Advarte før hun døde: «Fortsatt stort tabu og altfor lite kunnskap»

5 months ago 27

Han måtte ut i skogen og skrike høyt, Øystein Pettersen, da han søndag morgen mottok budskapet om at Marthe Katrine Myhre var gått bort.

– Jeg ble lei meg, men jeg ble også sint. Jeg ble så frustrert, for jeg føler at dette har vært en problematikk som vi har gått rundt grøten på lenge, sier den tidligere langrennsløperen til NRK etter et par dager med refleksjon.

Problematikken han snakker om er spiseforstyrrelser, en sykdom toppidrettsutøveren Marthe Katrine Myhre, med NM-gull i flere grener, slet med de siste 15 årene av sitt liv.

I et innlegg på Facebook søndag, fortalte bror Anders Myhre at søsteren døde en naturlig død. Hun ble funnet i godstolen i barndomshjemmet i Hunndalen.

I innlegget legges det heller ikke skjul på at spiseforstyrrelser var den bakenforliggende årsaken.

«Spiseforstyrrelser er en forferdelig sykdom», skrev Anders Myhre på vegne av familien.

Myhre var lenge åpen om sykdommen. Før hun skulle debutere i friidretts-EM i 2016, fortalte hun NRK om utfordringene hun hadde vært igjennom:

Fast inventar på sykehus

– Jeg gikk fra å være en av de beste langrennsløperne i landet i min klasse, til å bli fast inventar på et sykehus. Det var en drastisk overgang, sa hun i intervjuet.

På det tidspunktet trodde Myhre at hun hadde kontroll på sykdommen. Det har hun senere vært åpen om at hun ikke hadde.

«De siste drøye to årene har vært rett og slett vonde fulle av usikkerhet, redsel, mangel på sjøltillit, ensomhet og alt som da hører med. En fysisk og psykisk totalkollaps i forhold til hvem egentlig MARTHE er og VIL være», skrev hun i et innlegg på Instagram lille julaften i fjor.

I 2020 delte den amerikanske langrennsløperen Jessie Diggins sin historie om alvorlige spiseforstyrrelser med NRK.

Myhre delte intervjuet på Facebook, og kommenterte det på følgende måte:

«Det er fortsatt stort tabu og altfor lite kunnskap om spiseforstyrrelser blant leger, psykologer andre behandlere og ikke minst trenere.»

– Marthe var veldig åpen om det, og veldig ærlig på det, sier Øystein Pettersen.

– Gjør skammen verre

Hans store frustrasjon handler om nettopp det Myhre påpekte i 2020: At spiseforstyrrelser fortsatt er tabu.

Selv slo han alarm i 2009. I et intervju på hjemmesiden til sprintlandslaget skrev han:

«Hva er verst: å la en frisk og sunn 13-åring gå mot seniorer i NM, eller å la en senior med kropp som en 13-åring gå det samme rennet? Kjør debatt!»

– Det er to gjenværende tabuer i toppidretten. Det ene er homofili, og det andre er spiseforstyrrelser. Det er latterlig i 2009, utdypet Pettersen overfor Nettavisen.

– Nå står vi igjen med spiseforstyrrelser, og da er det bare å begynne å snakke, sier han til NRK 15 år senere.

Og fortsetter:

– Jeg påstår faktisk at mangelfull kommunikasjon rundt det er med på å øke stigmaet, men også gjøre skammen rundt det verre for de som blir ramma. Spiseforstyrrelser er ikke noe man velger, men det er sterke krefter. Og vi rundt, vi må ta ansvar og prate åpent om det. Hvis ikke vi gjør det, så kommer vi til å tape den kampen for flere. Det er ikke verdt det.

– Har kjent på faenskapen

En som har kjent på dette stigmaet, og støtt på mange av de samme utfordringene som Marthe Katrine Myhre, er Kristin Roset.

– Jeg gråt så masse på søndag. For det blir veldig nært når du har vært langt nede sjøl og du har kjent på den faenskapen som den sykdommen kan gjøre med deg, sier Roset til NRK.

Hun er også en tidligere toppidrettsutøver som har valgt å dele sin historie om spiseforstyrrelser. Hennes kamp varte i 13 år – før hun fra 2012 har hatt kontroll over sykdommen.

Roset husker det gikk så langt at hun fikk beskjed om at hun kunne dø, uten at hun husker hvordan det ble formidlet.

– Jeg var jo så tynn at hjernen ikke fungerte skikkelig. Så det er egentlig ganske mange ting jeg har glemt litt, forteller hun nå.

For hennes del var starten på vendepunktet en total kollaps som endte med sykehusinnleggelse i 2010. Da hadde hun, som hun selv beskriver det, lenge vært «inn og ut av forskjellige psykiatere og psykologer».

– Jeg stolte ikke på dem. Og de sa bare til meg at jeg var så sta at de ikke kunne hjelpe meg, forteller hun.

Oppfordringen: – Enklere å få hjelp

Etter kollapsen fant hun ved hjelp av familien en terapeut som nådde inn til henne.

– Hun forsto meg, siden hun kunne veldig mye om idrett. For meg var trening veldig viktig. Så det var mye med kjemien, og selvfølgelig kompetansen. Hun visste hvilke knapper hun skulle trykke på, og ikke trykke på, sier Roset.

– Går det an å forklare hvorfor det er så krevende å komme seg ut av en spiseforstyrrelse?

– Jo lenger du har sykdommen, jo verre blir det jo. For dette er en sykdom som tar over hele hodet ditt, kan du si. Hele hjernen din. Den styrer deg. Du lager dine egne regler. Du har på en måte en djevel i hodet ditt som invaderer deg, sier hun.

Og legger til:

– Det er utrolig vanskelig å komme seg ut av, men det går an. Det syns jeg er viktig å få fram, at det går an å komme seg ut av det.

For at enda flere skal komme seg ut av det, er Kristin Roset helt enig med Marthe Katrine Myhre: Tabuet må bli borte, selv om Roset opplever at det foregår en positiv endring. Og kunnskapen og behandlingstilbudet må bli bedre.

– Jeg har ikke satt meg inn i det, men jeg håper iallfall at det ikke blir mindre ressursbruk på. Det må bli mer, tenker jeg da. Enda bedre hjelp å få, og enklere å få hjelp.

– Høyest dødelighet

Ingvild Pettersen er søsteren til Øystein Pettersen. Blant annet på grunn av brorens engasjement og egne erfaringer fra langrennsmiljøet har hun utdannet seg til psykolog med spiseforstyrrelser som spesialfelt.

Hun vet hvor alvorlig en spiseforstyrrelse kan være.

– Forskning viser veldig tydelig at spiseforstyrrelser er den psykiske lidelsen som har høyest dødelighet, statistisk sett, hvis man ser bort ifra alvorlige ruslidelser, sier hun til NRK.

Samtidig understreker psykologen at det også er gode muligheter for å bli frisk fra en spiseforstyrrelse.

Og hun er helt enig med Roset: Det er avgjørende å få riktig hjelp så tidlig som mulig.

Derfor har hun et tydelig råd til foreldre, venner og trenere om å tørre å ta grep ved mistanke om at noen sliter. Først ved å ta det opp med den det gjelder. Deretter ved å melde fra.

Ikke godt nok tilbud

Selv er Pettersen tilsluttet organisasjonen Sunn Idrett.

– Vi har en bekymringschat hver tirsdag, som utøvere kan henvende seg til helt anonymt. Det er også en chat som alle som står utøveren nær kan bruke. Trenere og foreldre kan også ta kontakt med oss og be om veiledning og konkrete råd knytta til utøveren, sier hun.

Pettersen minner også om at mange idrettsutøvere i Norge kan ha rett til behandling gjennom lisensordningene til sine særforbund.

– Da kan man ringe idrettens skadetelefon og få hjelp, opplyser hun.

– Men er tilbudet bra nok til idrettsutøvere som har problemer?

– Jeg må dessverre si nei. Vi vet at det er altfor mange utøvere som vi ikke når ut til. Jeg vil dessverre si at veldig mange er nødt til å bruke private tjenester. Det er et uttrykk for at det offentlige ikke dekker behovet som ligger der, sier Pettersen, som selv driver privat praksis.

– Men spesialisert kompetanse skal jo være tilgjengelig i det offentlige. Hadde det vært tilgjengelig i stilling, så søker jeg, fastslår hun.