På tide med realistiske rammer og forutsigbar støtte!

Forutsigbarhet er helt avgjørende for næringen. Når det inngås kontrakter, må det være klart hvor stor støtten blir, men i dag vet man ikke om man får støtte før etter kontraktsinngåelse. Dette skaper stor usikkerhet, spesielt med tanke på at en elektrisk lastebil koster omtrent 2,5 ganger mer enn en fossil lastebil.

For at næringen skal kunne ta nødvendige investeringer i grønn teknologi, må støtten fra Enova være forutsigbar og tilgjengelig for alle – ikke bare de største aktørene.

Enova fjernet støtten til kjøp av gassdrevne lastebiler nærmest over natten. Dersom denne støtten hadde blitt opprettholdt, ville flere transportbedrifter trolig valgt gassbiler som et steg mot å redusere utslipp. Denne brå avgjørelsen om å kutte støtten illustrerer en mangel på forutsigbarhet i støtteordningene – noe Transportøkonomisk Institutt har advart om tidligere.

En annen utfordring er at Enova per 15. oktober også avslutter støtten til installasjon av hurtigladere på bedriftsområder. Hurtigladere, som er essensielle for å redusere nedetid for elektriske kjøretøy, har en kostnad på mellom 4 og 5 millioner kroner.

Det er i tillegg en økende kamp om strømkapasitet, og flere viktige knutepunkt risikerer å bli stående uten mulighet til slike hurtigladere. Et godt eksempel er den moderne døgnhvileplassen langs E39 på Lohnelier i Søgne, der nettopp dette har skjedd.

Uten tilstrekkelig støtte og infrastruktur vil overgangen til grønn transport gå mye tregere enn nødvendig. En moderne lastebil kan allerede i dag redusere sine CO2-utslipp med opptil 90 %, for eksempel ved bruk av HVO100, et fornybart drivstoff laget av avfall. Dette drivstoffet har nær samme kvalitet som fossil diesel. Likevel gir biodrivstoff ingen fordel i offentlige anbud, mens elektrisk transport gir full uttelling i DFØs «drivstoffmatrise».

Hadde biodrivstoff blitt verdsatt i anbudsprosesser, kunne vi allerede ha redusert CO2-utslippene betydelig. Dette ville også gjort det mulig å bruke dagens kjøretøypark frem til infrastrukturen og teknologien for elektriske lastebiler er fullt ut på plass.

Lastebileiere er ikke motvillige til å investere i grønn teknologi, men det krever at kundene forstår og er villige til å betale for den økte kostnaden. Mye tyder imidlertid på at markedet er ikke er helt modent nok til at alle kunder er klar over eller aksepterer at grønn transport er dyrere. For å nå målet om 100 % fornybar transport, må kundene være villige til å ta denne kostnaden gjennom langsiktige og forpliktende avtaler. Uten en slik betalingsvilje fra markedet blir investeringer i klimavennlige løsninger vanskelig å realisere for transportnæringen som består av mange småbedrifter.

Det blir ingen grønn omstilling med rød bunnlinje.

Det blir umulig å nå Norges klimamål og internasjonale klimamål med dagens priser på alternative drivlinjer. Dette ifølge konsulentselskapet McKinsey. Skal overgangen til tunge alternative drivlinjer være gode nok til å nå klimamålene må prisen reduseres med 50%. McKinsey-rapporten ble utarbeidet til en internasjonal transportmesse i Hannover.

I en rapport fra TØI beskriver de tiltak som må til for at vi skal være i nærheten av å nå våre klimamål. Da må nullutslipps- og biogasslastebiler innfases like raskt som for el-personbilene, skriver TØI og SINTEF.

«De siste årene har el-lastebiler fått lenger rekkevidde, raskere lading, bedre pålitelighet og økte bruksmuligheter. Prisene faller gradvis. Likevel er det en lang vei å gå for godstransporten om Norges klima- og transportmål for 2030 skal nås», skriver TØI og SINTEF.

«Det må bli bedre lademuligheter, strøm- og nettkapasitet, flere og forutsigbare insentiver, og de mange små aktørene i lastebilnæringen må med i omstillingen. Aktørene forventer også at biogass må være en del av markedet skal en nå det nasjonale målet om 100 % salg av nullutslippslastebiler i 2030».

Rapporten fra TØI og SINTEF sender et klart signal til både politikere og Enova om at en ny kurs må stakes ut dersom vi skal klare å nå klimamålene. Forskerne understreker et presserende behov for flere virkemidler. De påpeker at «forutsigbarhet, langsiktighet og en mer helhetlig politikkutforming er avgjørende».

Plutselige endringer i rammebetingelsene skaper utfordringer, og mange mener at endringer i vilkårene for ENOVA-støtte øker usikkerheten. Dette kan føre til uheldige konsekvenser for hvilke segmenter som lykkes i overgangen til grønnere løsninger.