Fortet holdt

1 day ago 5

Ap har noen grenser de ikke kan overskride. Denne uken handlet det ikke bare om politiske tap eller seire. Det handlet om partiets kjerneverdier.

Om styringsevne, troverdighet og integritet. Om Aps evne til å forvalte helheten i politikken, og å balansere ulike hensyn mot hverandre.

Og ikke minst – Ap kunne ikke gi etter for et aktivistisk lite fløyparti i olje- og energipolitikken, et område der det er bredt flertall både på Stortinget og i folket for en helt annen politikk enn det MDG går inn for.

Politisk styrt avvikling?

Alle ser at oljealderen på et tidspunkt vil fase ut. At andre energiformer, som ikke truer klimaet, vil ta over, og at behovet for olje og gass vil bli langt mindre.

Den politiske striden handler om hvorvidt markedet skal styre utviklingen, slik at fornybar energi gradvis tar plassen til fossile energiformer. Eller om det skal være en politisk styrt avvikling for Norges del, uavhengig av utviklingen av andre energiformer. Og uavhengig av hvilken rolle olje og gass vil spille i sikkerhetspolitikken i årene fremover.

MDG vil i utgangspunktet trekke Norge i retning av en politisk vedtatt stans i oljeutvinningen på norsk sokkel. Det var slike krav, i ulike former, som tidligere denne uken så ut til å kunne felle Støre-regjeringen. Et krav alle forsto at MDG ikke kunne nå frem med.

Lite klimadebatt

Innad i MDG ser de ut til å tenke at de denne uken endelig fikk satt klima høyt på dagsorden. Det er viktig, i en urolig tid der klima ser ut til å få mindre oppmerksomhet – på tross av at det er avgjørende at verden tar helt nødvendige grep.

Men det var strengt tatt ikke mye debatt om klima denne uken. Det handlet snarere om regjeringens fremtid, om forhandlingstaktikk og tidsfrister – og om et lite parti som forsøkte å presse store og omfattende samfunnsendringer gjennom i sene nattetimer.

Og det handlet om hvorvidt MDG faktisk forsto hva de holdt på med. Partileder Arild Hermstad uttalte seg som om han kunne felle Støre den ene dagen, og bare sette ham inn igjen som statsminister den neste. Blant annet i NRKs Politisk kvarter.

Listhaug som statsminister?

Slik hadde det slett ikke trengt å gå. Dersom Støre hadde måttet gå av, ville han trolig rådet kongen til å spørre Frp-leder Listhaug, som leder for det største opposisjonspartiet på Stortinget, om å danne regjering.

Listhaug kunne i prinsippet ha tatt jobben som statsminister, satt sammen en regjering, og presentert en regjeringsplattform fullstappet med Frp-politikk.

En slik regjering hadde ikke vart lenge før den ville blitt felt av stortingsflertallet. Trolig allerede før jul. Men selv en særdeles kortvarig Listhaug-regjering kunne i mange velgeres bevissthet gitt henne en annen tyngde som statsministerkandidat ved neste stortingsvalg.

Støre, på sin side, ville kommet kjapt tilbake – som en svekket og ydmyket statsminister.

Luftige formuleringer

Det var åpenbart at Ap ikke kunne gi etter for MDGs krav i oljepolitikken. Hadde Støre og hans folk gjort det, risikerte de å bli MDGs dørmatte gjennom resten av denne stortingsperioden. Og på veien ofret bildet både de selv og velgerne deres har av Ap som et ansvarlig styringsparti.

Nå ble resultatet en såkalt «Omstillingskommisjon». Med luftige formuleringer om oljenæringens utvikling som de ulike partiene kunne tolke nesten som de selv ville.

Slik vi også så at de gjorde. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum hadde en helt annen fortelling om hva kommisjonen skal gjøre enn det Hermstad og hans folk hadde. Naturlig nok. Spriket mellom de to partiene er så stort at det ikke var mulig å samle dem om noe annet enn formuleringer som kan strekkes og dras i alle retninger.

Det var dette som reddet Ap-regjeringen – i denne omgangen. Men det blir mye kladdeføre i årene fremover. For Stortinget er satt sammen som det er. Vi har ikke nyvalg i Norge. Den uoversiktlige parlamentariske situasjonen vil vare ved frem til neste stortingsvalg, i 2029.

Utkast til politikk

Dette gjør Stortinget mye mer interessant enn det er når det er en flertallsregjering, eller en regjering med et avklart flertall bak seg i Stortinget. I langt større grad enn tidligere vil det være i Stortinget politikken avgjøres, ikke i regjeringskontorene.

Regjeringens forslag vil mer enn før bare være utkast til politikk, utgangspunkt for tøffe forhandlinger. Ikke alltid mellom de fem partiene som står bak Støre. Vi har allerede sett at stortingsflertall i ulike saker kan gå på kryss og tvers.

Tonje Brenna og Tuva Moflag har en tøff jobb foran seg de neste fire årene. De må lykkes for at regjeringen skal overleve.

Denne situasjonen stiller store krav til regjeringspartiets våpendragere i Stortinget. Aps parlamentariske leder Tonje Brenna og partiets leder i finanskomiteen, Tuva Moflag, forsvarte denne gangen Aps gjerdestolper i oljepolitikken. De klarte til slutt å få samlet alle fem partiene bak en budsjettavtale. Det er ingen liten bragd.

Ekstra sterke kort

I forsvaret for disse gjerdestolpene blir faktisk Sp, som mange i Ap opplevde som en klamp om foten gjennom nesten fire år sammen i regjering i forrige periode, Brenna og Moflags viktigste allierte. For Vedum og hans folk har ikke noe å gi MDG i oljepolitikken.

Med sin vippeposisjon i Stortinget, kan Sp hele tiden true med å skifte side. Og dermed kaste Støre-regjeringen. Derfor vet Brenna og Moflag at de ikke kan vike her. Det gir dem ekstra sterke kort på hånden, også i fremtidige forhandlinger.

Spørsmålet er om det holder, gjennom hele denne stortingsperioden. Det eneste som er sikkert, er at det blir mange flere våkenetter. Gjensidige beskyldninger, frustrasjon og sinne. Små og store kriser. Og et storting med mer makt enn på lenge.

Burde Ap gitt etter for MDGs krav i oljepolitikken?

aJabNeicUsikker / vet ikke

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article