Talte rett til knuten av frykt jeg bærer på

Folkens,

nå er det hardt å være norsk bokelsker, og Bokbrevet står i fare for å bli Nekrolog­brevet.

For bokåret 2025 har tatt fra oss nok en bauta i norsk litteratur, helt uventet denne gangen.

I begravelsen til Roy Jacobsen hulket jeg da datteren Maria sa at faren var helten hennes. Lars Saabye Christensen sa noe i sin tale som jeg noterte meg: En god bok kan være en god gjerning.

Det passer godt på Jacobsens bøker, som løfter fram de usynlige og de uverdige. Den siste uka har jeg vendt tilbake til Barrøybøkene hans, og mener nå at Jacobsen er vår tids Hamsun.

Og så skal det handle om Mummidalen i dag, for jeg har benyttet 80-årsjubileet som et spark bak til å lese bøkene, og det er PERFEKT høstlektyre.

– Hvilken Mummikopp vil du ha?

På hytta til en venninne i sommer ble jeg svar skyldig. Jeg hadde ikke lest en eneste Mummibok, og visste ikke forskjell på Snusmumriken og Lille My.

Da jeg var barn gikk Mummitrollene som tegneseriestripe i Aftenposten, og jeg skjønte like lite av den som jeg gjorde av Fantomet-stripa. Jeg ble bare irritert.

På nittitallet kom Mummidalen som animasjonsserie på NRK, men da var jeg for gammel for barne-TV.

Så har jeg sett i voksen alder at de koppene har poppet opp hos mange venner, pluss masse annen merch, og egentlig gjorde det meg bare mer skeptisk.

Men i år fyller Mummitrollene 80 år, og jeg har skjønt at Mummi er blitt et globalt fenomen – i alle mulige ulike former.

I Japan har de en egen Moomin Valley-fornøyelsespark! Spillutviklere lanserer det ene Mummispillet etter det andre. Brooklyn Library I New York feiret jubileet med en egen Moomin-utstilling.

Jeg begynte å føle meg som piken med svovelstikkene: At jeg sto kald og fattig utenfor og så inn på den verdens­omspennende Mummifamilien som feiret og koste seg.

Men hvor skulle jeg begynne?

Ifølge mannen min er Mummibøkene litt som Harry Potter – de vokser med deg. Noen bøker er helt tydelig for barn, mens andre er romaner som kan handle om rimelig voksne ting.

I bokhandelen der han jobber, er for eksempel boka «Pappaen og havet» en populær gave til menn som fyller førti. Den handler om da Mummipappa fikk en livskrise og tvang hele familien til å flytte ut på en øde øy. Ganske voksent tema.

Jeg valgte meg «Kometen kommer», med sitt fine, rosa omslag.

Jeg lå i senga, litt bakfull etter et femtiårslag, og trodde jeg skulle kose meg med eventyr. Men denne fortellingen talte rett til knuten av frykt jeg bærer på for tiden.

Tidlig i boka banker den pessimistiske bisamrotta på hos Mummihuset. Han påstår at en stor komet er på vei mot jorden.

Den godmodige Mummifamilien vil ikke helt tro på at katastrofen er nært forestående, men neste dag har et grått, seigt støv lagt seg over blomstene og trærne i Mummidalen.

Familien sender Mummitrollet og Sniff av gårde til et observatorium i fjellene, for å finne ut hva astronomene sier. På den farefulle reisen møter de heldig­vis gode hjelpere som Snus­mumriken, Snork­frøken og Hemulen.

Vel framme på Observatoriet, bekrefter astronomene at en komet er på vei mot jorden og vil krasje den 7. august kl. 19:42.

Så blir boka bare skumlere og skumlere. Mummitrollet tror at bare han kommer seg hjem til Mummidalen, vil det være trygt hos Mummimamma og Mummipappa.

Jeg deler ikke Mummitrollets optimisme.

Mummienes mamma, Tove Jansson, ble født i 1914, og skrev den første utgaven av «Kometen kommer» i 1946.

Min egen mor var bare et barn under andre verdenskrig, og hun grøsser fortsatt av høy flydur. Frykten for tyske bombefly sitter dypt.

Det er lett å se at krig, frykten for atombomben og mennesker på flukt har satt sine spor hos Tove Jansson, og at hun behandler disse erfaringene i «Kometen kommer».

For meg, som leser boka i 2025, er det som om boka speiler en rekke med katastrofer fra dagens nyhetsbilde: Hetebølger, flom og skogbrann, fisk som dør, sur nedbør, russiske droner og israelske bomber.

Beredskaps-Mummi

Mange lesere sier de blir skremt av Mummi-universet, men de sier også at det er en av grunnene til at de liker bøkene. Og heldigvis går det bra til slutt, kan jeg røpe.

Årets nyord i fjor var beredskapsvenn, og det er også tema for den nasjonale egenberedskapsuka, som vi er inne i. Og det er her jeg finner trøst og veiledning i den ellers skumle «Kometen kommer.»

I boka møter vi pessimister som blir apatiske av frykt, og gladlakser som velger å ignorere den kommende katastrofen. Med anlegg for katastrofetenkning, hører jeg til førstnevnte gruppe.

Men Mummimama viser den gylne middelvei. I møte med en mulig utslettelse, gjør hun nettopp det vi blir rådet til av myndighetene: Hun beholder roen inntil det siste, og så oppsøker familien ly.

Mummimamma pakker ned mat og drikke, og enhver tar med en ting de er glad i til en hule ved havet. Og som god beredskapsvenn, tar hun med seg de som trenger hjelp, både den sure Hemulen og den pessimistiske Bisamrotta.

I min beredskaps­eske ligger nå «Kometen kommer», sammen med knekkebrød, hermetikk og vann.

Å nei, ikke Roy Jacobsen også

Jeg sto ved den marmorhvite Operaen og nøt synet av fjorden som blinket i høstsola, da Christian i Nyhetene ringte: – Roy Jacobsen er død.

– Hva? Roy JACOBSEN? Han er jo bare 70 år!

Da Jacobsen måtte gå midt i begravelsen til sin venn Ingvar Ambjørnsen i august på grunn av ubehag, fikk hele Norge vite at han sto midt i et løp med fire hjerte­operasjoner.

Men nå var jo operasjonene ferdig, og han skulle bare komme seg på beina igjen. Han hadde bøker å skrive, og hytter å bygge.

Enhver som har møtt Roy Jacobsen vet at han utstrålte vitalitet, nysgjerrighet og pågangsmot. Skulle han være død?

Dessverre var det en komplikasjon med lungene som ble hans bane, og 2025, dette allerede mørke året for norske forfattere, ble enda mørkere.

Roy Jacobsens store gjennombrudd, «Seierherrene», kom i 1991 og ble et fenomen. Den røde mursteinsromanen fikk plass i «alle» norske bokhyller, men ikke i min.

Jeg var 21 år gammel, nylig hjemkommet fra USA og studerte engelsk. Blikket mitt var vendt utover, og en roman om hvordan Norge ble velferdsstat fristet ikke meg.

Så kom Roy Jacobsen meg i møte, kan man si, med tre romaner på rappen fra utlandet, tilfeldigvis fra to av landene foreldrene mine har bodd i.

I «Grenser» tar han oss med til Ardennerskogen under andre verdenskrig, i en fortelling inspirert av sin belgiske svigerfars historie. Den tyskspråklige soldaten Markus kjemper først på belgisk side, før han blir tatt av tyskerne og satt til å kjempe på deres side, i den samme skogen.

Jeg har padlet kano med faren min gjennom disse skogene, og ble grepet av denne annerledese krigsfortelling, fra et landskap med flytende grenser.

Jacobsen var fan av sagalitteraturen og reiste flere ganger til Island, både alene og med familien. Erik Fosnes Hansen forteller i et festskrift at Roy utfordret alle i den islandske intelligentsiaen i håndbak – og vant, så klart.

Jeg deler hans kjærlighet til Island, og i «Frost» ga han oss en moderne sagaroman, der hovedpersonen Gest må rømme til Norge og England etter å ha hevnet drapet på faren sin. Nok en historie om en mann uten hjemland.

I boka «Hoggerne» var vi tilbake i andre verdenskrig, i Suomussalmi i Finland. Igjen setter Jacobsen den lille mannen i sentrum av fortellingen: En finsk vedhogger, sett på som landsbyidiot, blir tatt til fange av russerne og tvunget til å jobbe for dem i et ingenmannsland, der de blir skutt på fra begge sider.

Dette er vinterkrigen, og kulda er nådelås: Hoggerne led av åpne frostsår og hard sult og lignet mer og mer på døde menn, skranglende hylstre av tørt kjøtt som stabbet omkring, ...

Jeg knipset Roy Jacobsen og Simon Stranger på bokmessa i Frankfurt i 2019, begge hadde skrevet romaner med krigen som bakteppe. Jacobsen kunne være brysk og ærlig, men latteren satt løst

Så vendte Jacobsen hjem igjen. Da den første boka i Barrøyserien kom, var jeg 43 år og hadde bodd lenge i Norge. Nå var jeg moden for en roman om det barske livet på Helgelands­kysten!

Det som slo meg med «De usynlige» var hvor spesielt det er å bo på en øy, og da snakker vi lenge før ferge- og broforbindelse! Den lille holmen Barrøy har ikke engang brygge. Når de ror over en hest og bukserer den på land, blir dyret klin gæren og løper løpsk.

Familien tar det hele med ro: Hvor skal den dra? Hele øya er en kilometer i lengde og en halv i bredde.

Samtidig kommer verden til det lille øyfolket. Etter kraftig stormvær kan de finne flaskepost på språk de ikke forstår, og andre skatter som er båret dit over verdenshavene.

Livet på Barrøy er hardt og kaldt. Men én luksus har den vesle familien. På øya bor det ender, og selv om familien selger den dyrebare dunen deres til fastlandet, unner de seg dyner til vinterkulda.

Når jeg nå legger meg om kvelden med «De usynlige» på øret, oppdager jeg noe helt nytt. Som så mange andre har jeg akkurat vært gjennom Hamsuns mesterverk «Markens grøde» med Leseklubben, og «De usynlige» er jo «Markens grøde», bare på en øy!

Se bare på disse fellestrekkene:

• Foregår i Nord-Norge
• Skildrer mennesket i kamp mot og i samarbeid med naturen
• Handler om én familie av vanlige folk
• Beskriver fysisk arbeid i detalj
• Slående, poetiske bilder av naturen

Jeg er overbevist om at Roy Jacobsen selv må ha satt seg fore å skrive et slags kystens svar til «markens folk» hos Hamsun.

Han har jo lagt ut hint til oss lesere: Den kvinnelige hovedpersonen i «Markens grøde» heter Inger, mens Jacobsens hovedperson heter Ingrid. Og begge bøkene har en biperson som heter Barbro.

Men der Hamsun setter mannen i hovedsetet, velger Jacobsen å sette sin Ingrid i sentrum. Og så glad ble han i Ingrid Barrøy at det kom tre bøker til om henne.

Vår egen Marta Norheim syntes at Ingrid ble skildret for positivt i «Hvitt hav», bok nummer to, som en superhelt. Det kan jeg være litt enig i, men om hun skal matche Hamsuns Isak Sellanrå, må hun jo være litt av et kvinnfolk!

I et nydelig portrettintervju med Mona B. Riise fra 2021 innrømmer Jacobsen at han ikke henger helt med i den teknologiske tidsalderen.

Han kan bygge en hytte med egne hender, men han må spørre barna om hjelp med mobil og data. Så han var ikke rett mann til å skrive om det som ligger foran oss, som TikTok, kunstig intelligens og teknologiske kvantesprang.

Det blir oppgaven til yngre forfattere. Roy Jacobsen hadde funnet sin nisje, sitt kall.

Jeg skulle gjerne lest flere bøker fra hans hånd om norsk historie. I bokhylla mi venter «De uverdige», som foregår på oslos østkant, der jeg bor, lenge før det ble et fjongt sted med Kaffebrenneri og kule barer.

Skal jeg lære norsk historie, vil jeg gjerne se den med Roy Jacobsens sjenerøse blikk.

Da skal jeg takke for meg, men på tampen må jeg tipse deg om at noen av oss bokfolk i NRK har bidratt til en liste med skumle bøker, siden vi nå er inne i allehelgenshelgen.

Så om du trenger en bok til å legge på toppen av stabelen av Mummi-bøker og Roy Jacobsen-romaner, finner du en her:

Kommentér

Jeg hører gjerne fra deg om hvilken bok av Roy Jacobsen du er mest glad i. Er du enig i at «De usynlige» er hans svar på «Markens grøde»?
Fortell hvilken figur i Mummidalen du kjenner deg best igjen i!