Barnas dag? Kyss meg i ræva

<-CARINA HANSEN

journalist i VGs samarbeidsavis iTromsø

Jeg har spørsmål. Mange spørsmål. For det kan umulig stemme. Det gjelder i hvert fall ikke for de barna som skal gå i skoletoget i Tromsø.

Jeg fikk en vekker en dag familien satt ved frokostbordet. «Jeg liker ikke 17. mai», kom det fra 8-åringen.

Jeg svarte, som en person utsatt for omfattende hjernevasking etter årevis med propaganda, på ren, innbitt automatikk: 17. mai er jo kos! Det er masse is! Så mange du vil! For ikke å snakke om kake! Det er kos! K-O-S!

8-åringen var likevel ikke overbevist: «Men det er så mye venting», sa han oppgitt.

Da kom flashbacket, som glimt fra scener jeg har forsøkt å fortrenge. Kø. Tusener av folk samlet på en altfor liten plass. 20 grader. Ullstoff. Svette. Barnegråt. Mas. «Jeg er tørst». «Mamma». Stresset blikk. Forvirrede foreldre. Roping. «Hvor skal vi?».

Et inngjerdet område. Politi. «Hvor lenge skal vi stå her?» Året før: Tenner som klaprer av kulde. Sludd som pisker inn sidelengs. «Jeg kan ikke kjenne fingrene mine lenger».

Høres det ut som kos? Vel, det er en slagmark.

Den såkalte barnas dag starter til og med dårlig, spesielt om du er mor til gutter som på ingen måte ser meningen med skjortekrager og slips.

Det finnes heller ingen gode argumenter for at noen må pynte seg. Hvorfor skal du pynte deg? Fordi det er fest og fest er bra. Men hva skjer på festen? Vi skal stå i kø. Slaget er tapt allerede før det har begynt.

Når skjorten endelig er på, er barna sure. Sannsynligvis mor også. Og da får far i huset høre det, for: Hvorfor skal han slippe unna? Stemningen når alle setter seg i bilen er ikke bare laber, den er så dårlig at selv et obligatorisk møte i HMS-utvalget virker festlig.

Barnas dag, du liksom. Hurra.

Hvem er det som har funnet på å samle alle skolebarna på Tromsøya i sentrum til samme klokkeslett, og på samme tid tenkt at det var en god idé å stenge veiene og parkeringsmulighetene?

Ta buss, sier de. Men det løser ingenting. Skal man samle så mange mennesker som mulig, ikledd de varmeste og dyreste plaggene som finnes, som bunad og kofte og penkjoler og dress, på minst mulig plass?

Mange har også med seg barn som har med flagg de ikke klarer å la være å veive med, fordi de har brukt ukevis på å øve å veive med flagg.

Det blir en busstur som kommer til å påføre en høy prosentandel av de hardest rammede store PTSD-lidelser de aldri vil klare å få ferdigbehandlet i den tilmålte tiden de har igjen på jorden.

17. mai starter med en gjeng sure familier, som er i tidspress, fordi man må rekke å sikre seg en av fjorten parkeringsplasser for å kunne rekke oppmøtetiden i skolegården.

Skolegården. Jeg begynner å gråte bare av tanken på det.

For der skal de samle tusenvis av barn og foreldre og korps i et inngjerdet system som ingen forstår noe av, og det eneste man har å navigere etter er faner laget av førsteklassinger og derav like lesbare. Dette er den ultimate stresstesten. Høres det ille ut? Det blir verre.

På en vanlig dag ser ikke skolegården til Kongsbakken spesielt romslig ut. Det er en ganske liten, asfaltert og usjarmerende åpen plass foran skolen. Helt sikkert greit med plass for elevene på Kongsbakken, hvis de skulle finne på å møtes der.

På nasjonaldagen har derimot noen funnet ut at akkurat dette området er en perfekt plass å samle barn fra 18 (!) tromsøskoler, inkludert Kongsbakken. Pluss korps.

Og mange hunder, flere av dem svært aggressive, fordi de er tvangspåkledd en bunad og føler seg akkurat så teit som det en hund med bunad faktisk er.

For å komme seg dit må man løpe opp en bakke brattere en «drepern». Så når du, og tusenvis av andre, har kjempet dere fram til porten ved skolegården, (og da er man sur fra før) er man nå også svett og andpusten.

Svett og sur skuer man innover skolegården. Det lille området er delt opp med gjerder, slik at hver av de 18 (!) skolene skal finne seg en plass på ei rekke.

Det er da kampen starter for alvor. Man kan se de desperate blikkene fra foreldre som leter etter hvor barna deres skal møte opp i et system som ikke gir mening.

Hvis man på mirakuløst vis finner ut av det, starter kampen om å komme seg fram. For det er trangt.

Så trangt og kaotisk som å være på et amerikansk kjøpesenter på «Black Friday» der tusenvis skal presse seg først fram til samme mål, med sylkvasse albuer og vilje til å ta i bruk alle midler for å klare det.

Faren for å bli trampet ned og skvist flat, er reell. Tanken på å bli klemt i hjel imens man synger «Ja, vi elsker», og alle rundt deg roper «Hurra!» er dypt fortærende.

POPULÆRT PÅ 17. MAI: Sjampis. Foto: VG / VG

For å gjøre kaoset komplett, er det ingen lærere på plass. Jeg skjønner dem godt. De burde fått milliontilskudd, og ti uker ekstra ferie, for å gidde å delta på noe slikt.

Men uten lærere er både kustusen og kontrollen fraværende. Det står tusener av barn med flagg og fløyter samlet på et altfor trangt område som ingen har oversikt eller kontroll over.

Inne i skolegården ved Kongsbakken, eller det som en gang var en skolegård, men som på nasjonaldagen blir et ormebol av påtvungne hurrarop, er det ingen ly for vær og vind. Det er heller ingen toaletter. Eller mulighet for å få tak i mat eller drikke.

Endelig, når alle barn, foreldre og korps er samlet, kommer man til neste post på programmet: 45 minutter med venting. Hurra.

Så kommer endelig barnas favoritt: Det skal holdes taler. Hurra. Ikke bare en. Mange taler. Det er jo tross alt barnas dag. Vi må ha taler. Og ikke bare det: De tvinger barn til å holde tale for de andre barna, som da har stått svett, sur, tørst og utålmodig i halvannen time.

Den eneste grunnen til at barna faktisk jubler «hurra» før toget går, er følelsen av befrielse. Når talene er ferdig tennes håpet om at en gang, vil alt dette være over.

Men for å komme seg vekk, er eneste utvei å marsjere etter korps mens alle fluktmuligheter er sperret av skuelystne voksne mennesker som vil stirre på barna som skal kose seg, kose seg, på selveste barnas dag.

Etter en uendelig lang marsjering, der ingen går i takt, eller i rekke, eller samlet, og ingen i korpset spiller rent eller samspilt, kommer man fram til en plass i midt i sentrum. Og hva venter der? Mer taler. Hurra. Men der er det ikke påtvunget oppmøte.

I stedet oppløses folkemengden i et nytt kaos og det er ingen avtalt møteplass for noen barn. At ikke flere barn forsvinner i dette Bermuda-triangelet er en gåte. Her er nok mørketallene stygge. Det er en debatt vi snart må tørre å ta.

Tidligere år har jeg ikke skjønt hvorfor jeg har vært så sliten på ettermiddagen 17. mai. Men nå er ikke hukommelsen lenger grøtet til av propagandaens effekt. Jeg kommer selvfølgelig til å ta med barna i skoletoget, men jeg har lært.

Nå skal jeg gå til verks som en som forbereder seg på kamp. Jeg skal være beredt. Vi skal ha med beredskapsutstyr, vi skal ha med førstehjelpsutstyr, jeg skal GPS-merke barna og stille med en mat- og drikkestasjon i form av en sekk.

Vi skal brøle «HURRA» som et testosteronfylt krigsrop. Dette skal vi klare. Vi skal komme oss gjennom dette.

17. mai er ikke barnas dag, det er en kampdag. En kamp for å overleve.

Lykke til, og som de sier i «Hunger Games»: May the odds be ever in your favor.