Han var født til å bli forfatter

Kanskje var det klinkekulen som fikk ham til å skjønne det.

Da Ingvar Ambjørnsen fortalte om det som skjedde mange år senere, var det bare et vagt minne fra da han var barnehagebarn.

Men han visste at han hadde byttet til seg en klinkekule, blå, vakker, uforholdsmessig fin med tanke på at han byttet den mot en kvist. Og han visste at det hadde å gjøre med at han hadde fortalt en magisk historie om kvisten, så levende at de andre barna hadde villet ha den.

Uansett var det som om han var født til å bli forfatter.

Han hadde oss ganske enkelt i sin hule hånd. Gutten som hadde hoppet av gymnaset etter en måned, som ikke hadde hatt noen ambisjon om å bli det samfunnet vanligvis anser som vellykket, ble en av Norges mest kjente og elskede forfattere.

Kanskje hadde det å gjøre med at han også må ha vært en av de snilleste. Her og der flekkes det tenner i Ambjørnsens verk, men for det meste er de fulle av empati og varm humor. Overalt så han menneskelighet.

Han var en forfatter som tilsynelatende ikke enset noen skiller mellom seg selv og andre, ikke noe som gjorde dem til fremmede.

Selv hadde han hatt gode og trygge rammer rundt seg. Ingvar var yngste sønn av en postmester i Larvik, som kjøpte kassevis av bøker på salg og hadde med seg en ærefrykt for boken som gjenstand.

Sønnen skulle søke seg til steder der mindre var på stell.

Som ung mann var han ansatt ved Lier psykiatriske sykehus, der han blant annet måtte sitte i et rom med døende pasienter, holde dem i hånden og være den som fulgte dem ut av livet. Som mangeårig hasjrøyker kom han i kontakt med okkupanter og tunge rusmisbrukere. Og da han flyttet til Hamburg for å bo sammen med sin tyske kone, oversetter Gabriele Haefs, satt han på bordellet i parets nabolag og drakk med kvinnene som jobbet der.

Der har de sin naturlige plass, de som henger og dingler, de som er bundet til samfunnet med løsere og mer trevlete tråder enn andre.

De er der i «23-salen» (1981), debutromanen om innlagte psykiatriske pasienter, og i «Hvite niggere» (1986), gjennombruddet som skildret rus og utenforskap på en råere måte enn hva som var helt vanlig i den norske samtidslitteraturen.

Det er mye ømhet i romanene for disse hovedpersonene, de utsatte, outsiderne, de som ofte tilbringer tilværelsen på liten plass og med få ressurser. De skildres levende, men uten eksotisme. De er ikke så annerledes enn de på overflaten veltilpassede middelklassemennene Ambjørnsen også kunne skrive om. Han så vel noe av livet, noe av seg selv, i alle.

Han så også noe av seg selv i Elling, den godt voksne mammagutten i «Utsikt til paradiset» (1993) og fire andre bøker, han som er isolert av sine egne diagnoser og nevroser.

Elling, ja.

Flere tiår etter er det nesten umulig å forestille seg hva for et fenomen Elling var.

Det begynte med en stemme i forfatterens hode, stemmen til «en som alltid var redd».

Det ble til fem romaner.

Eneboeren som knapt klarte å ha en samtale med noe annet voksent menneske, ble trykket til leser-Norges bryst. Den første filmen basert på bøkene ble sett av nesten 750 000 på kino.

Elling var annerledes. Men noe i kampen hans for å komme seg gjennom hverdagen ga sterk gjenklang i lesere og kinogjengere som nok jevnt over hadde mer på stell, men som likevel kunne kjenne igjen følelsen av å kjenne på hindringer og sperrer i seg selv.

Elling var bare en av Ambjørnsen-skikkelsene Norge ble på fornavn med.

Det samme hadde allerede skjedd med Pelle og Proffen, tenåringsdetektivene i Oslo, og ikke minst med Lena, den skadeskutte gatejenta i «Døden på Oslo S». Både som bok og film ble historien et dokument fra knekken mellom åtti og nittitallet, fra en verden der sosser og frikere lå i kamp og der samfunnets vilje til å ta vare på de som hadde sklidd utfor ikke alltid var så sterk.

«Pelle og Proffen»-serien var Ambjørnsens bevisste forsøk på å skrive en spenningsserie for barn som var bedre enn Hardy-guttene. Den er også et av mange vitnesbyrd om en forfatter som var fullstendig usnobbete i sitt virke, som skrev og skrev, historier av alle slag, ofte på stigende rødvinsrus, i alle sjangre og for alle målgrupper.

At han skrev i populære sjangre, og ble umåtelig populær, gjorde det lett å undervurdere Ingvar Ambjørnsen. Det gjorde det lett å glemme de drømmende og ambisiøse novellene hans.

Det var de han selv likte best av alt han hadde skrevet, og det var der han var mest utilslørt litterært.

En av hans mest kritikerroste utgivelser var nettopp en novellesamling, «Delvis til stede» fra 2003. Der manet han frem slående og spøkelsesaktige bilder, som i «Nye rom», der hovedpersonen, en enkemann, sitter på en strandpromenade og ser ned i vannet.

«Til min forbauselse kunne jeg se bunnen klart og tydelig. Fin sandbunn. Et bildekk. Skyggen av en fisk som seilte sidelengs i strømmen. Jeg satte meg på en kasse med strøsand, og tente en sigarett. I anledning byens 250-årsjubileum hadde avisen hatt en kavalkade over nyheter – små og store – som hadde vært på trykk opp gjennom årene. En liten notis fra 1934 hadde fanget min oppmerksomhet, fordi jeg så mitt eget etternavn i teksten. En mann, en fjern slektning fant jeg senere ut, hadde vært meldt savnet i to døgn. Han var så blitt funnet av en patruljerende konstabel «sittende på bunnen utenfor østre brygge». Ikke drivende i sjøen, eller skylt opp på stranden, men sittende på bunnen. Det er lett å se det hele for seg. Hvordan strømmen lekte med håret hans mens han satt der nede på den finkornede sandbunnen, som et lekende barn. Død. Og her satt jeg. Så levende at det sved.»

Som så mye, var historien inspirert av en avisnotis forfatteren selv hadde sett, noe av det han hadde fanget opp og merket seg og fortalt igjen, på sin måte. Det er et stort leksikon over vrang og vakker menneskelighet som også er lukket nå når Ingvar Ambjørnsen ikke skal skrive mer.