Hvem har ansvaret om dronene kommer?

Soldater nærmer seg et hus som fikk taket ødelagt da russiske droner nylig kom inn over Polen. Foto: Kacper Pempel, Reuters / NTB

Sikkerhetstrusler under terskelen for krig er ikke alltid politiets ansvar. Forsvarets har også ansvar.

Sist uke fløy 19 store russiske militære droner inn i Polen. Polske og nederlandske Nato-fly skjøt ned fire droner. I denne omgang var det trolig snakk om en alvorlig krenkelse av Polens suverenitet, en ulovlig inntrengning i polsk luftrom – et angrep. Det var neppe et væpnet angrep, heller ikke krig.

Et spørsmål som diskuteres i Norge, er hvem som skal håndtere sikkerhetstrusler under tersklene for væpnet angrep og krig. Er det alltid politiet, slik politiledere hevder? Eller kan det være Forsvaret? Svaret avhenger av hendelsens art og alvor og i mindre grad om det er fred eller krig.

Politiet har en sentral beredskapsrolle i totalforsvaret. Jeg er enig med politilederne i at politiet derfor må styrkes i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Premisset om at politiet alltid har ansvaret i fredstid, mens Forsvaret bare har ansvar i krig, er imidlertid ikke treffende.

Dronene i Polen illustrerer det. Det er også norske eksempler.

En alvorlig suverenitetskrenkelse

I 1983 varslet innbyggere politiet om en mulig ubåt i Skåneviksfjorden. Politiet forsto at hendelsen var av militær art og varslet Forsvaret, som øyeblikkelig rykket ut. Ubåtjakten pågikk i seks døgn med bruk av raketter, synkebomber og alliert støtte, uten at ubåten ble funnet. Det var ikke et væpnet angrep, men en alvorlig suverenitetskrenkelse.

I 1990 fant Forsvaret ubåtspor på havbunnen i Jarfjorden. Marinejegere voktet fjordarmen i all hemmelighet i tre måneder. Da ubåten ble sett, fikk de ordre om å holde tilbake ubåten dersom den viste seg igjen, noe som aldri skjedde.

Begge hendelsene illustrerer at sikkerhetsutfordringer i fredstid kan være av militær art. I Jarfjorden ble militæroperasjonen gjennomført uten at politiet eller offentligheten ble informert. Det har Forsvaret lov til, selv i fredstid.

Poenget er at sikkerhetstrusler i fredstid ikke alltid er blå, altså politiets ansvar. Truslene kan være grønne og dermed Forsvarets ansvar, fordi de krever militær respons. Dessuten kan det være at bare Forsvaret har relevante kapasiteter som kampfly og krigsskip.

Begge skal virke i fred, krise og krig

Politiet og Forsvaret er beredskapsetater som er på vakt, patruljerer og er klare til å handle øyeblikkelig, i fred, krise og krig. Ansvarsfordelingen mellom politi og forsvar er rimelig avklart, og jeg har ikke til hensikt å utfordre den.

Politiet skal i korthet forebygge og bekjempe kriminalitet. Forsvaret skal hevde norsk suverenitet og ivareta landets forsvar sammen med allierte og Nato. Etatene løser sine oppgaver parallelt og uavhengig av hverandre eller i samarbeid.

Knytter man imidlertid politiet til fred og Forsvaret bare til krig, skaper man et uriktig og villedende skille mellom etatenes oppgaver. Man ser da bort fra at Forsvaret og Nato opererer i hele konfliktspekteret og daglig gjennomfører militære væpnede operasjoner i hele Norge. For eksempel er to norske Nato-fly på 15-minutters beredskap på Evenes. Det er altså ikke treffende å si at Forsvaret skal øve i fredstid og virke i krig.

Grønne menn og grå tåke på Krymhalvøya

Den omdiskuterte gråsonen mellom politiets og Forsvarets ansvar kjennetegnes av akutte og kaotiske hendelser. Hvem står bak? Hva er hensikten? Er det kriminalitet, en ulykke, en suverenitetskrenkelse eller et angrep på landet?

Det kan være krevende å fastslå tidlig nok om hendelsen er politiets eller Forsvarets ansvar eller begges. Et ekstremt eksempel er angrepet på Krymhalvøya i 2014, da væpnede grønne menn stilte seg opp ved nøkkelobjekter. Man visste hverken hvem de var, eller hva de ville. Det viste seg senere at det var russiske spesialsoldater. I kaoset, «den grå tåken», utnyttet Russland Ukrainas forvirring og handlingslammelse. I etterpåklokskapens lys var hendelsen av militær art fra første stund. I realiteten var det et væpnet angrep, en invasjon, som markerte starten på krigen. Et scenario som diskuteres, er hva om noe lignende skjer på Svalbard.

Med væpnet angrep menes ulovlig angrep av militær art og et visst alvor og omfang på en stat. Mindre alvorlige angrep kan stater møte med politi- eller militærmakt, avhengig av hendelsens art og hva som er hensiktsmessig. Utfordringen kan være at hendelsen utgir seg for å være noe annet enn det den er.

I fredstid er Forsvarets adgang til å bruke militærmakt begrenset, slik tilfellet også er for politiet. Minst mulig makt skal brukes. Som siste utvei har både politiet og Forsvaret hjemler til å skyte ned droner i fredstid. Når krig bryter ut, utvides Forsvarets handlingsrom betydelig. Mange forsvarstiltak kan og bør imidlertid treffes før krig bryter ut.

Løsningen på gråsonen

I Polen var det nok aldri tvil om ansvaret. Er det reell tvil, må politiet og Forsvaret avklare. Ved akutte og uavklarte hendelser skal etatene ivareta sine primæroppgaver og om mulig støtte hverandre og samvirke. Det må etatene klare.

Sikkerhetstrusler må møtes på en klok måte med rett kapasitet og forståelse i tide.

Sigmund Simonsen er professor i sjørett og militærrett ved Høgskulen på Vestlandet.

Han har blant annet utgitt boken «Til forsvar av landet» (2019), hvor Forsvarets rettslige handlingsrom og handleplikt analyseres.

Kronikken er basert på bokkapittelet «Kan både Forsvaret og politiet ha ansvar samtidig?» i boken «Militærmaktens rolle i norsk krisehåndtering», Larssen & Heier (red.) fra 2024.