«Krisen for Ap har ikke oppstått i et vakuum»

KRONIKK: Forbigått av Høyre som landets største parti må Ap gå i seg selv og finne ut av hva vanlige folk strever med – og deres drømmer om frem­tiden.

Ap-leder Jonas Gahr Støre og LO-leder Peggy Hessen Følsvik under Ap-lands­møtet i vår. Hun sitter også i Ap’s sentral­styre. Foto: Javad Parsa / NTB

Når et parti som har vært ledende i Norge siden 1930-tallet blir detronisert, fører det til et påtrengende behov for selvransakelse. Noen i partiet ønsker at Ap beveger seg lenger mot venstre, andre mer mot sentrum og høyre. Det blir mye selvpisking før Ap får staket ut en ny kurs, eller fortsetter ved det gamle.

Trygg inntekt

På 1930-tallet, da Ap ble det statsbærende partiet, var velgermassen en helt annen enn i dag. Da arbeidet godt og vel hver tredje sysselsatt i landbruk og fiske, hver fjerde i industrien. Ap tjente interessene til arbeiderklassen og store grupper lønnstakere (og landbruket). Størstedelen av inntekten gikk til innkjøp av mat, klær, sko, brensel og til husleie. Arbeideren rettet ønsker og krav mot en trygg inntekt. Arbeiderens selvbilde var ikke av en forbruker.

Arbeiderpartiets storhetstid var fra 1945 til midt på 1960-tallet. I Einar Gerhardsen-epoken var partiet ikke bare størst, men hadde regjeringsmakt alene. Per Bortens sentrum–høyre-regjering fra 1965 markerte et startpunkt for Ap's fall fra makten. Den lange trenden i utviklingen har vært en gradvis tilbakegang. Årets «katastrofevalg» burde ikke ses på som et avvik, en slags uforutsett arbeidsulykke i historiens skeive gang. Det føyer seg inn i rekken av valg som har styrket høyre og sentrum i norsk politikk. Utviklingen siden 1960-tallet følger utviklingen i landets økonomi og arbeidsliv. Etter hvert som vi har fått mer å rutte med, har vi rettet vår oppmerksomhet mer mot forbruk.

I etterkrigstiden, og ikke minst i tiårene etter at oljeinntektene begynte å strømme inn, fikk folk råd til så mye mer enn mat, klær og bolig. Velgeren ser ikke lenger på seg selv som først og fremst arbeider eller lønnsmottaker, han og hun ser verden gjennom forbrukerens briller: Utgiftssiden får større oppmerksomhet i lønnstakernes budsjett, og da er det ikke sikkert at LO som politisk føringsoffiser for Ap oppfattes som garantisten for en god økonomi for lønnstakere. Rentenivå og prisen på varer og tjenester har vel så mye å si for velgerens økonomiske velbefinnende.

Folk for markedet

NRKs politiske kommentator Tone Sofie Aglen skriver fredag at den overbevisende valgseieren til venstresida i 2021 ble tolket av vinnerne som et sug etter mer radikal politikk. Med LO som heiagjeng har regjeringen tatt et tydelig skritt til venstre, og blant annet strammet inn mulighetene for innleie av arbeidskraft og bruk av private aktører i velferden. Hun peker også på at regjeringen har skjerpet formuesskatten, innført ekstra arbeidsgiveravgift for høytlønte og vedtatt en lakseskatt som har fått en blandet mottakelse langs kysten.

Jeg tror Aglen har rett. Trolig har de fleste velgere ikke noe problem med at velferdstjenester, undervisning og arbeidskraftformidling skjer i privat regi. Det viktigste er hva som blir produsert av disse tjenesten, og trolig holder det for de fleste at myndighetene holder et oppsyn med de private tjenestene i form av lover og tilsyn. Når strømmen engang blir billig igjen, vil vi være tilfreds med at markedet styrer prisen.

Arbeidstakerorganisasjonene er ikke er monolittiske organisasjoner. Der er også interne spenninger. Vi ser for eksempel at sykepleiere lokalt kan være åpne for større fleksibilitet i turnuser enn det Sykepleierforbundet sentralt ønsker. Den enkeltes ønsker kan gå på tvers av det organisasjonen står for.

Både Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg sto som statsministre fra Ap for en liberalisering. Under Brundtland på 1980-tallet og tidlig 1990-tall ble kredittmarkedet liberalisert, staten solgte eller la ned statsbedrifter, og elektrisitetsmarkedet ble overgitt til markedskreftene. Folk flest har omfavnet frihandel som har gitt oss et vell av varer til en rimeligere penge enn tidligere.

Stjele klærne igjen

Krisen for Ap har ikke har oppstått i et vakuum. Etter 1980-tallets høyredreining har sosialdemokrater i en rekke europeiske land vendt seg vekk fra de tradisjonelle «verdiene» som arbeidstakerorganisasjoner har stått for. Liberalisering var også kjennemerket til Labour-leder Tony Blair (1997–2007) i Storbritannia og i våre nordiske naboland.

På Høyres landsmøte i 1989 beskrev statsminister Jan P. Syse Ap's frislipp av markedskreftene på denne måten: Arbeiderpartiet «stjal klærne våre mens vi var ute og badet». Det spør om ikke Jonas Gahr Støre og resten av fylkingen må gå Høyres garderobe nærmere etter i sømmene mens Høyre nå bader i valgseieren. Et mer venstreorientert og giskifisert Ap vil bare forsterke nedturen.