Russisk retrett i ørkenen

Det er ikke bare i Ukraina Russland sliter.

For i skyggen av angrepskrigen mot nabolandet, har Russland tapt innflytelse i mange land. De har mistet Venezuela med den amerikanske bortføringen av Nicolás Maduro. De er sterkt svekket i Syria etter Bashar Al-Assads nederlag.

I Ungarn mistet de makt over EU gjennom Victor Orbans valgnederlag. Armenia arrangerte nylig et europeisk toppmøte med vestlige statsledere. Det blir også tydeligere og tydeligere at de er en juniorpartner i forholdet til Kina.

I Vest-Afrika gikk Russland inn med brask og bram for rundt fem år siden.

Langvarig misnøye med Frankrikes tilstedeværelse og en antifransk propagandakampanje gjorde at de franske styrkene måtte trekke seg ut. Inntil da hadde franskmennene støttet myndighetene i kamp mot de sterke islamske jihadist-gruppene i det store Sahel-området.

Demokrati ble byttet ut med militærstyre i flere land med Mali i spissen, og Russland rykket inn som militær støtte. Først organiserte de seg som leiesoldater i Wagner-gruppen under ledelse av Jevgenij Prigozjin. Etter hans mislykkede marsj mot Moskva og påfølgende død, ble dette dratt inn i statlig regi og omdøpt til Afrika Korps. Det er mellom 2 000 og 2 500 russiske soldater i Mali nå. Målet var å vise at Russland kunne lykkes der Frankrike hadde mislyktes.

Sammen med regjeringsstyrkene har de måttet trekke seg tilbake fra flere strategiske byer nord i landet. Det største nederlaget var da de ga opp byen Kidal. Siden har de måttet trekke seg tilbake mot hovedstaden Bamako.

De russiske styrkene har blitt kritisert for måten de trakk seg ut på.

Det har kommet beskyldninger om at de visste om offensiven på forhånd, og at de forhandlet fram en avtale om tilbaketrekking. De ble også beskyldt for å være mer interessert i utvinning av gull og uran enn å beskytte befolkningen.

Mot seg i Mali har juntaen og de russiske styrkene en uventet allianse.

Den ene delen er JNIM. Det er Al Qaidas offisielle gruppe i Vest-Afrika og ledes av Iyad Al Ghali, en islamist kjent over hele Vest-Afrika. Det anslås at han nå har rundt 10 000 krigere under sin kommando. De har slått seg sammen med en gruppe som kjemper for selvstendighet for tuaregene i Sahel, FLA.

Denne alliansen ble for mye for de russiske styrkene, av flere grunner.

De mangler sofistikert etterretning som de vestlige styrkene hadde. De har mindre ressurser, siden Russland er bundet opp i Ukraina-krigen. De har også, sammen med juntaen, blitt mer upopulære på grunn av deres brutale framferd.

De russiske styrkene har stått bak flere massakre som er godt kjent i Mali, selv om de ikke har fått så mye oppmerksomhet i Vesten. I byen Moura ble over 500 mennesker henrettet i 2022, de fleste av dem sivile, ifølge en FN-rapport. Det ble også rapportert om voldtekter og annen mishandling. Det er heller ikke et enkeltstående tilfelle.

Militærjuntaen kjemper nå for sitt eget liv. JNIM blokkerer flere innfartsveier til hovedstaden Bamako og hindrer drivstofftilgangen.

De russiske soldatene er ikke trukket ut av landet, og det er ikke gitt at opprørerne klarer å styrte regimet. Etter de første store offensivene, har det stanset opp. De står likevel overfor en stor utfordring hvis dette blir en utmattelseskrig.

Illusjonen om at Russland kunne lykkes der Frankrike sammen med allierte mislykkes, er i hvert fall brutt.

Få vil felle tårer for et russisk nederlag. Men det betyr ikke at det er noen særlig grunn til å juble.

Skulle det russiskstøttede regimet i Mali falle, ville det gi Al Qaida ny kraft også i sin globale kamp, og uroen vil raskt spre seg til nabolandene Burkina Faso og Niger.

Dette er land som hatt mye av den samme utviklingen som Mali. Også der er vestlige soldater er byttet ut med russiske. Også der har et forsøk på demokrati blitt til militærdiktaturer.

Ustabiliteten vil kunne spre seg helt ned mot kysten og til rikere land som Senegal og Elfenbenskysten, som til sammenligning har hatt gode år den siste tiden.

Vi er ikke der ennå, men det holder å tenke tilbake på det som skjedde den gang Taliban sammen med Al Qaida kontrollerte Afghanistan. Det skapte en enorm flyktningkrise med millioner av afghanere på flukt og terrorangrepet 11. september mot New York og Washington ble planlagt derfra.

Et russisk nederlag i ørkenen kan altså ende opp med å ramme oss alle.