Robotvenn eller spion?

Noe har skjedd i norske hager, hjem og rådhus. Vi har fått nye venner med rare og morsomme kallenavn.

Her ruller naboens lydløse robotgressklipper Carl i hagen, mens robotstøvsuger Jonas tar Støvet patruljerer gulvet på rådhuset i Bergen. Jobb nummer én er at alle støvkorn skal med.

Hjemme konfererer kjøleskapet med nettbutikken om melken, og ringeklokken livestreamer alle som vil på fjortisens hjemme-alene-fest rett etter at du har svingt ut av gårdsplassen.

Mannen min har til og med en app-styrt pelletsgrill som følger kyllingens kjernetemperatur minutt for minutt. Han stoler mer på Bluetooth-termometeret enn på mine kokkekunster.

Smarthøyttaleren synger «Bæ, bæ, lille lam» ved leggetid, og kaffetrakteren fyrer opp kl. 05:59, fordi søvnappen mener du er i lett søvnfase.

Kjæledyr med Wifi

Teknologien har ikke bare flyttet inn i stua, den har blitt husstandsmedlemmer du prater med.

Det er komisk at vi døper dingsene våre og snakker til dem som valper eller kjæledyr – men bak all moroa ligger kraftig, sårbar teknologi som ser, lytter og logger.

Etter at plenrobotene rullet inn i nabolaget, ble hagearbeid en blanding av valpetrening og militærøvelse. Voksne menn krabber langs hekken mens de roper: «Hold linja! Sånn, ja! Flink gutt!»

Albert og kattehalene

Men ikke alle er fornøyde med de nye hjelperne. Biene svirrer desorienterte siden blomstene er barbert kl. 07.05 hver morgen, før pollenbaren rekker å åpne.

Katten vår, Findus, lever i konstant fluktmodus. Robotgressklipperen min, Albert, jagde ham over hekken fordi den trodde halen var en gresstust. Albert sluntrer ikke unna.

Da jeg var 14 år, utsatte jeg sommerjobb-plenklippingen hos mormor til siste ferieuke. Hagen lignet en jungel, og jeg måtte mobilisere venner i striregn. Vi skjøv manuell klipper til vi så stjerner – men fikk lønn, biceps og en brutal leksjon i prokrastinering.

Dagens tenåringer?

De mister muligheten når «Carl» og «Jonas» tar jobben. Min sønn prøvde seg som VG-selger, men ruta besto av ti aviser og én sur hund. Avisene er jo digitale nå, så salget var dårlig.

Lommepenger (og det voksne kaller «arbeidsmoral») forsvinner sammen med bensingressklippere og langt gress.

Robotene tar nattskiftet

Norge får flere som trenger omsorg og færre hender til å gi den. Som tidligere ordfører vet jeg hvor tung kommunal drift kan være: Excel som nekter å summere, lønnskjøring som aldri lander, flagget som må heises før fuglene synger.

Som leder i Den norske dataforeningen heier jeg på at vi tar i bruk teknologien som et kraftfullt verktøy – så lenge vi gjør det klokt. Derfor jubler jeg når robotene vasker skolekorridorer mens elevene sover, frakter prøverør fra laboratorium til lege, og desinfiserer sykehjemsrom.

Det frigjør minutter.

Hvis robotene tar rutinejobbene, kan vi gjøre det bare mennesker kan: holde en hånd til siste vers, tørke tårer, lese «Kardemomme by» med en liten tass på fanget, eller lære førsteklassingen dobbeltknute.

Teknologien kan altså gi tid tilbake – hvis vi holder styr på den.

Når kaffetrakteren sladrer

Men før vi slipper smartlåser, bevegelsessensorer og robotstøvsugere løs på Wifi-en, bør vi spørre:

Hvor havner dataene?
Hvem eier og deler plantegningen av stuen din midt på natta?

Et godt «digitalt heimevern» handler ikke om paranoia – det er klokskap.

Noen eksempler fra virkeligheten viser at det kan gå galt med våre digitale kjæledyr:

Robotstøvsugere har filmet folk på toalettet og delt videoen på Facebook. Hackere har kjørt gressklippere ut i veien, og støvsugere har jaget kjæledyr og kommet med rasistiske kommentarer.

Uønskede stemmer har dukket opp på barnerommet via et hacket kamera. Livvaktene til Sveriges statsminister Ulf Kristersson har i flere år avslørt hvor han har vært, fordi de har brukt treningsappen Strava på jobb.

Dørlåser har stengt folk ute av husene sine fordi en oppdatering feilet. Smarte kjøleskap har lekket Google-innlogginger.

Veien til nettbanken blir da veldig kort.

Når dingser ser, lytter eller styrer noe fysisk, er passordet «1234» like trygt som hyssing rundt verandadøra.

Her er tre enkle grep som holder robotene i øra og hackerne på utsiden:

1. Unike og lange passord til hver dings. Tenk handlelisten til julaften, ikke «1234».
2. Eget gjestenett for smart‑ting. Da får kjøleskapet aldri adgang til nettbanken.
3. Oppdater firmware – altså den innebygde «motorhjernen» i dingsen – oftere enn du vanner stueplantene. Hackere elsker uoppdaterte dingser.

Og mens Carl surrer rundt hos naboen, Jonas tar støvet og Siri setter på musikken – len deg tilbake med kaffekoppen og spør:

Hva bruker jeg egentlig den frigjorte tiden til? Og hvem snakker støvsugeren min med?

Vi har bare sett starten på teknologiens inntog i stuer, hager og rådhus.

De digitale hjelperne kan gi oss tid, trygghet og grønnere gress – men bare så lenge vi husker hvem som må være den smarteste i huset.