Her røyker alle inne

16 hours ago 5

Beograd har én restaurant med stjerne i Michelin-guiden.

På hvite duker, mellom foie gras og osteskum, sitter gjestene og kakker aske.

En kelner sukker oppgitt og sier de ikke har lov til å si nei til røyking innendørs.

Til tross for røykskyene, vet man ofte hva man spiser i dette landet: Et tårn av rødt kjøtt.

Taxisjåføren som frakter oss hjem spøker og sier at i Serbia er kylling vegetarmat.

Noe under halvparten røyker, de kjører fossilbiler, straffer ungene og støtter kirken, nasjonen og tradisjonelle kjønnsroller.

Likestilling, klima og LHBTQ+-rettigheter er ikke politiske kampsaker i samme grad som i Vest-Europa.

Det er derfor ikke mulig for myndighetene å skylde på liberale krefter og Vesten når de nå rystes av et opprør som kommer nedenfra.

Vi snakker om det største studentopprøret i Europa på en generasjon.

Lørdag markeres ett år med protester. De krever blant annet presidentens avgang og slutt på korrupsjon.

Partene venter nå spent på hvordan markeringen blir: voldelig, fredelig, ustoppelig?

Utløsende for demonstrasjonene var en takkollaps på en togstasjon som drepte 16 mennesker, blant dem en seksåring.

Dette ble et symbol på den omfattende korrupsjonen i landet. Regelverk og tillatelser kan omgås med en bunke dinarer.

Ved Universitetet i Beograd henger protestplakatene på vegger og vinduer. Vi møter filologistudenten Petra Arsić, som kaller seg høyrevridd, men hun støtter ikke presidenten.

– Flertallet av befolkningen støtter studentene, sier Arsić på perfekt norsk.

23-åringen studerer nordiske språk og germansk og har bodd i Norge.

Hun beskriver en bred studentbevegelse som har fått med seg mange andre: bønder, advokater, nasjonalister, muslimer, kristne, pro-russiske og EU-vennlige krefter.

Mens Serbias president spiller på motstand mot muslimene i Kosovo og Albania, snakkes det i studentmiljøene om det som forener.

– Vi er alle slavere, sier Petra Arsić.

Mye av den giftige retorikken som spys ut i mediene, kommer fra myndighetshold. Den rettes gjerne mot Vesten og EU.

Eksperter peker på en tydelig forskjell på Serbia før og etter Trump. Politikerne er drøyere. Man ser en rettferdiggjøring av å gå i autokratisk retning.

Trump har gitt de autoritære en ny selvfølelse, også i Beograd.

Selv om studentdemonstrasjonene stort sett har vært rolige, stempler presidenten dem som terrorister.

Men folk stoler ikke det minste på hva myndighetene sier. Et skudd foran parlamentet i forrige uke brukes for å sverte studentene.

Mange tror det var iscenesatt, som studentleiren «Ćaciland» som også ligger foran parlamentet. Splitter nye, hvite partytelt ble satt opp av «studenter som vil studere». De voktes av sikkerhetspolitiet.

De er ikke studenter. Dette er myndighetenes forsøk på å vise at de har støtte.

Leirens navn spiller på at disse «studentene» ikke engang skriver ordet «student» riktig.

– Jeg håper at de på årsdagen for tragedien vil uttrykke sine politiske syn på en fredelig og verdig måte, sier visepresident Marina Ragus i presidentens parti, som vi møter inne i parlamentet.

For første gang har oppslutningen til presidenten bikket under 50 prosent.

Myndighetene har ikke klart å stanse studentene. Det er ingen leder å rette svertende propaganda mot.

Men mangel på ledelse og politisk plattform er også studentenes svakhet. For hva slags alternativ har de å tilby?

I Serbia ris flere hester. Landet er kandidat til EU-medlemskap. Og avhengig av Russland.

Kineserne er sluppet inn med sine investeringer, og var blant annet involvert i oppussingen av togstasjonen der ulykken rammet. Tyrkia har interesser i landet. Gulfstatene finansierer vertikal luksus.

Nede ved Savas elvebredd vokser Europas Dubai frem rundt det luksuriøse kjøpesenteret Galerija, med butikker som Karl Lagerfeld og Sephora.

I andre enden av byen kan man møte skakke kjøretøy med gressklippermotor og hjemmesnekret lasteplan.

Serbia vil ikke binde seg til masten. De gjør det på sin måte, à la srpski.

Folk klager over at alle andre blander seg for mye inn, samtidig som de mener de får for lite hjelp. Offerrollen er lett å gripe til – som landet Vesten og Norge i 1999 bombet for å stanse folkemord.

Ideologi er det egentlig lite av.

Det viktigste for den steinrike presidenten og hans krets er å beholde makten. De utfordres av en protestbevegelse på mange hundre tusen mennesker.

De kan komme til å tvinge den korrupte presidenten til å gå. For 25 år siden ble krigsherre og president Slobodan Milošević veltet på samme måte.

Men forskjellen er at denne gangen er det ikke liberale krefter som driver en revolusjon frem. Dette er bredere, og ingen fargerevolusjon presidenten kan skylde på Vesten for.

Spørsmålet er hva som skal komme etter Vučić.

Presidenten skremmer med kaos og sier dette minner om førkrigstider.

Han hevder han står for fred og demokrati.

Men Serbia er mer autokrati enn demokrati. Og den stabiliteten de tilbys, er studentene forståelig nok misfornøyd med.

De krever mer enn fred. De krever en ny luft å puste i.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article