Våre ukristelige verdier

Det er mye som er fint med Norge, og det aller beste er at landet er fritt, at det er høyt under taket og lov å si mer eller mindre hva man vil. Ytringsfriheten gjør noe med oss som folk, at vi lever i en visshet om at man ikke trenger å frykte vold og terror om man mener noe som ikke verdsettes fra dem som besitter makta. I forlengelsen av denne friheten, kan vi også tro på hva vi vil, eller la være å tro.

Religionsfriheten er åndelig balsam som smører demokratiet og det kollektive mangfoldet. Denne friheten er noe som gjør oss og våre naboland til noen av de fineste landene å bo i på kloden. Den er derimot ikke noe vi kan ta for gitt.

I kjølvannet av den bedrøvelige utviklingen vi har sett utspille seg i USA de siste årene, der det offentlige ordskiftet har hardnet til, og der et distinkt «oss/dem» er utgangspunkt for de aller fleste diskusjoner, ikke minst innad i landet, har det også piplet opp noen avleggere her til lands.

Les også: Nei, vi trenger ikke flere unge kristne

Kristelig Folkeparti har det siste halve året beveget seg tydeligere i retning av en retorikk der kristne verdier fremstilles som nasjonens fundament og som noe som er truet utenfra. Det virker som en gjennomtenkt strategi.

Etter at partiet skiftet ut ledelsen, har de skrudd hardere til. Ingrid Olina Hovland, lederen for partiets ungdomsorganisasjon, snakker mye om disse kristne verdiene «våre», som om det er noe som gjelder hele landet vårt, og som om disse er under en slags ytre trussel. Som de ikke er. Partileder Dag-Inge Ulstein velsigner uttalelsene og tankegodset.

Egon Holstad

Redaktør og kommentator i samarbeidsavisen iTromsø

I en 17. mai-tale hun holdt forrige helg, gjengitt i sin helhet i den kristne ukeavisa Norge I DAG, snakket hun likevel som om situasjonen er prekær, og drar linjene helt tilbake til 1814 og grunnlovens tilblivelse. Der sa hun blant annet følgende:

«De la til grunn at Norge skulle være et kristent land som skulle bygge på kristne verdier. Dette er den beste forutsetningen for fred, og det tok de neppe lett på».

Man kan sin mye fint om grunnloven vår, men når det kommer til de såkalt kristne verdiene som lå til grunn der, er det verdt å tilføye at de samme folkene også la til den såkalte «jødeparagrafen», den andre i hele grunnloven, som var pur rasisme og antisemittisme.

Les også: KrFU-lederen forsvarer abortuttalelse: – Jeg står for budskapet som kom frem

Det var takket være det standhaftige arbeidet fra modige humanister, som blant andre Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson (prestesønnen som ble ateist, og som blant annet skrev teksten til «Ja, vi elsker dette landet»), som våget å utfordre religiøse autoriteter og dogmatiske kristne, at svineriet ble fjernet fra lovverket.

PARTILEDER: Dag-Inge Ulstein i KrF leder et parti som blir stadig mer opptatt av å snakke om «våre kristne verdier». Og med «våre» mener han landets åndelige grunnvoller. Det er temmelig freidig og eplekjekt, for ikke å si direkte feil, mener Egon Holstad. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Kristendommen har selvsagt vært sentral i norsk historie, og religionen har vært både samlende og viktig for mange opp gjennom, noe den fortsatt er. De som tror, kan søke både styrke og støtte i den, og det er helt topp. Her velger hver og én sin vei. Eller man kan la være.

Les også: Jeg er kristen og «woke»

Likevel er korrigeringen av de kristenkonservative kreftene og dogmene opp gjennom historien vel så viktige som innførselen av dem, en innførsel som for øvrig ikke var noen søndagsskole, for å bruke et kjent politisk bilde her til lands, eller en vakker og rosenrød prosess.

Det var ingen snik-kristenfiksering av det gamle, norrøne Norge, men et voldelig, autoritært, intolerant og inhumant prosjekt som ødela mange liv. Religion var sågar importert fra Midtøsten. Man kan jo tenke seg hvor populært det hadde vært i dag.

Hovland sier også: «De kristne verdiene har lagt grunnlaget for fred og forsoning». Den påstanden er i beste fall svært upresis. Historien om kristendommen i Norge inneholder også den allerede nevnte tvangskristningen, hekseprosesser, fordømmelser av barn født utenfor ekteskap, diskriminering av samer og kvener, homofile og andre minoriteter, samt forfølgelse, straff og sterk, sosial kontroll av annerledes tenkende.

Les også: – Jeg ville aldri sendt en ettåring i barnehage

Det er direkte uredelig, på grensen til historieforfalskning, å snakke om kristendommen i Norge som en entydig, forsonende, sivilisatorisk kraft. Det moderne Norge, slik vi kjenner det i dag, ble nettopp moderne fordi modige folk opponerte mot de religiøse lederne og makta, og som videre fikk samfunnet vårt gradvis bort fra ideen om at én religion skulle definere fellesskapet.

Sekulariseringen av staten kom etter kamp mot konservative kristne miljøer, ikke på grunn av dem.

Religion er et privat anliggende, og der den enkeltes valg skal respekteres av de andre. Da er religionen totalt problemfri for alle involverte og ikke-involverte parter. Det er først når noen stiller seg på en åndelig høyde og hevder at den ene religionen er den andre suveren, at det blir både stygt og problematisk.

Det er ned i denne dogmatiske hengemyra Hovland og deler av KrF nå faller i, når det rett frem sies «Vi må kunne si at kristne verdier er bedre enn andre». Hva er poenget med denne retorikken, annet enn å lage kvalm?

Ingrid Olina Hovland, leder i KrFU. Foto: Thomas Fure / NTB

Det er bare å ta en titt på hva som skjer i Midtøsten, der både kristendommen og islam ble oppfunnet av mennesker, om man trenger grelle eksempler på hvor gærent det kan gå når statsledere og religiøse fanatikere, fra hvert sitt religiøse ståsted, begynner å plassere menneskene rundt seg i kategoriene rettroende eller kjetterske.

Er det noe verden virkelig trenger mindre av, er det ideene om et «vi» og et «dem». Det er slikt man har funnet på idretter for å gi oss utløp for. At det politiske flertallet i landet har sørget for å avvikle statskirken, for at Norge ikke skal ha en offentlig statsreligion, er også helt i tråd med folkemeningen.

Heldigvis har denne retorikken fra KrF veldig liten appell her i landet. De var høye og mørke etter stortingsvalget, da de med 0,2 prosentpoeng kravlet seg over sperregrensa, godt hjulpet av taktiske stemmer på høyresiden.

I snitt, basert på 10 nasjonale målinger i perioden 15. april til 20. mai, ligger KrF nå på 3,8 prosent. Søsterpartiet i Sverige ligger på omtrent samme nivå. Over 95 prosent av befolkningen i begge landene våre ønsker en politikk bygget på verdier som er løsrevet fra religion. Så får folk tro på hva de vil i fritiden.

Vi bor, tross alt, i et fritt land.