André ble syk av drømmen: – Det var et helvete inni hodet mitt

– Hadde noen sett hva jeg holdt på med, så tror jeg de hadde rista på huet. For det var ikke bra, forteller André Otterstad.

Alle rundt ham så innsatsen han la ned, alle timene han var i hallen.

Men ingen visste hvor mye 23-åringen fra Bærum trente hver bidige dag og natt.

– På det drøyeste så tror jeg at jeg var oppe i ... åtte, ti, tolv timer. Det kunne fort skje.

Fra anoreksi til bulimi

Vi møter ham på Furuset Forum i Oslo øst.

André og resten av laget er innom garderoben for å hente utstyr til en bortekamp i Moss.

De spiller i 2. divisjon. Litt på alvor, mest for gøy.

Slik har det ikke alltid vært.

– Det har alltid ligget og ulmet litt, forteller han.

Spiseforstyrrelse og overtrening. De vonde tankene om seg selv, og tankene på å ta livet sitt.

Allerede tidlig på barneskolen skammet André seg over egen kropp og forholdet til mat.

Han forteller at han fikk spiseforstyrrelse i 13-årsalderen. Først anoreksi, så over til bulimi. Han ble diagnostisert med bulimi fem år senere, som 17-åring.

Da oppsøkte han også psykolog, uten at det hjalp han spesielt.

– Du kan aldri trene nok. Det ble ... Du skulle alltid trene flere timer enn han bak deg, eller doble økta til de proffe eller være oppe i flere dager bare for å trene mer. Det var ikke noe fint sted å være, sier André og fortsetter:

– Det ødelegger deg selv helt, men fra utsiden så ser det bare ut som du gjør en god jobb.

Budstikka har også tidligere omtalt Andrés historie.

– Ikke verdt møkka

På det verste, for knappe ett-to år siden, kunne en dag se slik ut:

• Morgen: trening før arbeid
• Ettermiddag: egentrening hjemme
• Ettermiddag: trening med laget
• Kveld: egentrening på isen

– Istedenfor å sove, så trente du kanskje gjennom natta, fordi du trodde at det var det du trengte.

Hvis noen så at han holdt på for seg selv etter økta med laget, var kommentarene utelukkende positive.

«Se på han, han gjør det bra».

«Det er sånn de gjør for å bli gode».

Men kommentarene spiste ham bare opp.

– Da tenkte jeg bare at jeg måtte gjøre enda mer og enda mer. Til slutt har du ikke nok timer igjen av dagen til å gjøre det. Du sover ikke i det hele tatt for å trene mer.

André var langt nede. Følte seg aldri bra nok, uansett hva. Ikke på isen, ikke av isen, ikke som bror og ikke som sønn.

– Du hadde ikke noe verdi, annet enn det du klarte å vise frem. Hvis ikke du klarte å vise dem, så var det ikke verdt møkka under skoa engang.

Et kjør uten like

André følte han måtte kontrollere alt.

Treningen. Hva han skulle spise, hva han hadde spist og hva han kom til å spise.

Han måtte telle hver minste ting han fikk i seg. Samtidig slet han med tung depresjon.

André beskriver de negative tankene om mat og seg selv som et kjør uten like.

– Hvordan var det å ha slike tanker om seg selv?

– Det blir veldig tungt, da. Det blir jo til at du ikke ønsker å være her noe mer, egentlig. Det er noe jeg har tenkt på ganske lenge, siden jeg var ganske ung.

På dette tidspunktet, før koronapandemien brøt ut, har André slitt med overtrening og et vanskelig forhold til mat i over ti år. De mørke tankene kom enda tidligere.

Jaget

Alt hang over ham i jaget om å få den ene kampen på toppnivå. Andrés mål var aldri å bli proff og å kunne leve av det, men han måtte bevise at han fikk det til.

Det var alt han ønsket.

– Om det så var et bytte, eller om jeg bare satt på benken. Eller om noen stolte nok på meg til å signere meg til én kamp, så var det nok for meg.

I jakten på drømmen solgte André bilen og klærne sine, pakket bagen og reiste over Atlanteren til USA under koronapandemien i 2020.

André skulle delta i en «college prep-liga», hvor håpet er at noen skal oppdage og signere deg. De beste får kontrakt med et profflag.

23-åringen hadde ikke noe sted å bo. Han byttet på å sove på sofaen til de andre på laget. Lånte telefonnummeret til ene læreren. Ofret alt for å hoppe på den første sjansen han fikk.

Men det gikk ikke.

– Hvordan var det for deg da?

– Da var det akkurat som om hele verden raste sammen. Dette var min mulighet, liksom. Så måtte jeg bare hjem og være den fiaskoen som ikke fikk det til, som alle trodde på.

– Men det så ut som du levde glansdagene?

– Jeg tror det så sånn ut fra utsiden, for jeg delte aldri noe negativt. Men det var et helvete inni hodet mitt, egentlig. Som ingen har hørt.

Så verdien av å leve

Tilbake i Norge, etter fem måneder i USA, skaffet André en agent. De reiste rundt i landet som et siste forsøk på å få en god kontrakt.

Fra Haugesund og Gjøvik til Tromsø. André signerte så for den nordnorske klubben, men var så syk at kroppen kjempet for å holde seg i gang.

Det lille av maten han fikk i seg, hvis han fikk i seg noe, kastet han opp igjen. Hele dagen, døgnet rundt.

– Ingen skulle se sokkelleiligheten min og si sånn «ja ja, se her ja, rot og jævlig. Ikke rart han sleit». Eller at folk husket meg som sur og trist siste gangen de så meg. Det skulle gjemmes, helt til siste slutt, forteller 23-åringen.

Derfor ryddet og vasket han hver kveld, og passet på han hadde fine øyeblikk med vennene i garderoben.

Men André forstod at han ikke kunne forlate verden. Han sa fra at han måtte få orden på livet, og reiste hjem til Bærum.

Det var viktig å si fra til noen rundt, tørre å be om hjelp.

– Det er ikke meg det går ut over, at jeg tar den veien ut. Selv om min smerte er borte da, så overfører jeg den bare over på de nærmeste, som ikke er det jeg ønsker heller. Så da var det å finne en måte å klare å stå i, og komme seg ut av det.

Sa fra og fikk hjelp

Han ble innlagt første gang på Distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Gjettum hjemme i Bærum september 2022 i en måned.

Siden har han hatt to kortere opphold i fjor og mai i år. I mellomtiden begynte André å spille for hans nåværende klubb Furuset.

Her har han vært åpen om sin psykiske og fysiske reise.

8. desember ble kjent at den mangedobbelte NM-vinneren Marthe Katrine Myhre er død, 39 år gammel. Det norske idrettsmiljøet har vært i sorg de siste dagene.

Myhre døde en naturlig død, men slet med spiseforstyrrelser gjennom store deler av livet, noe hun hadde vært åpen om ved flere anledninger.

– Jeg føler at dette har vært en problematikk som vi har gått rundt grøten på lenge, sa den tidligere langrennsprofilen Øystein Pettersen til NRK etter dødsfallet.

Tilbake på Furuset reflekterer André rundt hvorfor det var så vanskelig for ham å åpne seg til andre.

Det kommer av flere ting, mener 23-åringen.

– Det er jo en veldig machokultur i det hele. Det tror jeg egentlig ikke man får gjort noe med. Men i idretten går det an å etterlate den machokulturen i garderoben, for eksempel.

Han forteller at det er lettere å snakke om tøffe tider hvis man sliter med skader eller andre ting. At man kan legge fra seg machokulturen etter trening.

– Si at nå er det ikke så bra. «Nå trenger jeg hjelp», liksom. Du trenger ikke være macho hele tiden.

Stor kjærlighet

André prøvde å fortelle flere ganger at han slet, men at det var vanskelig.

Når han først åpnet seg til de rundt ham, kom det som et sjokk på mange. Ingen hadde sett for seg hvor langt nede han faktisk var.

– Jeg tror de fleste er enig i at de heller vil at kompisen skal komme til deg og si at nå har man det litt vondt, enn at de skal lese om han i avisa dagen etterpå fordi han har tatt livet sitt.

Støtten har vært enorm etter at han åpnet seg, sakte, men sikkert.

Fra lagkamerater, familie, venner, trenere og kollegaer.

Gleden på skøyteisen har kommet tilbake. Han trenger ikke å bevise noe, for noen.

– Jeg tror det er ganske betryggende. Du kan slappe av litt. Gjør de feil, så er det sånn: Ja vel, det er 20 andre mann her som også gjør feil, liksom. Det er ikke noe farlig.

Med sin bakgrunn og historie fikk 23-åringen jobb hos Spiseforstyrrelsesforeningen (SPISFO).

Her jobber han som konsulent og hjelper andre som trenger råd.

– Jeg har et liv som er verdt å leve, har jeg funnet ut. Så det er godt å stå på de beina. Så vett jeg at det er noe godt i vente.

– Du må fullføre, og du må gi alt du kan til du ikke klarer mer. Det levde jeg på ganske lenge. Og det kommer jeg til å leve på ut livet òg, forteller André.