Skinnet kan bedra

Dette er skolen hvor elevene takker læreren for timen.

I interne dokumenter beskrives elevene som «høytpresterende på alle områder, skole, fritid, sosialt og utseende».

Jeg er på Ullern videregående skole vest i Oslo. Her er alt pent. Skoleresultatene, ungdommen, språket.

De sliter ikke med østkant-problemer som vold, knivstikkinger, hijabpress og homohets – slik tilfellet er på Bjørnholt videregående skole, som jeg besøkte i fjor høst.

Ullern har helt andre utfordringer, men også her får det konsekvenser for dem som rammes.

For bak den perfekte fasaden råder angsten. Ikke hos alle, men hos flere av elevene.

Det handler om én ting: Konstant press.

Karakterpress, sexpress, drikkepress, utseendepress – og det som styrer hverdagen aller mest – presset om å passe inn i et strengt sosialt hierarki.

Vestkantens egen form for negativ sosial kontroll.

Det går 1000 elever på Ullern videregående skole, nær sagt alle har etnisk norsk bakgrunn.

I friminuttet er kantinen fylt til randen. De fleste guttene og jentene sitter hver for seg. Det er merkeklær og velfriserte ungdommer så langt øyet kan se. Det er som om de går i uniform.

Hvorfor gjør de det?

– Det kan være vanskelig å skille seg ut. Er du annerledes, må du være ekstra tøff og trygg i deg selv for å bli akseptert», sier rektor Torill Røeggen.

Interne undersøkelser viser det samme: Et stort flertall av elevene svarer at de tilpasser utseendet, kropp og klær for å passe bedre inn på skolen.

Bortsett fra de 15–20 jentene på apotekerlinjen som jeg tilbringer en dobbelttime med. De har minoritetsbakgrunn, noen går med hijab.

De forteller at de holder seg inne i klasserommet.

– De andre ser rart på oss. Vi blir ikke inkludert, vi føler vi liksom ikke er en del av Ullern. Derfor holder vi oss her i klasserommet», sier en av jentene.

– Hele tiden? spør jeg.

– Hele tiden, svarer hun.

Andre elever på skolen innser at enkelte kan føle seg utenfor, og det er de lei seg for.

Men elevene er mer lei av stereotypiene om vestkantungdom. De mener det er fordommer mot dem og mot russen på Ullern. De jeg snakker med, forsvarer skolen, sin egen hverdag og fellesskapet.

– Vi har et bredt usynlig mangfold her på skolen. Ungdommer som ser like ut, men har ulike ideer, erfaringer og opplevelser, sier Anders Simonsen (18).

Han er elevrådsleder og viser meg rundt mens han åpner dører som en ordentlig gentleman.

En annen elev sier at hun ikke forstår hvorfor manglende etnisk mangfold er et problem.

De aller fleste Ullern-elever har foreldre med høy utdanning og god råd. Ved skolevalget stemte nærmere 60 prosent av elevene på Høyre, 12 prosent stemte på Frp.

I et klasserom har de time i sosialkunnskap.

Jeg setter meg ned sammen med en gruppe elever mens de har fått i oppgave å drøfte hvordan Norge best kan ivareta barns menneskerettigheter.

Jeg spør dem om deres egen hverdag på skolen som har en av byens og landets høyeste karaktersnitt på avlagte eksamen og standpunktkarakterer

Det kommer ikke gratis.

– Vi er mange elever med høye ambisjoner, men mye er indre motivasjon og press. Det er fint å være et sted hvor folk deler tankesett, sier en av elevene i klassen.

Hun får følge av klassekamerater.

– Vi hjelper hverandre å lære, det er mer hjelp enn det er press, sier Elise Teige Haften. Emily Ness forteller at de fleste ikke er så fornøyd med en 4-er.

Elevene her jobber hardt.

Det er lett å se i alle de klasserommene jeg besøker. Læreren yter respekt, det er fullstendig stillhet når elevene jobber, ingen unødvendige avbrytelser. Flere tar heller ikke friminutt, de blir sittende og jobber videre.

Læringsmiljøet skolen tilbyr og dedikasjonen de får tilbake fra sine elever, er høyst imponerende.

– Vi motiverer hverandre. Det er viktig å lære å takle stress, livet er stressende, sier Aksel Mørk og legger til at kritikken mot skolen og russen er overdrevet.

Det kan hende han har et poeng. Her gjelder det å passe inn.

– Det er et voldsomt sosialt hierarki blant elevene på skolen, forteller rektor Røeggen. Hun har også tidligere ropt varsku, særlig i forbindelse med nettopp russen.

Hvordan fungerer hierarkiet?

Her på skolen finnes en kulhetsskala. Ungdommene på skolen kaller det A-, B- og C-gjengen, samt flere andre grupperinger.

De som ikke tilhører en gruppe, eller den rette gruppen, risikerer å oppleve tre år med utenforskap og ensomhet.

Sosiale medier har gjort det mye verre. Ikke bare her, men blant ungdommer over hele landet.

Halvparten har følt seg utelatt eller ekskludert på sosiale medier, viser en fersk landsomfattende statistikk fra Ungdata

På Jodel, en anonym sladrekanal på nett, krangler Ullern-elevene stadig om hvem som er hvor i hierarkiet.

Kantinen er blitt en form for krigssone.

Her krangles det om bord. Hvilken gjeng som skal sitte hvor.

På nyåret har rektor forsøkt å gjøre noe med det. Hun og hennes ansatte får gjennomgå.

«Hvorfor er det Utopi som må flytte seg, hvorfor ikke en av de tusen jentegjengene», skriver en på Jodel 8. januar.

Utopi er en guttegjeng, det er også Budz og Bavaria. De begynner tidlig, jeg blir fortalt at noen av gjengene dannes allerede på ungdomsskolen.

Det sosiale hierarkiet er også blitt en kjønnskamp med tydelig kjønnssegregering, altså at jenter og gutter velger å sitte for seg selv.

Dette er noe lærerne aldri tidligere har sett.

A-gjengen er laget med den beste russebussen, russelåten, tilgang til damene og alt annet som hører til.

De som ikke er del av en russebuss, er som regel del av et «konsept». Konseptet har både navn og dekknavn, og begge lanseres som en happening.

Alle PC-ene i klasserommene jeg besøker, er dekket av klistremerker med navn på russebusser og konsepter, som Off Road, Whipped, Vestfronten, Kilroy, Zorro.

Alt er profesjonelt laget til titusener, om ikke hundretusener av kroner. Låter fremført av artister, logoer, klistremerker – og klær med motiver.

Det handler om to ting – å dyrke gruppen og å hevde seg.

Og for enkelte jenter ser det ut til å være en inngangsbillett.

Meldingene tikker inn på Jodel 4. desember.

11. januar legges det ut en avstemning, spørsmålet er: «Hva er din bc?»

Body count, altså hvor mange du har ligget med, 104 anonyme svarer på spørsmålet.

«Sex er blitt valuta».

Det får jeg høre fra flere av de voksne på Ullern.

I en anonym undersøkelse på skolen har også flere elever svart at de er blitt utsatt for sexovergrep.

Tall fra overgrepsmottak viser 70 prosent økning i antall voldtektsofre i Oslo de ti siste årene. Størst er veksten blant jenter mellom 14 og 19 år, og i de aller fleste tilfeller voldtas de av jevnaldrende.

– Jeg opplever relativt ofte at det kommer elever som har opplevd grenseoverskridende adferd. Dette skjer som regel i helgene, sier Pernille Fabritius Dybwad, helsesykepleier ved skolen. Hun viser til festkulturen på skolen.

Jenter har sittet på kontoret hennes og fortalt om overgrep. De færreste har anmeldt.

Skolen har tatt problemene på største alvor. I årevis har de informert foreldre på temakvelder og undervist elever for å motvirke både sosialt hierarki, rus og sexpress.

– Vi har ikke anmeldt noen overgrep, som skjer i fritiden, sier rektor Torill Røeggen. Hun sier at ofrene kan snakke med helsesykepleier, og at de har god dialog med politiet.

Jeg setter meg ned med en gruppe gutter i kantinen, de forklarer meg sitt syn på sex:

Å være kjærester er gammeldags for de fleste, hevder de.

– Det er ikke vanlig med kjærestepar, nå er det mer tilfeldig. Det er mye mindre monogami, og jenter er like utro som gutter, sier en.

Hva med seksuelle overtramp?

– Gutter jeg kjenner har ikke samme respekten for kvinner som eldre generasjoner. Du skal liksom ikke ta hensyn til kvinner. Du ser etter egen nytelse, svarer en annen av guttene.

Dette er forsterket av sosiale medier, får jeg høre. Bilder og videoer deles på Snapchat i sanntid og enkelte, både jenter og gutter, går lenger enn de ellers ville ha gjort, for å fremstå «kule».

Jeg blir fortalt at det både kan forekomme nakenhet, adferd i ruspåvirket tilstand og seksuelle handlinger på disse bildene.

Guttene jeg snakker med, sier at de kjenner jenter som er blitt voldtatt etter å ha blitt skjenket fulle på fest.

Det er ikke uvanlig at en jente forventes å ha sex med flere gutter på samme fest, forteller noen skoleansatte jeg snakker med.

– Men gutter som begår overgrep, blir utestengt av vennegjengen. Det der er overhodet ikke greit, sier en av guttene og forteller hvor redd de er for voldtektsrykter.

Men en eller annen gang vil de vel ha kjærester?

Og da er guttene jeg snakker med, plutselig veldig konservative.

Ja, de ligner nesten på innvandrerguttene på Bjørnholt videregående skole som kaller jenter for «horer».

– Hvis jeg har lyst på en kjæreste, blir det ikke en fra Ullern, får jeg til svar.

– Hvorfor ikke?

– Jenter på Ullern er ikke lojale.

– Hvordan det?

– Ingen har lyst til at kompisen har ligget med kjæresten din.

Det disse guttene forteller, beskriver et mindretall, gjerne de på toppen av hierarkiet.

De fleste ungdommene på Ullern videregående skole er vanlige ungdommer – som er uvanlig ambisiøse og pliktoppfyllende.

Men noe er likevel endret, særlig i kullene etter pandemien.

Det forteller både lærere og andre ansatte.

– Det er måten enkelte gutter snakker om jenter. Vi hører både «hore» og «bitch» stadig vekk. Vi har opplevd at jentene vurderes på en skala fra én til ti, mens de går forbi i kantinen, forteller rektor Røeggen.

Hun vil at gutter, men særlig jenter, skal kjempe mot disse holdningene.

Kanskje er det nettopp det jentene gjør når de trekker seg unna guttene og sitter for seg selv, både i kantinene og i klasserommene.

– Når alt kan køddes med, har det gått for langt. Jentene synes det blir utrygt og de trekker seg unna, sier en rådgiver på skolen.

Det slår meg, Ullern er for de hardbarkede. Festes det hardt, fordi de jobber så hardt?

Ungdommene forteller om at det drikkes hardt, men at også kokain er lett tilgjengelig. Stoffet er en telefon unna og kjøpes for det meste av ungdommer med innvandrerforeldre som bor på østkanten.

Er den til tider selvdestruktive atferden hos enkelte en reaksjon på at det samlede presset blir for mye?

– Alle skal være best og flinkest. Det er fullstendig krise om de mister kontrollen. Alle må ha seksere i alt. Hvis de ikke får det, er det verdens undergang, sier en av lærerne.

Læreren har opplevd elever som er blitt syke, har brutt sammen i gråt og tryglet om utsettelser, revurderinger – og åpnet opp om psykisk press i samtaler.

Mens jeg står i et klasserom og prater med læreren, tikker det inn en lang mail på lærerens mobil. Vedkommende sukker.

– De fleste ungdommene er usedvanlig veloppdratte og høflige. De fleste behandler hverandre med respekt. Men jeg skulle ønske de slappet mer av.

Jeg får ta en rask titt på e-posten. Jeg får ikke lese den, bare se hvor lang den er. Den er massiv. Læreren skroller nedover. En jente ber om å få utsatt en innleveringsfrist på en vanlig lekse. Etterpå sier læreren til meg:

– En setning eller to hadde holdt. Det hadde holdt i massevis.

Tips meg

Kommentator

Tidligere gravejournalist. Skriver mest om skole, helse, økonomi og integrering. Følg på Twitter: @shaziamajid_ Threads: @shaziamajid9

Bjørnholt skole: «Noe skremmer meg mer enn volden»