SV er i trøbbel

2 hours ago 2

Da Kirsti Bergstø ble klappet inn av et samlet SV-landsmøte i 2023, tenkte jeg i mitt stille, kyniske sinn at dette kunne komme til å gå ganske dårlig for partiet.

Ikke bare fordi Bergstø tilhører den smale og litt sære venstrefløyen i SV, men også fordi jeg satt med en slags følelse om at hun ikke virket helt komfortabel med å ta over etter Audun Lysbakken.

Jeg røk på en blemme som politisk kommentator da Lysbakken ble SV-leder i 2013. Jeg levnet den tidligere superradikale ungdomspolitikeren små sjanser til å gjøre partiet relevant.

Jeg tok feil.

Lysbakken klarte nemlig, som forgjengeren Kristin Halvorsen, å samle SV. Han ble etter hvert en av de mest respekterte partilederne i norsk politikk.

Derfor våget jeg ikke å felle kjepphøye og negative forhåndsdommer over Kirsti Bergstøs muligheter til å bygge videre på det Lysbakken oppnådde.

Så vel internt i SV som på den brede venstresiden.

Det har nå gått to og et halvt år siden hun ble partileder.

Mitt inntrykk er at det som en del av oss tenkte den gangen har vist seg å være ganske presist.

Der Frp har klart å lage en «ny» Sylvi Listhaug med langt bredere appell, sliter SVs medietrenere med å «kalibrere» Bergstø, og gjøre henne populær utover de allerede overbeviste.

Min påstand er at Bergstøs SV er blitt smalere og mer irrelevant. Det er av og til vanskelig å skjønne hva det er de driver med.

Til manges forbløffelse, også internt i SV, stilte de før valget et overraskende oljefond-ultimatum til regjeringen som de senere trakk tilbake.

Strategien er i beste fall uklar. I verste fall helt håpløs.

Og internt øker frustrasjonen.

Og ikke bare blant Bergstøs gamle nemesiser på partiets høyrefløy.

Stortingsvalget var en katastrofe for SV. De gikk tilbake to prosentpoeng (ca. 50.000 færre stemmer) fra valget i 2021, og ble bare marginalt større enn Rødt og MDG, som begge truer SVs historiske neststørst-posisjon på venstresiden.

Dette er til tross for at partiet gikk svært aktivt til verks for å kapre stemmer i de mest religiøse muslimske miljøene i Oslo, noe de fikk smekk for da det viste seg at løftene de ga ikke gjelder lenger.

I NRKs Debatten måtte en spak Bergstø, med rette, stå skolerett for lederen i den svært omstridte organisasjonen Islam Net, i seg selv en ydmykende seanse for lederen i feministpartiet SV.

Har SV blitt for smalt og venstrevridd?

aJabNeicUsikker

Jeg har de siste dagene snakket med en rekke SV-ere på forskjellige nivåer i partiet, og analysene deres er nokså samstemte:

SV er i trøbbel.

Kirsti Bergstø er uangripelig som partileder, og fløyen hun representerer har rimelig god politisk kontroll over hele organisasjonen.

En kilde mener situasjonen ligner på den gangen Erik Solheim var partileder, og høyrefløyen holdt resten av partiet i et jerngrep.

Nå er det omvendt. Venstrefløyen dominerer nær sagt alt som foregår, med noen få unntak, blant annet i Oslo (som har sine egne fløyutfordringer å bale med).

Men Kirsti Bergstø mangler ifølge kritikerne evnen til å bygge bro over de dype motsetningene som i mange år har splittet SV i to nokså definerte fløyer.

Det frustrerer folk. Bergstø evner tydeligvis ikke å formulere et prosjekt eller en strategi som forener partiet.

Det etterlyses mer selvbevissthet fra Bergstøs og ledelsens side:

Hva gikk galt i valget, og hvorfor alt rotet etterpå? Hvor er kriseforståelsen?

Én tolkning er at dette skyldes ensrettingen i partiet under Bergstø og hennes innerste krets.

Ikke bare politisk, men også i retorikken.

Bergstøs for lengst berømte «ryk og reis!» til norske rikinger flytter til Sveits, la an tonen. Partiet er blitt mer slagordpreget, og språket mer sekterisk og moralsk.

Dette har svekket SV i møte med de andre samarbeidspartiene på Stortinget.

De er blitt vanskeligere å forholde seg til, mens Rødt og MDG er mer konstruktive og løsningsrettede. Og blidere.

Også i Ap og andre partier er man av denne oppfatningen, etter det jeg forstår.

Den eneste i stortingsgruppen som assosieres med partiets høyrefløy er Sunniva Holmås Eidsvoll fra Oslo.

Også nestleder Lars Haltbrekken, den eneste mannlige representanten i likestillingspartiet SV denne perioden, er blant de mer moderate.

Det skal ha vakt en del bestyrtelse internt da Holmås Eidsvoll ikke ble finanspolitisk talsperson og dermed partiets forhandler i det som blir en svært krevende budsjettprosess i Stortinget.

I stedet gikk jobben til Marthe Hammer fra Vestland, som regnes for å tilhøre Bergstø-fløyen.

Den mektigste premissleggeren i SV foruten lederen, er, hevdes det, partiveteranen Ingrid Fiskaa fra Rogaland.

Hun har vært en lederfigur på SVs venstrefløy i svært mange år. I 2007 tapte hun kampen om nestledervervet mot Bård Vegar Solhjell etter en dramatisk kampvotering på landsmøtet.

Fiskaa kom først inn på Stortinget i 2021 og er en stayer med betydelig politisk utholdenhet.

Det samme kan ikke sies om SV-erne på den motsatte siden i partiet.

En etter en har de forlatt partiet. Nå sist Kari Elisabeth Kaski, som var høyrefløyens absolutte frontfigur og ble regnet som en opplagt lederkandidat etter Lysbakken.

Kaski havnet i mer eller mindre åpen strid med særlig Fiskaa, men også med Kirsti Bergstø.

Da Kaski ledet SV-delegasjonen i fjorårets budsjettforhandlinger, ble hun plutselig sykmeldt.

Senere trakk hun seg fra finanskomiteen og valgte senere å si nei til gjenvalg på Stortinget.

Med Kaski ute av partiet, er det lite kraft igjen på fløyen som ønsker en annen politisk kurs og arbeidsstil i SV.

Som en av dem sier: «De andre har full kontroll, mens vi står svakt.»

Det betyr at Kirsti Bergstø trolig forblir SV-leder i lang tid, nærmest uansett hvordan det går i de kommende valgene.

Tradisjonen i partiet er at lederne sitter så lenge de vil.

Med mindre det er noe i inntrykket jeg satt med på landsmøtet da hun ble kronet – og som flere i partiet oppriktig lurer på – nemlig at hun innerst inne ikke har så veldig lyst til å lede SV.

Det er i så fall et kronglete utgangspunkt for å gjenreise et parti som nå ligger i ustabilt sideleie.

Smått gispende etter friskluft.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article