Vi misunte ham litt: Ingvar hadde lesere ingen andre nådde.

Enkelte trodde at Ingvar Ambjørnsen skrev om dem personlig, og at bare han hadde forstått dem, skriver Erik Fosnes Hansen. Foto: Morten Uglum

Ingvar hadde lesere ingen andre nådde.

April, 1985. Ingvar skulle flytte til Hamburg og sin Gabriele. Jeg skulle flytte til Stuttgart.

«Men da drar vi samtidig,» sa Ingvar, «og spanderer på oss en hel sovekupé.»

Og mens svensk granskog mørknet seg forbi vinduet, satt vi der og snakket. Om bøker og om språk og om det pussige landet vi skulle til, og som vi visste lite om. I regnet på dekk på ferga til Puttgarden fortalte Ingvar at han ville skrive ... guttebøker. Hardy-guttene for den moderne tid. Og noen barnebøker, gjerne om dyr. Jeg, som skulle debutere samme høst, snakket om en idé jeg hadde fått, om musikerne på Titanic, hva syntes han om den? En helt ålreit idé, mente Ingvar. Det blåste hvitt over bølgekammene og verden var ny og fin.

Mor hadde fulgt meg til toget på Oslo S. Ingvar var langhåra, hadde skrevet bøker om hasj og det som verre var, og utstrålte aktivt utenforskap. Mange år etter spurte jeg om hun ikke var blitt bekymret da hun fikk se det skumle reisefølget nittenåringen skulle ha.

«Nei da,» sa mor. «Han hadde så snille øyne.»

Mannen med de snille øynene fikk etter hvert mange lesere. Enkelte av dem var spesielle. Siden Ingvar ofte skrev om marginaliserte grupper, om forbrytere, narkomane, frikere og sinnslidende, så var det mange i disse gruppene som leste ham. Ofte var han den eneste forfatteren de hadde lest. Enkelte trodde at han skrev om dem personlig, og at bare han hadde forstått dem. Det kunne bli problematisk med lesere som ubedt dukket opp på døra i Hamburg, nokså langt hjemmefra og svært langt ute. Vi kollegene skjønte godt at Ingvar, som var engstelig av seg og dessuten privat av natur, syntes det var vrient. Samtidig misunte vi ham litt: Ingvar hadde lesere ingen andre nådde.

For leserne, de er så forskjellige, og litteraturen mangslungen. Den har forskjellige funksjoner. En god krim som tidtrøyte? Selvsagt, så lenge den er spennende. Barnebøker? Så klart, så lenge ungene fryder seg. Guttebøker? Det var ikke uten grunn at Ingvar hadde to mannlige hovedpersoner i bøkene om Pelle og Proffen. Ikke at det skorter på sterke kvinneskikkelser i bøkene, men gutter må få bøker de synes er spennende, og som de kan kjenne seg igjen i. For de må lese, slik Ingvar leste fra han var gutt, og siden alltid. Han var usedvanlig belest og orientert. Men han hadde ikke så mye til overs for dem som vil innsnevre litteraturen til en akademisk øvelse for innehavere av svømmeknappen i 100 meter sammenlignende litteraturvitenskap, eller for snakketariatet generelt. Han likte ikke hierarkier. Han mente at litteraturen var for alle, selv om ikke all litteratur er for alle sammen samtidig.

En kresen og ordknapp novellist. En burlesk historieforteller i det brede formatet. En samfunnskritisk polemiker som satte problemer under debatt. En opprørsk individualist som synliggjorde de små. Som ble sint når noe ble for dumt. Og, ikke minst: en stor skuespiller. Lite kunne være morsommere enn å høre Ingvar fortelle, og iaktta hvordan han «ble» den ene og den andre han fortalte om, med mimikk og stemme. I denne medfødte evnen lå, tror jeg, noe av nøkkelen til hans evne til språklig, karakteriserende variasjon og hans dype psykologiske innsikt. Nei, Elling er ikke noe selvportrett. Men ingen kunne ha vært Elling mer enn Ingvar.

Jeg tenker på Gabriele, som nå står uten sin elskede. Det er vanskelig å forestille seg et mer komplementært par, som i større grad var hverandres støttespillere.

Man pleier jo å si at det blir et tomrom etter en stor forfatter som har gått bort, og Ingvars allsidighet gjør dette tomrommet større enn vanlig, for mange, mange lesere, av alle slag. Dette vil mange komme til å skrive, og man vil skrive at vi har jo alltids bøkene han har gitt oss. Også det er sant og riktig.

Men her stokker det seg for meg, merker jeg, for Ingvar var altså for meg først og fremst min venn. Fra jeg var 18, og siden gjennom 42 år. Han hadde vært syk lenge, og imøteså døden – reisen med den store måneraketten – med stoisk ro. Han var lei av å være plaget. Men det blir et tomrom uten trøst. Jeg kommer til å savne stemmen hans på tråden, med store og små kommentarer, ispedd mye latter; det kunne være ukens høydepunkt. Jeg kommer til å savne hans omsorg og kloke råd. Jeg kommer til å savne de mange felles referansene til ting bare vi kunne huske. Alt det underforståtte. Alt det stille bak det snakkesalige. Hvem skal jeg ringe til nå, da, når det butter? Det er mye jeg gjerne skulle spurt ham om. Hva så han i meg, for eksempel, da jeg ubedt – i likhet med så mange løse eksistenser siden – dukket opp på døra hans i Pilestredet den sommerdagen i 1984? Jeg er så veldig glad for at han ikke bare pælma ut guttungen, men bød på kaffe og en prat. Og siden alltid siden. Og ikke alltid bare kaffe.

Min snille venn. Min venn, min venn.