Tom Lund – hjemme best og best hjemme

Det er fortsatt vanskelig å forklare Tom Lunds storhet for alle som er født etter 1980. Og det er mange.

Men Tom Lund var ikke bare størst i sin tid, han var det på måter ingen andre norske fotballstjerner noen gang har vært.

En ting er at han ga storhet til Norge på en tid vi hadde akseptert å være små. Nasjonen hadde hatt Odd Iversen og Harald Berg i årene før Lund slo gjennom, men ingen av hans format.

Det var noe i den ekstreme lettheten og elegansen han skled forbi motspillerne på. Det forbausende lette og samtidig lange steget. Det udefinerbare i måten han sparket til ballen på, som gjorde at det virket mer som om han kjælte med den enn noe annet.

Verdens beste arvtaker

Verdens beste fotballspiller på starten av 1970-tallet het Johan Cruyff og var nederlandsk. Da han forlot storheten Ajax, var det Tom Lund fra Lillestrøm og Norge som ble utpekt som den eneste verdige etterfølgeren. Han spilte ikke engang i den øverste divisjonen i fotballperiferien i Norge.

Tom Lund sa nei takk.

Som han gjorde det hver gang det kom europeiske storheter og banket på dørene på Åråsen.

Dels skyldtes det flyskrekk. Dels skyldtes det nok en iboende beskjedenhet. Men det var også dette udefinerbare i lojaliteten til barndomsklubben og hjemstedet.

Sine helt egne veier

I stedet tok Tom Lund nærmest på egen hånd Lillestrøm til norgestoppen og etablerte en toppidrettskultur man kan se resultatene av den dag i dag.

På avstand er det lett å irritere seg over at han ikke realiserte sitt vanvittige potensial på aller øverste nivå, når han hadde sjansen. Samtidig er en del av det mytiske ved Tommy, som han ble kalt, at det nesten føltes riktig at han ikke gjorde det.

At han hele tiden gikk sine helt egne veier.

Tom Lunds karriere var gloriøs i sin enkelhet. Ingen har nådd en slik posisjon uten å prøve seg på de største scener.

Den aller beste?

Derfor er det også umulig å gjøre den sammenligningen som alltid vil komme. Den om hvem som var størst, selv om de spilte i vidt forskjellige epoker.

Det som gjør at jeg, som var så heldig å få se Tom Lund trylle på et gressteppe, fortsatt tenker han et eller annet sted var den beste noen gang har hatt.

Tross at vi i dag har stjerner på et helt annet nivå enn den gang Tom Lund spilte. Inkludert verdens beste målskårer.

Alltid i forkant

Tom Lund la opp for tidlig, etter alle andres mening enn hans egen. Tom Lund, som ble trener og selvfølgelig lyktes bedre enn noen andre også der. Før han igjen la opp, lenge før noen andre tenkte det var mulig, i en alder av skarve 40.

Nå er han borte, også det altfor tidlig. Igjen står en statue utenfor stadion til klubben han aldri sviktet, og en myte som man kanskje bare helt forstår, hvis man selv er fra Romerike.

Det bare en romeriking kan forstå

Jeg spør min venn Henning Harborg. Han er født i 1969 og vokste opp på tribunene på Åråsen. Han er en av dem som alltid har fått en mykere klang i stemmen hver gang navnet Tom Lund har kommet opp. Det er en sånn mykhet fremkalt av den nesten religiøse respekten Tommy fremkaller hos en del av dem som opplevde ham.

«Han var en sjenert, jordnær, forsiktig fyr med en gudsbegavelse.»

Tidligere styreleder i Lillestrøm, Morten Kokkim, er jevngammel med Harborg. Også for ham er Tom Lund noe veldig mye mer enn noen andre som noen gang har satt sine føtter på en fotballbane.

«Tommy er grunnen til at Sportsklubben er den klubben vi er i dag. Uten han hadde vår historie sett helt annerledes ut.»

Barndomsklubben han aldri sviktet er tilbake blant Norges aller beste lag på den tristeste dag for hele Lillestrøm, for Romerike og hele resten av Fotball-Norge.

Det er på mange måter det fineste minnesmerket Tom Lund kunne etterlatt seg.

Han som hadde noe ingen andre har hatt. Eller som min venn Harborg sier det den dagen stasjonsbyen mistet sin største:

«Tenk at vi skulle få ham i Lillestrøm.»