Ufrivillig logget ut

1 month ago 12256



For funksjonsfriske er det digitale samfunnet en forenkling av hverdagen. For tusenvis av mennesker med utfordringer på grunn av sykdom eller skade er den digitale hverdagen et mareritt. En av dem er min søster.

«Logg inn», «Tast inn fødselsnummeret», «Se kode tilsendt på SMS», «Vi sender en melding», «Du har ikke svart på vår e-post», «Da du ikke kom til timen etter innkalling sendt på e-post den 15. februar, vil vi sende deg en faktura», «Skal du gi fullmakt, logg inn med bank-ID».

Det moderne samfunnet tilfører folk med funksjonsutfordringer en total hjelpeløshet og avhengighet av andre, som funksjonsfriske har vanskelig for å forestille seg. Selv oppgaver en person med sterkt nedsatt funksjonsevne er mentalt i stand til å mestre selv, fratas.

En stor gruppe mennesker er utestengt fra utviklingen som har gitt de fleste av oss stor kontroll over vår egen økonomi, over søknader og timebestillinger. Den digitale hverdagen slipper dem ikke inn.

I 1979 ble min søster meiet ned på Bærumsveien av en sjåfør som stakk fra stedet. «Våpenet» ble gjenfunnet i Sverige; en bil med knust frontrute levert et bilverksted samme natt.

Etter flere måneder i koma og respirator, våknet 14-åringen, delvis lam. Respiratoren hadde grodd fast i stemmebåndet. Mannen mente han kunne ha kjørt på et dyr, kanskje en stor hund.

Hun måtte lære å snakke igjen, ved å peke på bokstaver. Hun var delvis lam, men fikk trening på Sunnaas sykehus, så hun kunne klare et par meter av gangen, ved å støtte seg til en vegg. Tale, syn, balanse, gripeevne, svelgefunksjon og hukommelse var påvirket for alltid. I tillegg kan hun ikke skrive, selv om evnen til å stave er over gjennomsnittet. Målet var egen leilighet, noe hun også fikk.

Så ble samfunnet digitalisert.

«Du må oppgi kode», sier budet som står utenfor døren hennes. Jeg har bestilt en oppmuntring til henne, sørget for at den blir levert på døren så hun slipper å bruke permobilen på det glatte føret til Post i Butikk – som for øvrig har flyttet fra nærsenteret og nå er flere kilometer unna.

«Kode?» gjentar han. Hun ringer fortvilet «Hvordan kan jeg gi han det? Budet står utenfor, har ringt på og vil ha kode». Koden er sendt på SMS. Hun kan ikke åpne en melding på grunn av ataksi – en forstyrrelse i muskelsamarbeidet. Hun kan heller ikke lese den på grunn av dobbeltsyn. Gaven ble en påminnelse om alt hun ikke får til.

«Husk å vedlegge kopi av selvangivelse», står det når hun skal søke hjelp fra NAV. «Hvordan får man utskrift?» spør hun. Ja, hvordan får man tilgang til søknadsskjemaer, hvordan får man informasjon, hvordan får man tilgang på nettbank i 2022, når man ikke har PC og ikke kan bruke internett?

Forfalte fakturaer hoper seg opp. Banken skal gjøre det enklere, skriver de. Nå kan hun få alt på e-Faktura: «Du får varsel på e-post og i nettbanken når du mottar den.» De som ikke har nettbank, og har gått glipp av informasjonen, får betalingsvarsler og inkassokrav.

Og når du snakker med banken, fullmakten er gitt, ærendet er forklart og kundeservice setter deg over til en annen, begynner den samme tralten igjen, på ny og på ny. Venting på telefonen er pårørendes arbeidsdag.

Hun ringer, fortvilet. Tannlegen har sendt faktura fordi hun uteble fra tannlegetimen. «Men, jeg har ikke bestilt noe tannlegetime», sier hun. Den årlige innkallingen er sendt på SMS og må avbestilles senest 48 timer i forveien. «De kjenner meg jo, de vet at jeg må ringes opp når jeg har time».

Siden hun ikke kan notere ned avtaler, er hun avhengig av at en hjemmehjelp, en nabo eller støttekontakt er til stede for å gjøre det. Hun har fått avslag på personlig assistent, fordi hun ikke er i stand til å fungere som arbeidsleder, organisere turnuser og arbeidsplaner, planlegge ferieavvikling og veilede assistenten i hverdagen, noe Bærum kommune krever om man ikke har verge.

«Jeg vil ikke ha verge», sier hun.

Leiligheten, som hun kjøpte med forsikringsbeløpet som ble kjempet frem etter flere runder i retten, før det var vanlig med større erstatninger for trafikkskadde, er hennes domene. Hun vil betale husleien selv. Hun bruker fremdeles bankgiro.

«Jeg kjeder meg», sier hun og tenner dagens 20. sigarett. Katten Sandra døde av alder, støttekontakten sluttet og kommunen finner ikke ny, blant annet fordi støttekontakter har rett på et røykfritt arbeidsmiljø.

Mange kunne hatt en lettere hverdag hvis støttekontaktene kunne bestille klær, mat og hjelpemidler på nettet, skrive søknader og svare på henvendelser, men «det er ikke en støttekontakts oppgave». Blant oppgavene som er nevnt er «kino, kafé, idrettsarrangement, turer eller andre aktiviteter». «Det er ikke det jeg trenger», sier hun.

Hun ble fysisk funksjonshemmet etter å ha blitt truffet av en bil på et fortau og forlatt hjelpeløs i veibanen. Samfunnet har nå gjort henne digitalt funksjonshemmet.

Som pårørende i hjelperrollen har jeg møtt den digitale veggen. Den har blitt min hverdag også.

Undersøkelser viser at så mange som én av fem opplever at de går glipp av ting fordi de ikke kan nok om teknologi. Én av fem vet ikke hva en app er. To av fem synes det teknologiske språket har blitt så komplisert at det er vanskelig å henge med.

Det må være lov å spørre: Hva gjør samfunnet for å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelse i den teknologiske utviklingen? Og hva med de eldre? Halvparten over 60 år er bekymret for at flere vil havne i det digitale utenforskapet fordi den teknologiske utviklingen går raskere.

Vil fremtidens digitale samfunn kunne møte dem som faller utenfor på deres premisser – eller er systemet funksjonshemmet?

Vi kan ikke leve med at så mange blir mer hjelpeløse. De er ufrivillig logget ut.

Les også:

Read Entire Article