Melder seg som soldater i Ukraina: Klare til krig for barnas skyld

1 week ago 13



KLARE: Irina Shchyhol ( 44) og Oleksiy Poltorakov (43) er forberedt på å levere barna Stephan (4) og Nika (7) til bestemor for å selv dra i krigen.

1 av 2

Foto: Helge Mikalsen / VG

KIEV (VG) Dersom Russland invaderer Ukraina gir Oleksiy Poltorakov (43) og Irina Shchyhol (44) barna sine til Irinas mor, og drar for å kjempe i krigen.

Det er fire år siden analytiker Oleksiy Poltorakov (43) tok avgjørelsen om å bli en del av Ukrainas militære forsvar.

Men allerede i 2014, da han som sikkerhetsekspert ble bedt om å være rådgiver ved det Nasjonale forsvarsinstituttet, var han inne på tanken om å verve seg til krigstjeneste. Russland hadde nylig annektert Krim-halvøya.

Han sier han følte at det hadde begrenset effekt å støtte troppene gjennom å legge ut innlegg på Facebook eller skrive kronikker. «Den intellektuelle støtten er ikke nok», oppsummerer han nå.

– Ekte patriotisme virker ikke hvis ikke du er så seriøs at du gjør noe praktisk. Det er langt mer effektivt når du tar opp våpenet ditt, sier tobarnsfaren til VG i Kiev.

ANALYTIKER: Oleksiy Poltorakov (43) har lang utdannelse som strateg fra universitetet, men mener det er langt mer effektivt å beskytte landet med våpen, enn fra et kontor. Foto: Helge Mikalsen / VG

Den gang var det en ganske tungvint prosess å kvalifisere til å bli en del av reservestyrkene, forteller Oleksiy.

– Jeg holdt på i over ett år før de ville ta meg opp, men nå tar de nesten alle, sier den 43 år gamle ukraineren.

Flere sikkerhetseksperter VG har snakket med til artikler den siste tiden, mener at Ukraina stiller langt mer forberedt til å forsvare landet nå, enn hva de gjorde for snart åtte år siden.

En viktig del av det forsvaret er de mange frivillige patriotene som har vervet seg til tjeneste.

I billedgalleriet under kan du reservestyrker i trening utenfor Kiev i desember:

TRENING: reservestyrker i trening utenfor Kiev i desember.

1 av 4Foto: SERGEY DOLZHENKO / EPA

Stor interesse fra sivile

VG treffer Oleksiy på en pizzasjappe ved metrostasjonen Livoberezhna, der han bestiller med seg en variant med fire smeltede oster hjem til kona Irina. Det er hennes favoritt.

For åtte siden gikk Irina gravid med deres første barn, Nika. Det var et dramatisk år i Ukrainas historie, ikke bare ble Krim brått annektert av Ukrainas mektige nabo, men prorussiske separatister tok også kontroll over store områder øst i landet.

Irina Shchyhol (44) kjente allerede da på en dyp uro for det kommende barnets fremtid, og hun spurte seg hva de kunne gjøre.

Det skulle gå tre år, til hun var gravid med nummer to, før ektemannen Oleksiy seriøst begynte å undersøke muligheten for å verve seg til militærets frivillige reservestyrker. Irina ville også.

FAMILIEHJELP: Irina Shchyhols (44) mor bor bare en halvtime unna, og skal passe på barna dersom hun og mannen må dra i krigen. Foto: Helge Mikalsen / VG

Nå er Oleksiy ferdig med en to år lang offisersutdanning og Irina fullfører til høsten.

Tallet på frivillige sivile som er klare til å kjempe dersom det skulle komme til en invasjon av Ukraina, har skutt i været de siste årene.

Ukrainas forsvar teller 250.000 soldater, rundt 400.000 veteraner, og hele 200.000 kampklare frivillige i reservestyrker, sa Ukrainas forsvarsminister Oleksiy Reznikov nylig i et intervju med CNN.

– I 2014 var vi overhodet ikke forberedt. Nå er vi i hvert fall langt bedre forberedt, mener tobarnsfar Oleksiy.

MERKER: Oleksiy viser frem de mange ulike merkene de kan bytte mellom, avhengig av hvilken brigade de er med. Foto: Helge Mikalsen / VG
VG I UKRAINA: Journalist Nora Thorp Bjørnstad og fotograf Helge Mikalsen Foto: Helge Mikalsen / VG

Krigslignende tilstand

Litt forenklet kan systemet med reservestyrker sammenlignes med det norske Heimevernet.

Her er det folk med vanlige jobber som trenes opp og er klare til å kjempe i en krig hvis det skulle bli aktuelt. Disse styrkene blir sett på som uvurderlige for å kunne holde tilbake en ytre fiende over lengre tid, dersom det skulle komme til en invasjon.

Nettopp det er det mange frykter kan skje nå.

Russland har utplassert det Vesten estimerer er over 100.000 soldater ved grensen mellom de to landene øst i Ukraina.

Denne uken har russiske myndigheter hatt møter med både USA, Nato og OSSE for å diskutere den tilspissede situasjonen.

Russland vil ha garantier for at Ukraina ikke kan få oppfylt ønsket om å bli en del av Nato. Det har Nato sagt at ikke er opp til Russland å bestemme. Konflikten står uløst, og i mellomtiden lever menneskene i Øst-Ukraina i en langdryg krigslignende tilstand med fattigdom og stadige brudd på de inngåtte våpenhvilene.

Over 13.000 mennesker er ifølge FN-anslag drept, mens 1,5 millioner mennesker er fordrevet, ifølge den amerikanske tenketanken Council on Foreign Relations.

HÅNDARBEID: Irina broderer på en bluse til moren sin, hun som skal ta vare på barna hvis mor og far må i krigen. Foto: Helge Mikalsen / VG

Folkedrakt

Irina er en sped og liten dame med lyserosa fleecebukse, tynn signalblå hårbøyle og plysjkledde slippers på føttene.

Hun snakker som ukrainere flest russisk, men vil av prinsipp ikke bruke språket lenger. Hun har ikke lenger noen gode assosiasjoner til nabolandet.

– Lenge har de sett ned på oss ukrainere, portrettert oss som enkle, som bønder. Vi var aldri ekte, likeverdige venner. De ser på seg selv som bedre, som en «storebror». Og nå vil de ta territorium for å få bekreftet tanken om at de er så mektige. Men vi er vårt eget folk med vår egen kultur, vår egen historie og livsfilosofi, sier kvinnen.

FOLKEDRAKT: Irina kler seg gjerne i den ukrainske folkedrakten vyshyvanka og vil at hennes barn også skal gjøre det når de blir voksne. Foto: Helge Mikalsen / VG

Ute på den lille innebygde balkongen som fungerer som både kjølerom og bod, henger et stoff hun broderer på, et mønster til en påbegynt festkledning til moren. Irina er glad i den tradisjonelle ukrainske folkedrakten vyshyvanka. Hver gang hun ikke vet hva hun skal ta på seg, velger hun det.

– Jeg sier av og til at vyshyvanka er grunnen til at jeg melder meg til kamp. Jeg vil at barna mine, og deres barn igjen, skal kle seg i vyshyvanka – at de skal leve i Ukraina, og ikke under okkupasjon fra et anne land.

Hun tenker seg om. Reiser seg fra krakken.

– Jeg vervet meg for at barna våre ikke skal måtte gjøre det. Hvis vi tar den kampen nå, håper jeg de slipper krig, at de kan ta en ordentlig utdannelse og leve trygge, gode liv her i Ukraina.

TETTE: Oleksiy og Irina deler synet på hva som er viktig for Ukrainas fremtid. Foto: Helge Mikalsen, VG

Slektninger blir fiender

Irina har slektninger både i Russland og Hviterussland, men hun har ikke vært i kontakt med dem de siste årene. Hun frykter de skal begynne å snakke om politikk, og komme med påstander om at ukrainerne er gale som vil knytte tettere bånd med den vestlige verden.

– Om Russland invaderer, vil jo jeg og mine slektninger bli fiender. Vi vil kjempe på hver vår side av grensen i Donbass, sier hun, og krysser de fleecekledde bena på den lille kjøkkenkrakken der hun sitter.

Uniformer fra hele verden

Lik fulltidsarbeidende tobarnsforeldre flest, kjenner paret i Kiev på tidsklemma, men hver lørdag har de en avtale om at far tar barna, for da har mor militær opplæring.

De fleste andre i deres treningsgruppe er, som dem, folk i 30-og 40-årene. I ukedagene skjøtter de jobbene sine som alt fra arkitekter og leger, til bussjåfører. Derfor er helgene eneste mulighet til å treffes.

Utstyret har mange skaffet seg av egen lomme. Lenge var det mangel på ukrainske uniformer, derfor har flere i bataljonen kjøpt brukte utenlandske uniformer. Noen har britiske, andre har amerikanske eller tyske varianter. Dette har endret seg den siste tiden. Nå får de som verver seg og signerer en kontrakt både ukrainske uniformer og utlevert våpen fra forsvaret i den tiden de trener.

– Men helt i starten av opplæringen trenger du ikke automatvåpen. Enkle våpen av tre er nok for den helt grunnleggende treningen, forklarer Oleksiy.

HJEMME: Oleksiy Poltorakov bor med de andre tre medlemmene av familien i en beskjeden leilighet i Kiev. Foto: Helge Mikalsen / VG

Krigsslagord i julegave

Julepynten etter den ortodokse julefeiringen henger fortsatt oppe. Oleksiy får et lurt glimt i øyet og raser inn i et skap for vise frem hva han ga kona i julegave.

– Andre menn gir kanskje tur på restaurant eller kino, men Irina fikk denne av meg, smiler han stolt, og viser frem en militær T-skjorte med påskriften « Ære til Ukraina. Ære til heltene», og « Ukraina lever så lenge vi er klar for å drepe for henne».

– Men nå må dere spise maten mens den er varm, insisterer han, og peker bestemt på skålene med fermentert kål, hjemmelaget pølse og kokte oksetestikler. De spises best sammen med lysebrun «militær vodka» eller øl, får VG vite.

JULEGAVE: T-skjorte med slagord om militær slagkraft var presangen under treet til kona Irina fra Oleksiy. Foto: Helge Mikalsen / VG

– Kan skyte hvis det trengs

Samtalene om Ukraina i Brussel og Genève denne uken følger ikke familien i Kiev så nøye.

– De handler vel egentlig mest om taktikk, for å forsøke å senke spenningen litt og kanskje dra det ut, utsette en konfrontasjon, mener Oleksiy.

– Føler dere dere trygge?, spør VG.

– I uniform – kanskje, ja. Da føler jeg meg i hvert fall kompetent, og ikke alene, sier Irina til VG.

Hun vedgår at hun ikke egentlig liker våpen så godt, at det er tungt og upraktisk for en spedbygd kropp å bære på, men hun er glad for at forsvaret også består av logistikk, kontorarbeid og regnskapsføring. Der kan hun godt bidra, forteller hun.

– Men jeg kan skyte hvis det trengs. Da kan jeg ta kalasjnikoven min og gå til krig.

TRO: Irina er glad i å brodere, og troende, som mange andre ukrainere. Foto: Helge Mikalsen / VG
Read Entire Article