Koko (80): – Jeg skulle slå, eller bite, eller sparke den personen

1 month ago 19

Kortversjonen

Koko Kondo (80) er en av de yngste overlevende fra Hiroshima-atombomben
Som barn ble hun reddet av sin mor fra ruinene av huset deres
Kondo holdt lenge tilbake om sin historie og sitt kall til å være stemmen for de overlevende
Et møte med piloten som slapp bomben i 1955 endret hennes syn på hevn og krig
Hun har blitt en aktiv fredsaktivist og taler for en verden fri for atomvåpen

Kondo har hørt de grusomme fortellingene fra den skjebnesvangre dagen fra faren på prestestolen mange ganger.

Likevel tok det 40 år før foreldrene hennes fortalte hva som faktisk skjedde.

– En dag tok min mor meg til side og sa: Det er best jeg forteller deg hva som skjedde med oss, sier Koko Kondo til VG.

Det var en skyfri morgen i den yrende militærbyen Hiroshima. Lille Koko og moren Chisa Tanimoto hadde besøk av en venninne fra kirken.

Koko hvilte på mors bryst da et hardt skinnende lys slo dem i bakken. Huset kollapset, og hele taket raste over dem. Koko havnet under Chisas kropp og overlevde atombomben.

Det gjorde heldigvis moren også. I minuttene etterpå var Chisa inn og ut av bevissthet, og mellom disse to tilstandene hørte hun lyden av spedbarnsgråt.

Da sparket morsinstinktet inn.

– Til slutt forsto hun at det var hennes baby hun hadde i armene, forteller Kondo.

Men hvordan skulle hun komme seg ut av ruinene som lå over dem? Det spurte hun seg selv, gjenforteller datteren.

Som kristen ba hun først om hjelp fra Gud, før hun hev røsten og ropte etter hjelp.

– Men ingen kom. Lille meg ble svakere og svakere, og til slutt tok hun beslutning om å komme seg ut av ruinene selv. Det var så mørkt, for ingen lys kunne trenge gjennom vraket.

Til slutt fant moren Chisa en vegg og gjorde sitt beste for å redde livet til barnet sitt.

– Hun fikk meg ut av det raste bygget først. Da hun endelig klarte å komme ut selv, så hun at hele nabolaget var i fyr.

Den norske Nobelkomiteen ga tidligere i høst den gjeve fredsprisen til den japanske organisasjonen Nihon Hidankyō for deres arbeid for en forent verden fri for atomvåpen.

Helt på slutten av andre verdenskrig slapp USA to atombomber over Japan. Én i Hiroshima 6. august 1945 og tre dager senere en annen over Nagasaki. Det markerte slutten på krigen.

Hvor mange døde av atombombene?

Det er beregnet at mellom 90.000 og 166.000 mennesker ble drept i Hiroshima, og rundt 60.000 til 80.000 i Nagasaki. Mange døde momentant, andre av senskader fra blant annet den kraftige radioaktive strålingen eller brannskader.

Ifølge Lær om atomvåpen ble «området innenfor én kilometers radius fullstendig ødelagt av varme og trykkbølgen. Bolighus, andre bygninger, planter og levende vesener ble pulverisert.»

Følte ikke kallet

Lenge følte Kondo ikke at hun kunne være stemmen til de overlevende fra Hiroshima. Hun var jo bare åtte måneder gammel.

Faren hennes Kiyoshi Tanimoto derimot husket ting svært klart. Til Kondo fortalte han om en by lagt flatt og i brann. På vei ned fra fjellet, hvor han befant seg da bomben traff, så han mennesker i skrekkelige smerter som tryglet ham om hjelp.

– Det var titusenvis av folk på bakken, alle ba om hjelp. Han forsøkte å hjelpe så mange som han kunne, men han måtte si «unnskyld, tilgi meg» til de han ikke rakk, gjenforteller Kondo.

Det første minnet Kondo har fra sin barndom var alle barna som strømmet til kirken, men uten foreldre. Hun forsto etter hvert at det var fordi de var foreldreløse.

– De kalte meg Koko-chan og behandlet meg som en søster. Ansiktene deres var helt vanformet, og en dag ville en av jentene gre håret mitt med en kam. Jeg ville så gjerne se kammen, og da jeg snudde meg så jeg hvordan alle fingrene hennes hadde smeltet sammen. Jeg ble sjokkert, forteller hun.

Kondo følte ikke det var riktig å spørre jentene hva som hadde skjedd med dem. Noen av jentene kunne ikke lukke øynene fordi de hadde ikke øyenlokk. Andre manglet hår og lepper.

Også hun og foreldrene ble rammet av radioaktiv stråling.

– Men jeg lyttet nøye til samtalene deres, da de snakket med hverandre. Det var da jeg lærte at det bare var én bombe som hadde forårsaket at så mange mennesker døde og ble skadet.

Da sverget lille Koko at når hun blir stor, skulle hun finne ut hvem som hadde forårsaket dette.

– Jeg skulle slå, eller bite, eller sparke den personen, sier Kondo og ler.

Faren Tanimoto fant senere en måte å forsørge for disse barna på. Han hadde nemlig tatt utdanning i USA, og kunne engelsk. Etter krigen reiste han tilbake på foredragsturné, og startet et initiativ der amerikanere kunne «moralsk» adoptere japanske barn, ved at de kunne sende penger så barna fikk de ressursene de trengte.

Dette arbeidet inspirerte datteren til å fortsette hans arbeid for atombombe-overlevende.

I dag er hun selv adoptivmor til to døtre.

Fra hevnlyst til medfølelse

I 1955 fikk ti år gamle Kondo og familien en eksklusiv invitasjon. Det populære TV-programmet «This Is Your Life» ville at de skulle komme til USA umiddelbart.

Den uvitende familien ble på scenen overrasket med et møte med kaptein Robert A. Lewis. Han var annenpiloten ombord Enola Gay, bombeflyet som slapp Little Boy på byen deres.

– Jeg var sjokkert. Helt siden jeg var en liten jente hadde jeg tenkt at den dagen jeg møtte den som sto ansvarlig, skulle han få en knyttneve, men det kunne jeg jo ikke på TV!

– Istedenfor stirret jeg hatefullt på ham, sier Kondo.

Programlederen stilte Lewis om hva han følte da han slapp bomben, og slik husket Kondo svaret:

– Han fikk beskjed om å fly over byen igjen for observere hva utslaget var. Lewis svarte «Hiroshima forsvant». Han skal senere ha skrevet i en bok: «Gud, hva har vi gjort?» Så begynte han å gråte, forteller hun.

Det ærlige svaret til kapteinen endret Kondo for livet.

– Da jeg så tårene hans, så forsto jeg at han er et menneske som meg. Han er ikke et monster, som jeg først trodde. Jeg fikk sjokk. Hele livet gikk jeg rundt og tenkte jeg var det gode mennesket, og han det onde, helt til jeg fant hat i meg selv også.

Da ville Koko fortelle kapteinen at hun hadde tilgitt ham, men uten et språk til å kommunisere, valgte hun heller å plassere en hånd på hånden hans.

– Lewis holdt hånden min veldig hardt. Det øyeblikket endret alt. Jeg sluttet å hate menneskene. Jeg hater krig, som vi mennesker forårsaker.

Test deg selvHva het atombomben som ble sluppet over Nagasaki 9. august 1945?aLittle BoybFat MancLittle Fat Boy

Beklager på vegne av Japan

Gjennom sitt lange liv som fredsaktivist, i fotsporene til sin far, har Kondo vært i mange land, inkludert Norge.

Kondo trekker frem at hun har holdt foredrag for mange asiater, også i Kina en rekke ganger.

– Da tenker jeg alltid på hva vi gjorde mot det kinesiske folket, sier Kondo.

Under krigen forsøkte Japan å okkupere Kina, og gjennomførte en rekke grusomme og veldokumenterte overgrep. Blant annet i byen Nanjing, der japanerne gjennomførte en massakre på sivilbefolkningen som kostet opp mot 200.000 mennesker livet, ifølge VG.

– Jeg forteller at jeg er japansk før jeg begynner. Jeg sier jeg håper de kan tilgi meg for hva vi gjorde mot landet deres. Hvis ikke kan jeg ikke holde foredraget, sier Kondo.

Det samme gjør hun i Sør-Korea, der tusenvis av koreanske kvinner ble tvunget av japanske okkupanter å jobbe som sexslaver under andre verdenskrig.

Jubler for fredspris

En gang ble Kondo fortalt av den amerikanske forfatteren Pearl S. Buck, som er en familievenn:

«Hvis det er krig, så er det mange som vil lide, men Koko, husk: Det er alltid barna som lider mest.»

Pearl Sydenstricker Buck (1892–1973)

En amerikansk forfatter og nobelprisvinner i litteratur (1938). Hun er mest kjent for romanen «The Good Earth», som ga henne Pulitzerprisen.

Kondo stiller seg bak Toshiyuki Mimakis beskrivelse av Gaza som det skulle vært Hiroshima og Nagasaki for 80 år siden.

– Atombomben eksisterer fortsatt, og hvis noen skulle finne på å bruke den, vil den andre parten svare med det samme. Hva kommer da til å skje med verden? spør hun.

Hun er takknemlig for arbeidet Nihon Hidankyō gjør, og mener prisen er velfortjent.

– Vi lever på denne jorden sammen. Hvorfor slåss vi? Jeg er frustrert over at jeg ikke kan gjøre noe for å stanse situasjonen i Gaza. Men jeg kan si én ting: Plis, plis, ikke bruk atomvåpen. Vi er avhengig av barna våre i fremtiden, ikke drep dem, sier Koko Kondo.

Tips meg

Journalist og fotograf

Jeg er opptatt av saker som engasjerer unge. Skriver mest om flerkulturell identitet, samfunn, popkultur og trender. Du når meg på e-post. Tips meg gjerne.

Read Entire Article