Langtidseffektene av Ukraina-krigen er dramatiske. Også for Norge.

1 week ago 10



  • Cecilie Hellestveit

    Cecilie Hellestveit

    Konflikt- og folkerettsforsker. Forfatter av boken «Dårlig nytt fra Østfronten».

Norges plassering og politiske tilknytning gir oss noen store dilemmaer – både i vårt forhold til Russland og vårt forhold til EU, skriver Cecilie Hellestveit. Bildet er fra Grense Jakobselv i Finnmark. Foto: Tomm W. Christiansen

Putins krig mot Ukraina har brakt etterkrigstiden i Europa til endes.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vladimir Putins krig mot Ukraina går ikke etter planen. Ukrainernes motoffensiv har vært en genistrek med full uttelling på alle fronter – militært, politisk og diplomatisk. Det er et svært kjærkomment lyspunkt i et ellers mørkt bilde. For Russlands aggresjonskrig mot Ukraina bringer stort sett dårlige nyheter. Krigen er en monumental hendelse som kommer til å endre Europa til det ugjenkjennelige. Langtidseffektene er dramatiske, også for Norge.

Krigen bringer Europa inn i en ny æra. De mange institusjonene Europa har bygget for å hindre retur av landkrig i Europa, har vist seg maktesløse i møte med et aggressivt og revisjonistisk Russland.

Endrer kartet

Putins krig har også vist at hverken risiko for atomvåpenbruk eller risiko for eskalering til verdenskrig har vært tilstrekkelig for å avskrekke krig i Europa. Den brutale måten Putin har ført sin krig på, har også endret forsvarsbehovene i Europa. Kombinasjonen av disse faktorene gjør at Ukraina-krigen har brakt etterkrigstiden i Europa til endes.

Konvensjonell opprustning gjenstår for å holde Russland tilbake i Europa. Krigen endrer derfor det europeiske kartet.

I 2021 krevde Putin bufferstater mellom Russland og Nato i Europa – stater uten Nato-medlemskap som Sverige og Finland samt Nato-stater uten Nato-våpen og styrker. Effekten av Putins krig er at alle bufferstatene er borte. Finland og Sverige er på vei inn i Nato.

Den intensive ammunisjonsbruken i Ukraina har tømt nye Nato-land for gammelt sovjetisk rask

Den intensive ammunisjonsbruken i Ukraina har tømt nye Nato-land som Polen og Baltikum for gammelt sovjetisk rask. Disse landene fylles nå opp med vestlige våpen og Nato-tropper, som økes fra 40.000 til 300.000. Russland og Nato har snart en direkte grense fra Arktis til Belarus.

I skyggen av krigen i Ukraina etableres en ny frontlinje gjennom Europa for å demme opp mot (fremtidig) russisk aggresjon.

Sikrer seg territorium

Krigen foregår også i en tid med store globale endringer. Rivaliseringen mellom USA og Kina drar seg til, en viktig forklaring på at mellomstore makter de siste årene har tatt seg militært til rette i sine nærområder (Tyrkia i Syria og Irak, Saudi-Arabia i Jemen, Egypt i Libya og så videre).

Dette er en virkemiddelbruk som Putin gjennom krigen mot Ukraina har brakt til Europa for å «sikre seg» territorium i Russlands nærområder.

Vår støtte til kampen i Ukraina skal nettopp sørge for at det ikke etableres en presedens for at Russland i den nye æraen kan forsyne seg av sine naboland.

Norge er ett av ganske få land i Europa med landegrense til Russland. Følgelig er vi blant de land med sterkest egeninteresse i at Russland ikke får etablere en slik presedens.

Rivaliseringen mellom USA og Kina gjør også at amerikanerne blir stadig mer opptatt av Asia. Etter hvert som Europa ruster opp for å avskrekke et mer offensivt Russland, ligger det i kortene at det er europeiske stater som skal overta mer av ansvaret for å holde tilbake et revisjonistisk Russland i Europa.

Kampen om havene tiltar

Med Sverige og Finland i Nato er det i stor grad EU som vil bli Nato i Europa, et EU som er i ferd med å bli en geopolitisk union.

Også Ukraina har startet en «lynprosess» for medlemskap i EU. I andre enden vil Norge være det eneste landet i Europa med felles grense med Russland som ikke er medlem av EU.

Vår felles landegrense med Russland er på 194 km. Til sjøs forvalter Norge derimot store havområder. Her har vi en lang felles grense med Russland gjennom internasjonale avtaler, altså folkerett. Vår politiske tilknytning og vår geografi setter derfor Norge i en annen situasjon enn andre europeiske land. Norge blir i større grad buffer.

Og her skal vi være oppmerksomme på to andre effekter av Ukraina-krigen. Kampen om havene tiltar, og militær opprustning foregår i stor grad til sjøs.

Uansett utgang vil krigen i Ukraina gjøre at Norge møter et annet Russland i våre egne farvann i nord

Rivaliseringen mellom Kina og USA gjør at den strategiske verdien for Russland med å ha kontroll over Svartehavet øker. Alle vestlige vannveier i Vest-Russland fører ut i den isfrie havnen i Svartehavet.

Azov-havet er også utseilingspunkt for Kaspia-havet, som Putin de siste årene har fått bedre kontroll over gjennom å ekskludere både USA og Kina. Den bakenforliggende driveren er Kinas tiltagende grep i Asia, og store infrastrukturplaner for hele den europeisk-asiatiske «verdensøya».

Russlands behov for å sikre seg kontroll over Svartehavet handler også om Kina.

Skulle Russland vinne kampen om Svartehavet gjennom krigen mot Ukraina, vil trolig Russland bli mer fremoverlent også i våre farvann i nord.

Skulle Russland tape kampen om Svartehavet, vil Russlands maritime militære kapasiteter bli konsentrert i nord, i Norges nærområder. Uansett utgang vil krigen i Ukraina gjøre at vi møter et annet Russland i våre egne farvann i nord.

Hvor sterke sanksjoner?

Den andre effekten av krigen handler om sanksjonsregimet mot Russland. Sanksjonene er ikke multilaterale (bindende pålegg til alle stater fra FNs sikkerhetsråd). Dermed er sanksjonene hver stats egen politikk.

Når Norge innfører sanksjoner mot Russland, foregår det i relasjonen mellom Norge og Russland. Norge «straffer» Russland ved å gå fra praksis eller avtaler med Russland, og Russland kan svare med mottiltak.

Dersom Norge tar sterkt i, kan Russland svare med å gå fra avtaler med Norge som regulerer vårt forhold, for eksempel til sjøs, som delelinjeavtalen i Barentshavet.

Vi trenger en diskusjon om hvilket forhold vi nå skal ha til vår nye geopolitiske nabo, Den europeiske union

En av forklaringene på at sanksjonsregimet ikke er så sterkt som vi skulle ønske, ligger her – hvert land kalibrerer sanksjoner mot Russland med hensyn til hvordan de eksponerer eller skader egne interesser. Slik er det også for oss.

Norges plassering og politiske tilknytning gir oss derfor noen store dilemmaer – både i vårt forhold til Russland og vårt forhold til EU.

Ukraina-krigen endrer vårt naboskap med Russland. Samtidig gjør utviklingen at de sikkerhetspolitiske omkostningene for Norge ved å stå utenfor EU eller ved å gå inn, endrer seg dramatisk.

I den nye verden med hardere fronter mellom de store som omgir Norge, trenger vi derfor en diskusjon om hvilket forhold vi nå skal ha til vår nye geopolitiske nabo, EU.

Cecilie Hellestveit har skrevet boken «Dårlig nytt fra Østfronten - krigen som endrer alt», i salg fra fredag 23. september.

Read Entire Article