Å dekke krig fra én side

«Hvis en sier at det regner, og en annen sier at det er tørt, er det ikke din jobb å sitere begge. Din jobb er å titte ut av det vinduet for å se hva som stemmer.»

Dette sitatet fra en britisk professor i journalistikk, Jonathan Foster, har vært som en ledetråd for meg helt siden Hamas angrep Israel 7. oktober 2023 – og snudde opp ned på Midtøsten.

Men det er ikke alltid det er mulig for oss journalister å titte ut av vinduet fordi vi hindres i å reise inn til et krigsherjede områder. Jeg kommer tilbake til det.

Mobilen rister kraftig. En advarsel dekker hele mobilskjermen.

«Innkommende missiler, søk dekning», står det.

Samer, min palestinske fotograf vrenger bilen ut på veiskulderen langs motorveien. Som alle andre på veien denne kvelden legger vi oss langflate på bakken, og dekker hodet med hendene. Flyalarmen uler på avstand.

Star Wars

Jeg kan kjenne den glovarme asfalten som har stekt under sola i hele dag, mot kinnet mitt. Så kommer drønnene. Vi titter opp og ser Israels avansert luftvernsystem skyte opp raketter som skal avskjære innkommende iranske missiler.

Kveldshimmelen lyser opp som om det lyner. Hvert lysglimt betyr at de israelske avskjæringsrakettene treffer fiendens missiler og ødelegger dem i lufta.

Det er som å se på Star Wars, bortsett fra at det her er snakk om ekte raketter og missiler med hundrevis av kilo med eksplosiver som smeller over hodet på oss.

Så blir det stille, folk reiser seg, børster av klærne setter seg i bilene og kjører ut på motorveien igjen.

Dette har lenge vært normalen i Israel. Israelere har levd med frykten for Hamas' hjemmelagde raketter fra Gazastripen i sør og Hizbollahs mer avanserte raketter fra nord i mange år.

Men denne gangen er det annerledes. Israels avanserte rakettskjoldsystem har ikke klart å skyte ned alle de kraftigere og lynraske iranske missilene. Denne første dagen av krigen, som Israel startet, har Iran allerede klart å ramme mål dypt inne i Israel.

Samer og jeg kjører rett til et boligområde i Rishon Lezion sør for Tel Aviv. Her er flere murvillaer truffet av det iranske missilet. Nesten et helt tun ligger i ruiner.

Samer løper rundt og filmer i ruinene. Det er mange andre pressefolk som har kommet til og rapporterer direkte fra ruinene. Vi får vite at minst to mennesker ble drept i ett av husene som nå ligger som en stor betonghaug.

Vi tar bilder, videoer, og samler informasjon og inntrykk fra åstedet og drar hjem til leiligheten vi leier i Tel Aviv. De neste dagene skal dette bli rutine. Mobiler som vibrerer. Flyalarmer som uler. Drønn som rister byen.

Jeg går live fra morgen til kveld og leverer reportasjer om krigens konsekvenser for Israel og landets innbyggere.

Enøyd dekning

Men norske seere hører lite fra den andre siden av frontlinjen. Fra Iran. Mens hundrevis av utenlandske journalister har kommet seg til Israel for å dekke krigen, har nesten ingen sluppet inn i Iran.

Myndighetene der praktiserer fortsatt strenge innreiseregler for pressefolk. Mange journalistkolleger har søkt visum til Iran, uten at de har fått tillatelse til å reise inn. Jeg har kun sett én enkelt CNN-reporter som rapporterer fra Teheran.

Det er svært problematisk for oss i pressen å ikke være på begge sider av en krig. Det hindrer oss i å dokumentere krigen og vi blir oppfattet som partiske fordi vi kun får frem det ene perspektivet. Vi får ikke ettergått og faktasjekket krigens brutalitet og overgrep.

I Israel kan vi rykke ut til sivile områder som rammes av iranske missiler. Vi kan vise ødeleggelsene og lidelsene. De militære målene som rammes av Iran, får vi ikke lov til å reise til eller filme. Israel praktiserer streng sensur på dette området. De vil ikke at bilder av militære mål som står i brann, skal kringkastes. Både av taktiske og omdømmemessige grunner. Verden skal ikke se at Iran treffer militære mål i Israel.

Men i Iran er vi ikke på bakken i det hele tatt. Der får vi ikke rykket ut til ruiner av boligblokker eller militære mål for å dekke de israelske angrepene.

Det skader vår troverdighet. Det kan bli oppfattet som at vi ignorerer én side og at vi dermed usynliggjør lidelsene i Iran. Det bryter med prinsippet om å «gi stemme til de stemmeløse».

Vi forsømmer vårt ansvar på dette området både på Gazastripen og nå i Iran fordi de krigende partene hindrer oss i å gjøre jobben vår.

230 journalister drept

Derfor må vi basere dekningen vår på lokale journalister og sivile som kan holde oss oppdatert og mate oss med informasjon, bilder og videoer.

Men det kommer ikke uten risiko. På Gazastripen må journalister og alle andre som skal dokumentere krigen risikere livet hver dag på grunn av israelske bomber som regner ned over dem. Mer enn 230 journalister har blitt drept der av israelerne. Flere titalls av dem er regelrett likvidert ifølge komiteen for beskyttelse av journalister.

Mens i Iran må alle som jobber for vestlige medier være ekstremt varsomme. I en krig hvor myndighetene leter høyt og lavt etter utenlandske spioner, kan en iraner med en mobil eller kamera i nærheten av et mål som er angrepet av Israel fort bli mistenkt for å være i ledtog med fienden.

Den manglende tilstedeværelsen gjør at vi ikke får presentert et mer sannferdig bilde av krigen. Vi får ikke møtt menneskene på begge sider, og det å verifisere påstander de krigende partene kommer med, blir vanskeligere.

Dessuten er det ofte vanskelig for våre lokale kolleger å stille kritiske spørsmål uten å måtte risikere press, sensur, trusler, eller represalier.

Derfor håper jeg og mange av mine kolleger at vi snart kan slippe inn i Iran, slik at vi kan titte ut av vinduet.

Interessert i utenriks? Hør utenriksredaksjonens podkast: