Rånere i rødt og blått

Jeg vokste opp på en gård i Nord-Trøndelag på 90-tallet. Det var ikke akkurat et hav av ungdomskulturer.

Du måtte velge: råner eller hippie. Hippiene gikk i gammel militærjakke, røykte hasj og snakket om Nirvana. Rånerne gikk i svart Adidas, drakk karsk og skrudde på Volvo.

Det var et lett valg.

Med en liberal fortolkning av fartsgrensene, Yabba-Dabba-Dance 4 på høyttalerne i hattehylla og subwooferen i bagasjerommet, fikk verden ønsket hastighet og volum.

Når jeg ser russebusser rulle rundt med millionanlegg i lysrigga partypalasser med flaske på flaske og ørepropper, så ser jeg ikke rebeller. Det er videreføring. Det er råning. Russen er kopien. Vi er originalen.

I disse dager ruller hundrevis av russebusser fulle av fulle blå- og rødruss rundt omkring på norske veier. Ungdommer hvis studiekompetanse snart er sikret, der veien videre vil gå gjennom BI, Blindern eller NTNU, med en lyseblå tiltro til landet.

Som milliarder av generasjoner rød- og blåruss før dere, har dere en lett nedlatende holdning til russ av andre fargekombinasjoner. Yrkesfagruss er lavkaste – best egnet til å hjelpe dere med å sveise inn ulovlige bakseter eller fikse hjemmebrent.

Men her kommer en avsløring: Det dere gjør, ble oppfunnet for over førti år siden på bøgda i Askim, Verdal, Bø og Stranda – av bondesønner og arbeiderklassegutter med Volvo Amazon, Opel Manta, Ascona, og i Ford Sierra og Granada.

La oss ta dette pent og pyntelig: Rånerbilen og russebussen har samme opphav, som stammer fra et behov om forflytning over store avstander, fra A til B. Du er på A. Der er det ingen andre. Du vil til lokasjon B, for der er det jenter. Dette løses av bil eller en buss.

Men vi kunne jo kjøpt bil uten å bytte motor, felger og sette inn svære stereoanlegg?

Ja, og folk trenger jo bare sofa, kjøkken og seng fra Ikea. Og folk som skal kle på seg kan bare dra på seg en kjeledress.

Men folk kjøper også kjøkken fra italienske produsenter hvis navn høres ut som noe du ikke vil ha på tissen. Utesteder jakter nisjer som om de er et lite pattedyr i en stor jungel. Gustav Witzøe møter ikke opp på MET-gallaen i grønn folkedrakt fra den norske designeren Felleskjøpet.

For både råner og russ blir kjøretøyet viktigere enn destinasjonen. Bilen eller bussen blir målet i seg selv.

Russen har nå dratt dette til sin logiske endestasjon med busser som har stereoanlegg i millionklassen, men som stopper fordi et dieselfilter til 120 kroner er tett.

Dette er grundig dokumentert i boka om det hemmelige livet på bussene: «Fitte og Diesel» – selvsagt skrevet av en ex-råner fra Vinstra. Når kommer den i coffee table-versjon?

Forhistoria til en rånerbil og en russebuss er også mye lik. De er gjerne begge gamle svenske, tyske eller amerikanske merker.

Både russebussen og rånerbilen har et tidligere liv i stødig tjeneste, som rutebuss i 30 år, eller rutebil for å transportere herr og fru Olsen til og fra Samvirkelaget og bingo.

Et liv preget av forutsigbarhet, regelmessig vedlikehold og taus anerkjennelse for stødig innsats.

Men så, når bussen tenker at den skal over og stå i buss-for-tog-beredskap og bilen ser for seg å rulle ut sine dager som bil nummer to, blir de kjøpt av kunnskapsløse, enøyde og rabiate ungdommer.

De blir strippa ned, hull borres gjennom deres mest intime karosserideler og de blir hora opp med ny metallic lakk, klistremerker og ledlys.

Det er som om noen sa: La oss gjøre denne pensjonerte rutebussen til en blanding av Ibiza, epilepsianfall og trailerpark, eller som en leder for den norske delegasjonen på Eurovision.

Forsterkere som kunne vært brukt som transformatorer ved et fransk kjernekraftverk monteres. Subwoofere med en diameter kun overgått av diameteren på hjulene.

Musikken som spilles både av russ og rånerne har det til felles at den i hovedsak skal flytte luft. Alt annet er underordnet, også selve musikkaspektet av musikken.

Vi spilte Leila K, Dr. Alban og Scooter. Dere spiller Bajas, Sock Boyz og Tix. Lydtrykket er det samme. Den musikalske dybden også.

Russ og rånere har også samme maniske forhold til alkohol. Det handler gjerne om å bli full fortest mulig, og forbli det lengst mulig.

En gammel rånerkompis av meg oppførte seg som om han var på russedåp hver fredag og lørdag over en periode på ti år.

Vi snakker her en fyllefant av internasjonal klasse, som ved flere anledninger har stått og tissa, ramla bakover på rygg og fortsatt å tisse opp i lufta og ned på seg selv.

Han ble kasta i fyllearresten på Steinkjer fem år på rad natt til 17. mai, og ramla på sjøen på båttreffet på Inderøy med en slik regelmessighet at de kunne ta det inn i programmet.

Selv om han kjørte en helt standard hvit Opel Rekord var hans omgang med alkohol alt annet enn hvit og standard.

Russen prøver etter fattig evne å leve opp til denne standarden. Dog med vekslende hell, selv om de skal ha for forsøket.

Russ og rånere har også samme anstrengte forhold til Statens vegvesen. Volvoen min ble avskiltet på en bussholdeplass på Vinstra for å ha feil motor, feil felger og for å mangle godkjenning av senkesett.

Russebusser avskiltes fordi de har feil plasserte seter, mangler setebelter og for å spille for høy musikk (!).

For initiativrike ungdommer, enten de er russ eller rånere, er veitrafikkbestemmelsene bare rådgivende. En form for anbefalinger de kan strekke seg i retning av. En serie velmente råd. Ikke absolutte lovkrav.

Konklusjonen?

Dere framtidig høyt utdanna middelklassespirer i byen har tatt en kultur fra bygda som var ekte, ærlig og genuin og alt det der, og gjort den til millionindustri.

Dere har begått kulturell apropr ... aprpprporop ... vel, dere har stjælt kulturen vår da, det var poenget. Dere er akkurat som Disney.

Og jeg bryr meg egentlig ikke, jeg har jo ikke gått på Blindern.

Og fortsatt – når jeg er alene i bilen og Spotify setter på noe basstungt, bleika hår og autotune-skit fra 90-tallet – er det vanskelig å unngå at knokene hvitner rundt rattet og at høyrefoten går i vater.

Men ingen som bruker videregående på å være manisk opptatt av lakk, watt og stereoanlegg på russebusser kan noensinne igjen være nedlatende ovenfor oss som brukte videregående på å være manisk opptatt av lakk, watt og stereoanlegg på biler.

SE OGSÅ: