i større grad støtter korrupte autokrater enn politikere som deler våre verdier. Hvordan kunne dette skje?

Den viktigste forklaringen er at Vestens politikere og diplomater stadig frykter fornyet uro på Balkan, men ikke nok til å ta belastningen med å konfrontere dem som faktisk skaper den. I stedet legger de press på partene de ser på som mindre truende. Beograd forstår dette og iscenesetter dramatiske situasjoner, som de så belønnes for å avslutte.

Dette er Ikke ulikt situasjonen Russland i mange år lyktes i å opprettholde på den internasjonale scene: Kreml sikret seg tilbakeholdenhet fra Vestens side ved bevisst å fremstille seg selv som en farlig og uberegnelig aktør.

Diplomatene forsøker å kamuflere ettergivenhet med retorikk om like «parter» der «begge sider må senke spenningsnivået». Og de snakker om «konkurrerende nasjonalister». Imidlertid er sannheten at «partene» er langt fra like. Det finnes ikke andre land i regionen der propaganda og historieforfalskning gjennomsyrer samfunnet i samme grad som i Serbia.

Troen på at vi kan støtte oss på nasjonalistene fra 90-tallet har så langt ikke gitt resultatene Vesten håpet på. Vår passivitet i møte med aggressiv nasjonalisme har gjort fornyet konflikt mer sannsynlig, ikke mindre. Det er derfor på tide med en ny tilnærming – men hvilken?

Vi bør slutte å la oss skremme

Svaret ligger snublende nær. Vesten bør vende tilbake til en politikk som respekterer verdiene våre egne samfunn er tuftet på. Vi bør slutte å la oss skremme av autokratenes trusler. I stedet bør vi gi avgjørende støtte til aktører som gjennom handling viser at de deler våre verdier. Idealer er ikke teoretiske størrelser, men huskeregler for praksiser som gang på gang viser seg nyttige.

Disse reglene er like relevante på Balkan som i våre egne samfunn. Vi må insistere på dem, selv når autokratene protesterer. De trenger Vestens penger og legitimiteten det gir å være inkludert i det gode internasjonale selskap. Dette er ressurser Vestens representanter kan nekte dem. Demokratienes reelle kapasiteter er tross alt enorme. Trusler fra autokrater bør derfor møtes med klar melding om at de vil gå tapende ut av en konflikt.

Ved å vende tilbake til en verdibasert politikk kan Vesten igjen ha en sjanse til å bidra til stabilitet og utvikling på Balkan. Også norsk utenrikspolitikk burde bidra til dette.

Jon Kværne, gjesteforsker ved Institutt for forsvarsstudier, tidligere assistent for forsvarsattacheen ved Den norske ambassade i Beograd (2019–2021)

Read Entire Article