Alene - igjen

3 months ago 19

Hvordan kan Støre bygge et regjeringsalternativ for fremtiden? Både SV og Senterpartiet er mot EØS. Og nå har Sp nettopp vist at motstanden mot denne avtalen er så sterk at partiet valgte å forlate regjeringen.

Om dagens SV vil være mer samarbeidsvillig enn Sp på dette området, er i beste fall et åpent spørsmål. Dermed tyder mye på at det rødgrønne regjeringsalternativet raknet denne uken.

Stor usikkerhet

Gjennom de siste 25 årene har Norge hatt brede samarbeidsregjeringer. Det har gitt småpartier stor makt i viktige spørsmål. For stor makt, vil noen mene.

Mens andre vil si at disse partiene har holdt de to hovedmotstanderne Ap og Høyre i tømme. At de mindre partiene har bidratt til at norsk politikk ofte har blitt trukket inn mot midten, og sørget for at det er ganske bred enighet i norsk politikk om viktige spørsmål.

Det kan godt være det er riktig. Men i tider som dette, med stor usikkerhet rundt vår nære allierte USA, og med den aggressive naboen Russland rett over grensen, er spørsmålet om i hvilken grad små partier kan få bremse i store spørsmål. For eksempel når det gjelder vårt forhold til EU.

Derfor var det både viktig og riktig at Jonas Gahr Støre ikke ga etter for Sps krav om å droppe de tre energidirektivene fra EU. At han ikke vek fra det som har vært Aps linje i mer enn tretti år: å beskytte EØS-avtalen, og sørge for at Norge har et tett og nært forhold til EU.

Burde omfavne invitasjon

Ap står igjen uten støtte hos sine politiske venner for denne avtalen. Nå ser det ut til at Høyre kan komme Ap til unnsetning. Høyre har invitert Ap til å vedta flere av EU-direktivene som ligger og venter - også de siste fem direktivene og forordningene i EUs fjerde energipakke.

Sett i lys av Støres argumentasjon for å sikre Norges forhold til EU, burde han omfavne denne invitasjonen fra Høyre. Det ser han ikke ut til å gjøre. Tvert om. Han har allerede lovet at Ap ikke skal røre de fem gjenstående delene av energipakken gjennom hele neste stortingsperiode. Altså mer enn fire år frem i tid.

Dette bryter med den linjen Støre har lagt seg på disse siste, dramatiske dagene. Om viktigheten av EØS-avtalen. Den som sikrer Norges adgang til EUs indre marked, og dermed er helt avgjørende for norsk næringsliv.

Pensjonister og studenter

Det meste av det vi lager her i landet, selger vi til EU. Norge må sørge for at avtalen ikke svekkes. Skulle den på et tidspunkt ryke, vil en stor andel av norske arbeidstagere miste jobben. Rett og slett.

Avtalen gir norske pensjonister mulighet til å bosette seg i Spania og slippe unna den norske vinteren. Den gjør at vi som nordmenn kan jobbe og bo i hvilket som helst EU-land. Den sikrer norske studenter plass ved noen av Europas beste universiteter, og gir norske forskere adgang til store og viktige prosjekter. Og mye mye mer.

Det vi mangler gjennom EØS-avtalen, er innflytelse. Vi må forholde oss til det som blir bestemt i EU, uten å få være med på å bestemme.

En gammel normal

Derfor har EU-tilhengerne vært misfornøyd, fordi de ikke får være med for fullt i det europeiske fellesskapet. Mens motstanderne har vært misfornøyd fordi Norge er så tett vevd inn i EU, på tross av at vi sa nei til medlemskap i folkeavstemningen i 1994.

Dermed har EØS-avtalen for mange fremstått som noe vi må tåle, men ikke nødvendigvis like. Den politiske debatten har ofte handlet om direktiver vi er nødt til å ta inn, og om hvor viktig det er å «utforske handlingsrommet» for å se hva vi kan unngå. Ikke om hva vi kan oppnå. Hvilke muligheter avtalen gir oss.

EØS er en avtale få elsker, og knapt noen, bortsett fra Støre selv, forsvarer med lidenskap og kjærlighet.

Nå er Ap alene i regjeringskontorene igjen. Det er tilbake til en gammel normal for partiet. I alle årene etter andre verdenskrig, frem til Jens Stoltenberg sin rødgrønne flertallsregjering i 2005, var det rene Ap-regjeringer hver gang partiet satt med makten. Ofte uten et flertall bak seg i Stortinget.

Gro og Kaci

Det gikk bra lenge. Men på et tidspunkt ble det for vanskelig. Og for dyrt. Ap-toppene gjennom 1990-tallet opplevde at de etter hvert ble presset inn i kostbare forlik, og at de mistet styringsevne. Tanken om et rødgrønt regjeringssamarbeid ble født, mellom Ap, Sp og SV.

Det lyktes. Jens Stoltenberg ledet en rødgrønn flertallsregjering i åtte år, frem til Høyres Erna Solberg ble statsminister i 2013. Ved forrige valg falt SV ut av det rødgrønne prosjektet. Nå er også Senterpartiet ute av det forpliktende forholdet til Ap.

Det har alltid vært en forutsetning fra Aps side at EØS-avtalen skal ligge til grunn for ethvert regjeringssamarbeid partiet skal være en del av.

Skal Ap klare å ivareta EØS, også i fremtiden, krever det at partiet samarbeider med Høyre om forholdet til EU. Slik daværende Høyre-leder Kaci Kullmann Five og Ap-leder Gro Harlem Brundtland på begynnelsen av 1990-tallet jobbet tett og fortrolig sammen for å dra EØS-avtalen i havn for Norge.

Politisk lederskap

I så fall må Ap regjere alene, uten partnere som egentlig ikke vil ha EØS-avtalen. Det er lite sannsynlig at Støre fortsetter som statsminister etter valget. Men også Erna Solberg vil få problemer med sin partner Frp, som rett nok aksepterer EØS-avtalen, men som ikke vil ha noen av energidirektivene i EUs fjerde energipakke.

Vi kan være på vei mot et nytt politisk landskap i Norge, der konfliktene og skillelinjene i mindre grad går gjennom høyre- og venstresiden, og i større grad handler om vårt forhold til Europa, og til verden der ute.

I denne situasjonen trenger vi politisk lederskap - mer enn på lenge. Vi trenger at både Høyre og Ap blir sterkere, slik at de kan lede an hver sin fløy, men likevel stå sammen i spørsmål som handler om våre nasjonale interesser. De må sørge for at vi fortsatt er tett knyttet til det Europa vi er del av. Fordi det er slik vi får mest trygghet i en stadig mer urolig verden.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article