Arne Scheie (81): Preget av fallet

3 months ago 20

En enkel skolegutt fra Skedsmo gikk i andre klasse på folkeskolen, og hadde skriving og frankering av brev i oppgave. Åtteåringen formulerte et høflig ønske om autograf, og på konvolutten skrev han navn og adresse til en av datidens store hopphelter, Torbjørn Falkanger.

– Og så fikk jeg et kort tilbake, med bilde av ham, selvfølgelig i et svev, og et takk for mitt brev. Det sitter i, altså, selv om det er over 70 år siden. Det var så stort, noe av det største.

Senere bar guttungen med seg sin autografbok, på evig, optimistisk jakt etter en signatur fra et forbilde. Det gikk ikke alltid så bra.

– Det var fryktelig å bli dyttet bort av fotballspillere og skiløpere, på den tiden var det noe av det verste jeg kunne oppleve.

Derfor har han selv satt sin ære i å være motsatt, for det koster så lite og betyr så mye.

– Så hvorfor skal jeg ikke bare kunne skrive Arne Scheie? Du skal ikke bli for stor for noe. De små tingene er viktige. Folk vil sikkert si at det å skrive en autograf er en liten ting, men for meg, som guttunge, var det stort.

Farens mantra sitter også i.

– Jeg lærte mye av faren min, og han sa alltid at det koster ingenting å være hyggelig mot andre. Det gjelder de nærmeste, det gjelder kolleger fra pressen, det gjelder alle jeg møter. Jeg føler ikke at jeg er blitt høy på meg selv på en måte hvor det har gått ut over andre. Da ville jeg nok fått høre det fra kona mi. Jeg har prøvd å være snill og gjøre jobben så godt som mulig.

Det kristne verdigrunnlaget har også gjort sitt.

– Jeg lever etter de verdiene, det er som jeg bestandig sier, at det går litt på hva som er rett og galt.

En enkel tenåring fra Skedsmo hang opp bilder av idrettshelter på sitt splitter nye rom i familiens nybygde hus, og tenkte at nå hadde han alt han kunne drømme om: Innedo, eget rom, sentralfyr og dusj, you name it. For en overgang fra familiens vesle lærerleilighet i 2. etasje i et hus, med stue, kjøkken, utedo, og soverom på deling.

– Det var jo sånn det var etter krigen. Men det rare er at når jeg tenker tilbake på det, så er det veldig hyggelig, eller, hyggelig er vel ikke ordet, men jeg er likevel glad for å ha vært med på utviklingen i Norge. Vi var veldig nøysomme, men vi klagde aldri, nei, vi gjorde ikke det.

Hver tirsdag og torsdag var høytidsdager, for da kjøpte faren publikasjonen Sportsmann.

– Faren min var den som på mange måter la grunnlaget, han var dommer både i fotball og ski, og det var nok der jeg fikk interessen. Faren min tok meg med på Holmenkoll-renn, og fotballkamper, på VM-kvalifiseringen mellom Norge og Tyskland hadde vi plasser på store stå, jeg husker han sa at det ikke var sikkert jeg kom til å se stort. Jeg hadde mange venner som var interessert i idrett, men jeg tror ikke de forble like ivrig som meg. Nå snakker du med en gærning som har vært lidenskapelig opptatt av idrett, og som etter hvert var så heldig at jeg fikk jobbe med det. Det er jo helt, hva skal jeg si for noe, absurd, på en måte.

En enkel militær fra Skedsmo hadde så dårlige knær at han som 19-åring ble degradert til posttjeneste i militæret. Motta post, sortere post, distribuere post, dagene på Jørstadmoen gikk i reprise. En dag sa legen, som han drakk kaffe med hver morgen, at det bare var tull at han var der.

– Han sa jeg måtte gjøre noe fornuftig.

Noen måneder lenger fremme lå studieplanene, denne novemberdagen i 1965 kjente Arne Scheie seg temmelig eventyrlysten, og en lang båttur unna lokket selveste Amerika. Mellom ham og reisemålet lå ferden med skipet Oslofjord, og da det viste seg at de til og med trengte reservemannskap etter ankomst i New York, grep han sjansen. Etter overfarten skulle skipet seile flere lange cruise, først i Karibien, senere i Middelhavet.

– Så jeg tenkte at ja, det må jeg være med på.

Og, selv om han på ingen måte var voldsom habil i engelsk, holdt språket likevel til en stilling som piccolo på første klasse. Hver morgen distribuerte han aviser, hver kveld stilte han opp under middagene, og hver gang passasjerene gikk i land, var han med for å bistå. Månedslønnen var 300 kroner, og en gang fikk han hele 30 dollar i tips av en amerikaner for en enkel tjeneste.

– Så jeg levde godt på tips. Tenk på det, og tenk så urettferdig det var. De som jobbet i oppvasken fikk jo ingenting av dette. Altså, det var helt eventyrlig og vanvittig, for en flaks i livet. Det er så mange tilfeldigheter.

En enkel student fra Skedsmo planla å bli lærer, og tok statsvitenskap, norsk, historie, pedagogisk seminar, og fikk fast jobb på en ungdomsskole.

– Jeg tenkte jeg kanskje skulle ta hovedfag, men så balla det på seg, for da var det noen som fikk meg til å søke på et vikariat i TV-sporten. En dag da jeg kom hjem, sa mora mi at det hadde ringt en veldig hyggelig fyr fra fjernsynet som het Jarle Høyseter, som gjerne ville snakke med meg. Jeg var ganske spent da jeg dro inn til det møtet.

Utdanningen hadde de ikke særlig fokus på under jobbintervjuet, det var Scheies brennende engasjement som ga ham vikariat fra 1. oktober 1971.

– De var også veldig opptatt av at dette kun var et vikariat, og at de ikke kunne love meg noe som helst mer.

På begynnelsen av 70-tallet var fjernsynet, selveste rikskringkastingen, i en særstilling, og for Arne Scheie kjentes fast tilknytning til TV-sporten nærmest uoppnåelig. Likevel, da det dukket opp en fast stilling, søkte han selvsagt.

– Jeg delte ikke tankene med noen, men jeg hadde ikke noen tro på at jeg skulle få jobben fordi jeg visste det var en lang rekke med kvalifiserte søkere, skarpskodde folk med et langt yrkesliv i pressen. Jeg kjente nok på en slags underlegenhet.

Men da det gikk mot vinter-OL i Sapporo i 1972, kom sportens nestleder Rolf Johnsen hjem til ham på hybelen i Geitmyrsveien 62, tvers overfor Tannlegehøyskolen i Oslo, og sa: “Arne Scheie, jeg har en gledelig melding. Du er fast ansatt i TV-sporten.”

Og det var der kollegaene alltid sa det som han har båret med seg siden.

– At jeg er en enkel gutt fra Skedsmo.

På den tiden kunne kollegaer gjerne ta seg noen glass etter endt vakt, men Scheie har aldri vært typen som skeier ut.

– Jeg har aldri brukt alkohol for å glede eller døyve. Det er kanskje noe jeg har med meg hjemmefra, for der var det aldri noe alkohol. Men, det viktigste er at jeg synes Farris og lettbrus er bedre. Folk får gjøre som de vil, men jeg er altså ikke spesielt glad i det. Når jeg er i England drikker jeg bestandig half a pint of lager, og jeg tror jeg har drukket fire ganger i løpet av 2024, totalt fire glass vin.

Arne Scheie

Født 7. januar 1944

Gift, en sønn

Utdannet cand. mag

Sportskommentator i NRK fra 1971 til 2013. Spesialitet: Fotball og skihopping

En enkel 28-åring fra Skedsmo var på Club Remember på Karl Johan i Oslo en høstkveld i 1972. Han hadde allerede lagt merke til henne, for også Ellen Landsverk jobbet i fjernsynet, men dette møtet var helt tilfeldig. Da de begynte å snakke, kjente han fort at denne jenta, hun hadde alle de egenskapene som skulle til. Ett år tidligere hadde han begynt i det vikariatet i TV-sporten, med jobbing hver helg og utallige årlige reisedager, det skulle bli 170 på det meste. I oktober 2024 rundet de gullbryllup. Hele 42 nyttårsaftener har de feiret hver for seg, for hver romjul frem til han gikk av med pensjon i 2013, pakket Arne kofferten, satte kursen for den tysk-østerrikske hoppuken, og kom ikke hjem før godt utpå nyåret.

– Og ikke en gang har hun stilt spørsmål ved jobbingen, eller bedt meg om å bli hjemme.

– Jeg jobbet jo i fjernsynet selv, med kultur i underholdningsavdelingen, og med helge- og kveldsvakter, så jeg kunne dette gamet. Det er klart det var mye med så mange reisedager, men du blir vant til å stole på deg selv. Jeg er vel en ekte feminist, for jeg har aldri lent meg på en mann. Vi har vært verdens beste venner, men jeg har mestret det meste selv, og vi har greid å holde sammen. Det er vi fryktelig glad for, det er fantastisk å være to, stå opp om morgenen, og spise frokost sammen, sier Ellen Landsverk Scheie.

En enkel 31-åring fra Skedsmo gikk inn på Aker sykehus en dag i 1975 og fikk sitt livs aller største opplevelse. For da ble sønnen, Arne Vegard, født.

– Ja, idretten er viktig for meg, men sånne ting overgår jo alt. Der har man gått med forventninger i ni måneder, og så kommer et nytt liv til verden. Det å se det nye, lille nurket, menneskebarnet som ligger der…. hva mer kan jeg si mer enn at det var…stort? Jeg får si som en kollega bestandig sa; “det er stort, Arne, det er stort”. Jeg synes det forklarer alt når jeg sier det på den måten, at det var stort, et under.

Hva slags pappa han ble, vet han ikke.

– Men jeg prøvde å være snill og gjøre jobben så godt som mulig.

En enkel pensjonist fra Skedsmo har en fast turgjeng som går i Frognerparken hver onsdag; Drillo, Per Omdahl, Viggo Johansen, Gunnar Martin Kjenner, Øystein Kock Johansen og Even Pellerud.

– Så onsdagene for meg er veldig hyggelige.

Da Arne Scheie skulle gå av med pensjon, var det mange som sa at det ikke kom til å gå for ham.

– At jeg kom til å dra til NRK likevel, og være i messa.

For han var jo typen som selv etter lange jobbreiser og helgejobbing, alltid stilte på jobb på mandagen, selv om han strengt tatt kunne avspasert. Men Arne Scheie hadde lenge forberedt seg, tenkt at en dag, etter 43 år med snaut fem sykedager totalt, skulle han levere fra seg adgangskortet for godt.

– I løpet av disse årene er det jo sånn at mange av disse som jeg har jobbet med ikke er der lenger. Og da dagen kom, så tenkte jeg som så at nå er 43 år i NRK over. Det er en stor del av livet, men så tenkte jeg at nå måtte det gå videre, og da jeg var vel hjemme gikk jeg en tur i Frognerparken.

En enkel 80-åring fra Skedsmo var en smule ukonsentrert da han gikk ned trappen fra 2. etasje i huset han og fruen kjøpte på Vinderen i Oslo for 470 000 i 1974. Nå går tilsvarende for 26 ganger mer.

– Men det var mye penger den gang. Begynnerlønnen min i NRK var 30 000 i året.

Men, altså, det var dette med trappen. På et av de nederste trinnene mistet han plutselig fotfestet, stupte utfor, og havnet på gulvet. Blodet rant fra såret i hodet, smertene i kneet var avsindige, han var ute av stand til å bevege seg, og telefonen lå på bordet i stuen.

– Heldigvis var fruen hjemme, hvis ikke hadde jeg blitt liggende der.

Smertene skyldes at kneskålen var slått ut av ledd for andre gang. Første gang som ung og lovende fotballspiller på trening på Skedsmo.

– Det var grusomt vondt, men det gikk ganske greit, for vi hadde en gammel bil og kjørte til Lillestrøm sykehus hvor en hyggelig lege slo den på plass igjen. Jeg kan ikke huske at det voldte meg særlige problemer utover at det var vondt i tre-fire dager.

Drøyt 60 år senere ble Scheie dopet tilstrekkelig ned hjemme så han kunne fraktes til Diakonhjemmet hvor kneet igjen ble dratt på plass. Etter et kort opphold vendte han hjem.

– Du vet med trapper og sånt, så har det, unnskyld uttrykket, vært helt jævlig.

Hver dag har han gjort de foreskrevne øvelsene, og ventet utålmodig på fremgang. Da var det kun to år siden forrige opptrening, etter et heftig fall på en av Frognerpark-turene oktober 2022.

– På høsten hvor løvet lå og skjulte en sånn liten kant. Så sparket jeg borti den, selvfølgelig, og da tok jeg bekkenet og hele pakka.

Etter måneder, først med gåstol, deretter med krykker, var han til slutt tilbake i sitt gamle, sporty jeg. Så falt han altså på nytt.

– Men da sier jeg til meg selv at ja, når du er med på så mye, så er sjansen mye større for at slikt skjer, enn om jeg hadde sittet her hele tiden, ikke sant?

I sin almanakk loggfører han hver eneste gåtur. Når året er omme, setter han boken inn i det hvite skapet til venstre oppe på kontoret. Skapet rommer mange tiår med komplett almanakk-årgang, og veggene er dekket med minner fra et langt arbeidsliv i NRK. Å ha den slags hengende fremme et annet sted, til allmenn beskuelse, det er ikke noe for Arne Scheie.

– Det kan virke skrytete.

Han opererer heller i det stille. For eksempel har han tur-konkurranse med seg selv.

– Jeg er litt sånn konkurransemenneske, så jeg vil gjerne slå mine gamle rekorder: Har jeg gått 250 turer, så vil jeg gjerne klare 300. Jeg skriver selvsagt opp hver eneste tur, så jeg ikke skal lure meg selv.

Målet er seks kilometer daglig.

– Jeg har funnet ut at det er veldig greit å være i bevegelse, å gå en time i Frognerparken koster så lite, og er en investering i fremtiden.

De siste månedene, etter fallet, har han ikke følt seg særlig sporty.

– Nei, i år har jeg ikke vært sporty, for jeg har bare hatt 192 turer (per 10. desember), og jeg er helt utkjørt når jeg kommer hjem. Men, jeg sier til meg selv at det er folk som har det mye verre, sier Arne Scheie, som fortsatt føler seg hjemme i beskrivelsen NRK-kollegaene en gang ga ham.

– At jeg er en enkel gutt fra Skedsmo. Det er viktig å holde seg nede, og det tror jeg at jeg har klart.

Vil du lese flere gode saker? VGs magasin Voksen er for deg over 50 år, og inneholder reportasjer om blant annet helse, livsstil og økonomi. Magasinet kan kjøpes i vår nettbutikk (fri frakt!)