Jeg var én av dem.

Debatten om «sekundærflyktninger» og pressede kommunebudsjetter på Østlandet har eksplodert de siste ukene. Ordføreren i Sarpsborg beskriver situasjonen som «feilslått politikk».

79 prosent av sosialhjelpen i byen går til flyktninger, ifølge den kommunale utredningen. Skoler melder om elever som kommer midt i skoleløpet med svake norskferdigheter og krevende bakgrunn.

Men når politikere bruker tallene som bevis på at integreringspolitikken ikke fungerer, er det noe vesentlig som mangler: perspektivet til dem som faktisk har gått gjennom systemet.

Jeg var én av dem.

Da jeg kom til Norge som kvoteflyktning og ble bosatt i en liten kommune, var det ikke tall og statistikk som preget livet mitt, men en grunnleggende følelse av ensomhet. Alt var nytt, og jeg manglet nettverk, venner og fellesskap.

Jeg lærte norsk i voksenopplæring og gikk på skole, men skoledagen tok slutt lenge før dagen min gjorde det. Språket kom sakte, fordi jeg ikke hadde noen å bruke det sammen med.

Det er dette ingen regneark beskriver, at integrering ikke skjer i et undervisningsrom, men i møte med mennesker.

Samtidig må jeg si dette tydelig: Også vi som kommer til Norge må trå til.

Vi må jobbe knallhardt, lære språket, møte motstand med vilje til å fortsette, og ikke ta den letteste løsningen når ting er vanskelig.

Integrering krever innsats fra alle parter.

Det holder ikke å vente på at samfunnet gjør alt for oss. Vi må ta plass. Vi må bruke stemmen vår, lære systemene, oppsøke muligheter og tåle at veien er bratt i starten.

For å lykkes i et nytt land må man våge å stå i ubehaget, ikke flykte fra det. Men nettopp derfor er det så avgjørende at vi ikke må stå alene.

Når jeg i dag leser politikere snakke som om flyktninger flytter fordi de «ikke vil jobbe» eller «belaster systemet», kjenner jeg igjen avstanden mellom tallene og virkeligheten.

De fleste flytter fordi de trenger det samme som alle mennesker. Et sted hvor man kan få arbeid, støtte, fellesskap, trygghet og muligheter for barna sine. Å flytte er ikke et tegn på mislykket integrering, men et forsøk på å få et liv til å fungere.

Og når kommuner føler seg presset, handler det ikke om at mennesker er problematiske. Det handler om at staten ikke gir kommunene nok ressurser til å møte behovene de står i. Det handler om mangelen på lærere, helsetjenester, arbeidspraksis, boligtilbud og nettverk.

Flyktninger blir ikke en byrde fordi de flykter. De blir en byrde hvis vi plasserer dem et sted uten muligheter og forventer at de skal klare alt alene – uansett hvor hardt de jobber.

Den mest effektive integreringen skjer ikke når man strammer inn og begrenser. Den skjer når man bygger opp, åpner dører og viser tillit. Jeg vet dette fordi min egen reise ble forandret nettopp av slike mennesker.

Kollegaer som tok meg med på øvelseskjøring slik at jeg kunne ta førerkort. Folk som hjalp meg finne et sted å bo. Nettverket som fikk meg inn i min andre jobb.

Mennesker som gjorde det mulig for meg å kjøpe hus uten egenkapital, fordi de trodde på meg og ville hjelpe meg videre.

Og det var den lokale fotballklubben som spurte meg om jeg ville bli trener for sønnen min sitt lag. Det spørsmålet forandret mye – det var første gang jeg virkelig kjente at jeg hørte til.

Et slikt fellesskap former mennesker. Det løfter dem, gir dem retning, og skaper en følelse av ansvar for stedet man bor. I dag sitter jeg i kommunestyret i byen jeg kom til som fremmed.

Jeg tar ansvar for fellesskapet som en gang tok ansvar for meg. Jeg bidrar, jeg deltar og jeg bygger – ikke fordi noen krevde det av meg, men fordi noen ga meg muligheten til å lykkes, og fordi jeg selv valgte å stå i det og jobbe for det.

Jeg har kommet langt. Ikke fordi reisen min var enkel, men fordi jeg holdt ut når det var vanskelig, og fordi mennesker rundt meg valgte å se meg som en ressurs. Jeg gjorde min del – og lokalsamfunnet gjorde sin.

Det er dette som må være konklusjonen i integreringsdebatten. Mennesker som får muligheter, blir muligheter.

At når vi ser folk som ressurser, vokser de – og lokalsamfunnene vokser med dem. Og at integrering blir best når både samfunnet og den som kommer tar ansvar, strekker seg og samarbeider.

Integrering mislykkes kun når vi stopper ved tallene. Den lykkes når vi ser menneskene. Og når vi gjør det, finnes det ingen snarveier, men heller ingen grenser for hvor langt vi kan komme – sammen.

SE OGSÅ: