Utfallet av migrasjon avgjøres ikke av hvem som kommer, men av hvordan samfunnet tar dem imot

Folk flytter ikke fordi de er «naive» eller «vil utnytte systemet», skriver Aftenpostens spaltist. Bildet viser Nasjonalt Ankomstsenter i Råde. Foto: Jil Yngland, NTB

Det finnes ikke et liberalt utopia der alle deler de samme verdiene. Da må i så fall KrFs sentralstyre kastes ut sammen med innvandrerne.

På Facebook og i Nettavisen denne uken hevder Hans Jacob Huun Thomsen, min partikollega i Venstre at Fremskrittspartiet (Frp) «har hatt rett hele tiden» om innvandring. Han beskriver asylsystemet som «moralist tvilsomt» og hevder at det i stor grad er feil innvandrere med illiberale verdier som kommer hit.

I tilfelle Thomsen ikke har fått det med seg i løpet av de fem årene vi har kjent hverandre, er jeg en innvandrer. Jeg kom til Norge sammen med min mor da jeg var åtte år gammel. Thomsen skriver at det kun er de mest «ressurssterke [som] legger ut på en slik reise». Hvis han hadde sett meg da, ville nok ikke «ressurssterk» vært det første som slo ham.

Videre skriver han at innvandring truer med å «forvitre» våre liberale verdier. Da har jeg gleden av å melde at jeg – en innvandrer som kom hit i 2008 – har endt opp som politiker for Norges mest liberale parti, Venstre.

Dette betyr selvsagt ikke at alle innvandrere stemmer Venstre, men det gjør heller ikke alle nordmenn (faktisk veldig få nordmenn, men vi jobber med saken).

Hvis Thomsen er bekymret for «verdikonflikter», «negativt kvinnesyn» og «homofobi», foreslår jeg å rette energien mot Kristelig Folkeparti (KrF) sin nye ungdomspartileder, Ingrid Olina Hovland.

Hun mener det er moralsk feil av kvinner å ta abort, selv etter de er blitt voldtatt. Og når Dag Inge Ulstein, det samme partiets leder, nekter å gå i pride-tog, hinter det til at de kreftene Thomsen advarer om, allerede er høyst til stede – også blant etniske nordmenn.

Så hvor kommer ideen om at et mer «innvandringsregulert» samfunn automatisk blir mer liberalt fra?

Et liberalt samfunn er å leve med uenighet

Jeg nekter å se på at liberalismen tømmes for både hjerte og ryggrad. Det finnes nemlig ikke et «ultraliberalt utopia», der alle deler de samme verdiene. Da må i så fall KrFs sentralstyre kastes ut sammen med innvandrerne. Det er det heldigvis ingen som har planer om, for ekte liberale verdier handler ikke om homogenitet. De handler om å tåle uenighet.

Det som tidligere var en høyrepopulistisk klagesang, har sneket seg inn i det liberale koret. Da må vi lytte nøye: For Thomsens knefall for Fremskrittspartiet handler ikke bare om migrasjonspolitikk – det sier også noe om vår tidsånd.

Senest i januar tok Frp til orde for å sende flyktninger til asylmottak i Rwanda, en praksis som Storbritannia er blitt sterkt kritisert for av Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Når man snakker om å sende mennesker til et autoritært regime, er det ikke et uttrykk for ny realisme, men et ekko av gammel fremmedfrykt.

Mennesker flykter fordi verden henger sammen

For å forstå innvandring kan vi heller se til den britiske sosiologen Stephen Castles, som gjennom flere år analyserte migrasjon som en del av en global samfunnstransformasjon, og ikke som et midlertidig problem som kan «løses» med strengere regler.

Migrasjon handler ikke bare om mennesker som krysser grenser, men om hvordan økonomi, arbeidsmarked, politikk og klima formes og forandres av menneskelig mobilitet. Folk flytter ikke fordi de er «naive» eller «vil utnytte systemet». De flytter fordi verden henger sammen. Fordi arbeid, krig, klima og urettferdighet skyver og trekker mennesker, slik det alltid har gjort.

Også Norge er en del av denne historien: fra hundretusenvis av nordmenn som utvandret til USA på 1800-tallet, til dagens økonomi, som er avhengig av arbeidskraft fra EU og tredjeland. Med andre ord: Migrasjon er ikke noe som «rammer oss». Det er en del av oss.

Debattinnlegget til Thomsen uttrykker en reell frustrasjon mange nordmenn deler: at integreringen ikke alltid fungerer, og at politikken har vært utydelig. Men å håndtere det krever ærlig politikk som ser verden slik den faktisk er, ikke slik vi skulle ønske den var.

Forskning fra OECD viser at utfallet av migrasjon ikke avgjøres av hvem som kommer, men av hvordan samfunnet tar dem imot. For å møte virkeligheten trengs mer enn piggtrådgjerder og moralsk panikk. Det handler ikke bare om hvem som kommer – men om hvem vi blir.