Luftskipet Norge var en polarbragd. Men dette var også en triumf for Mussolini og fascismen.

Norge svever over Ny-Ålesund på Svalbard ved avreise mot Nordpolen i 1926. Polferden lå foran Roald Amundsen og Umberto Nobile. I Roma ventet Benito Mussolini spent på resultatet. Foto: Nasjonalbiblioteket

Historie uten skygger er propaganda.

For 100 år siden fløy Roald Amundsen og Umberto Nobile over Nordpolen i det italienske luftskipet Norge. Det er anledning nok til at norske og italienske VIP-er møtes foran luftskipets fortøyningsmast på Svalbard for å markere jubileet. Samtidig omtaler NRK begivenheten løsrevet fra fortiden, som om luftskipsferden bare var en polarbragd – og ikke en triumf for den italienske fascismen.

Både forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland og Norsk Polarinstitutt velger samme vei. Men luftskip var datidens romraketter – symboler på fremgang og nasjonal storhet. Nettopp derfor var polferden perfekt for et regime som ville vise styrke.

Romersk ekko

Ekkoet av det jubileet forsøker å minnes, lød en gang som taktfaste rop gjennom Romas gater: «Lisetta, Lisetta, Lisetta!»

Luftskipet fløy til Nordpolen i en periode da Benito Mussolini styrte Italia fra sitt mørke renessansepalass ved Piazza Venezia. Herfra skrek han ut sine overbevisninger til folkemengden. Og han hadde alltid rett, ifølge sine ideologer.

I mai 1926 trippet eventyreren Lise Lindbæk over Piazza Venezia med hele Romas befolkning i hælene. Den senere berømte journalisten – som sammen med Nordahl Grieg lånte en stridsvogn under den spanske borgerkrigen – var tolk, maskot og kjendis for samarbeidsprosjektet mellom den italienske oberst Nobile og Norges egen Amundsen.

Lise og andre fra Stabilimento Aeronautico – landets ledende flyfabrikk, som hadde konstruert luftskipet – skyndte seg gjennom Roma med beskjed om en vellykket ekspedisjon.

«Lisetta! Lisetta! Lisetta!»

Over 100.000 mennesker var ute i gatene for å feire. Folkemengden var på vei til Mussolini for å hylle ham for bragden med et italiensk luftskip over Nordpolen.

På Palazzo Venezias balkong ventet Il Duce.

Roald Amundsen går i land i Bergen etter endt ferd i 1926. Foto: Ingvald Møllerstad / Aftenposten

Norske aviser meldte etterpå:

«Enorm begeistring i Rom. Det norske flagget anbringes under Mussolinis vindu.»

Og: «En triumf for fascismen.»

Fascismens vesen

Selv de som levde under fascismen, slet med å forklare hva det faktisk var. Lindbæk fortalte siden at hun ikke hadde møtt to italienere som forklarte fascismen likt.

Fascismen var i praksis det som til enhver tid tjente Mussolinis makt – uansett hva det måtte være og hvor selvmotsigende det enn var.

100 år senere kan vi se et tydelig utslag av dette: Det var ikke lett å straffe fascistene, hverken med loven, i minnet eller i historien.

Ingen straff

Et fullt oppgjør med fascismen ble aldri realisert, ettersom Italia til slutt hadde stått på begge sider av krigen. Hvordan skulle man skille de overbeviste fascistene fra dem som nærmest var blitt tvunget inn i partiet?

Det 106 meter lange luftskipet Norge over Oslo 14. april 1926. Tusenvis av mennesker strømmet ut i gatene for å se luftskipet, og mannskapet ble tatt imot av kong Haakon. Foto: Nasjonalbiblioteket

Rettsvesenet kom til kort, og krigens gjeld ble gjort opp på gaten. Tusenvis av fascister ble drept etter krigen, som mer eller mindre det eneste oppgjøret. Samtidig var de som støttet fascistene, raskt tilbake ved makten – blant annet fordi det i 1946 ble gitt et generelt amnesti for både vanlige forbrytelser og politiske handlinger. I 1960 hadde fremdeles et stort flertall av italienske statstjenestemenn erfaring fra tjeneste under fasciststyret.

Nostalgien

I vår tid virker det som om mange italienere har forlikt seg med fascismen, for nostalgien til tidsperioden er sterk.

Guttenavnet Benito har lenge vært populært igjen, om enn ikke så populært som da Mussolini styrte. Benito betyr noe sånt som «den velsignede». Nomen er ikke alltid omen, i hvert fall ikke i tilfellet Benito Mussolini.

Mange tillegger fascismen verdier de savner i dagens Italia, som samhold og sannhet. Det er jo ikke vanskelig, med tanke på at den var et hult skall, klar til å fylles. Men i et land der minnene om fascismen spriker i alle retninger, blir også fortellingen om perioden mangfoldig og motstridende.

Den latterlige fascismen

Blant alle disse sannhetene blir fascismens bestialske ansikt glemt, der løgn dekket over diskriminering, ekskludering og eliminering av dem som ikke passet inn.

Norge ble beskyttet av en luftskipshall i Ny-Ålesund. Foto: Nasjonalbiblioteket

Glemt blir også hvor latterlig det hele var, hvor lett Mussolinis spill om at alt skulle underbygge hans makt, ble avslørt – uten at det fikk konsekvenser for andre enn dem som avslørte ham.

Allerede i 1927 gjorde Ernest Hemingway narr av det fascistiske Italia i novellen «Che ti dice la patria?» – «Hva sier fedrelandet til deg?»

Historie uten skygger

Fortiden blir ofte vakrere når den fortelles på avstand. Konfliktene tones ned. Skyggene forsvinner. Til slutt skimtes bare store menn, flagg og triumfer. 100 år senere feires luftskipsbragden på Svalbard i en polert fortelling løsrevet fra sin politiske virkelighet. Hva er poenget med historie om vi ikke minnes både bragder og ugjerninger?

Det er viktig å fortelle hvor sammensatt fortiden var. En synliggjøring av skyggene fra Roma til Nordpolen ødelegger ikke fortiden. Den tar historien på alvor.

Geir Stian Ulstein er forfatter av «Italia – skygger og speil» (2026).