«Beatles» var et speil for norske gutter

Hei i adventstiden!

Omsider er det lov å gå bananas med lys og pynt for å lysne opp hjem og nabolag. Jeg handlet stearinlys for over 500 kroner på Nille og kartongvin på Polet for like mye, så nå skal det julekoses og julestresses i likt monn.

Jeg har omsider lest Ingvild H. Rishøis bejublede juleroman «Stargate», jeg deler et rørende palestinsk dikt, og vi skal feire den boka som forførte en hel generasjon norske menn.

Sett på te, gløgg eller kaffe, hva du enn foretrekker.

Norsk litteraturs svar på Oscar-utdelingen, Brageprisen, har ikke alltid vært så glamorøs. I år spesifiserte invitasjonen glitter og stas, og i slutten av november troppet vi opp på rød løper med det vi hadde av bling.

Kathrine Nedrejord stilte i festkofte med gigantisk sølje og Brynjulf Jung Tjønn hadde fått seg popstjernefrisyre som var severdig i seg selv. (sveip til venstre)

Flere ante vel hva som lå i kortene da vi så Lars Saabye Christensen sitte på bord helt framme ved scenen, selv om han ikke var nominert. Og ganske riktig, den gjeveste prisen, Hedersprisen, gikk til den 71 år gamle forfatteren. Jeg var ikke alene om å tenke:

– Hæ?! Har ikke Saabye fått hedersprisen for lenge siden?

Lars Saabye Christensen er en av våre mest produktive og elskede forfattere.

Han debuterte med diktsamlingen med diktsamling i 1976, men først med sin niende bok slo han skikkelig gjennom – generasjonsromanen «Beatles».

Der følger vi de fire guttene Kim, Ola, Seb og Gunnar fra 1965, da de er i tidlig tenårene til de fullfører videregående. En felles kjærlighet til bandet Beatles binder dem sammen, i den grad at de kaller hverandre Paul, Ringo, George og John.

I 2006 stemte Dagbladets lesere fram «Beatles» som nummer én av de 25 beste norske romaner og novellesamlinger fra de siste 25 årene.

Oppfølgerne «Bly» (1990) og «Bisettelsen» (2008) lot oss vite hvordan det gikk videre med de fire kompisene fra Skillebekk

I våre dager bekymrer vi oss over at gutter leser lite, men på åtti- og nittitallet var det én roman som «alle» gutter leste, og det var «Beatles».

Jeg husker godt da jeg leste boka og likte den skikkelig godt. Men den betydde ikke like mye for meg som den gjorde for broren min og kompisene hans.

Å være del av en guttegjeng er åpenbart noe Lars Saabye fanger på humoristisk, melankolsk og gjenkjennelig vis.

Hadde det eksistert et Nasjonalt særoppgaveregister, er jeg overbevist om at «Beatles» ville vært den boka flest gutter har skrevet særoppgave om.

Forfatter Zeshan Shakar er én av disse.

– Jeg har et helt klisjéfylt forhold til den boka, sier Zeshan med blid stemme på telefon.

Særoppgaven er for lengst forsvunnet, men han husker hvordan boka grep ham og noen venner, som ellers ikke var lesehester.

– Vi sto ute i storefri og snakka om hvor langt vi var kommet.

Shakar var 16 år da han leste «Beatles», og selv om han og kompisene levde 30 år seinere enn gutta i romanen, og selv om de hørte på hiphop og ikke på Beatles, var de bergtatt. Zeshan gir boka skylda for at to kompiser droppa ut av skolen og gikk på dagfylla, fengsla av livsstilen i boka.

Shakar fikk Tarjei Vesaas debutantpris i 2017 for sin første roman, «Tante Ulrikkes vei». Den skildrer to unge menn fra Groruddalen, altså fra Oslo øst. Men han og vennene syntes ikke det gjorde noe av boka foregikk på feil side av by'n:

– Nei, vi tenkte mer på det som en mulighet: Kanskje man kan skrive en Beatles-bok om oss? Da jeg begynte på «Tante Ulrikkes vei», handlet den faktisk først om en guttegjeng. «Beatles» var definitivt en inspirasjon for min skriving.

Leste Beatles med ordbok

Pedro Carmona-Alvares er poet, romanforfatter og musiker. «Beatles» var den første romanen han leste, og det allerede på barneskolen.

Det spesielle er at Pedro knapt kunne norsk på det tidspunktet. Familien hadde flyktet fra Chile og havnet på Kolbotn utenfor Oslo. Lille Pedro ble bestevenn med norske Fredrik, og de digga Beatles. Så da pappaen til Fredrik kom hjem med en tjukk ny roman som het «Beatles», fant Pedro fram ordboka:

– Det tok meg et halvt år å lese den, men «Beatles» var min vei inn i norsk språk, kultur og etterkrigs­historie og – til litteratur generelt.

Da Pedro i smug å skrive dikt på ungdomsskolen, var de fulle av saabyeske rekvisitter som katter og sorte paraplyer. Men da han begynte på Skrivekunstakademiet i Bergen var det ikke mye snakk om Saabye Christensen. De bøkene var ikke in i de kretser på nittitallet. Men Pedro mener boka står seg godt i dag:

– «Beatles» er et romanideal, med et straight narrativ, godt fortalt, godt sett og språklig interessant. Romanen er et utrolig flott studium av overgangen fra ungdom til voksen, poetisk og med en fin nostalgi.

Da Zeshan Shakar leste om igjen «Beatles» som voksen, så han hvordan forfatteren tok store politiske begivenheter ned på stuenivå, og fanget tidsånden uten at det virket påtatt. Men det kicket boka ga ham som tenåring, var først og fremst som et eventyr om fire venner som drev med grense­overskridende ting.

– Boka foregår jo i fortiden, men paradoksalt nok fortalte den oss om vår fremtid. Den var som en spåkule for det vi skulle oppleve i ungdomsårene.

Pedro, som tross alt var barn da han leste boka, lærte også om ungdomsting som forelskelse og fyll:

– Første gang jeg kastet opp av vodka og appelsinjuice, tenkte jeg på den scenen i «Beatles» der gutta er på telttur.

Dere som har lest boka vil kanskje huske at Gunnar drikker seg full på turen, så de tre andre legger ham utenfor teltet for å unngå at han spyr i teltet. Men da Gunnar våkner, skikkelig kvalm, tror han at han ligger inne i teltet. Han drar derfor ned glidelåsen og spyr – inn på de sovende kompisene.

Pedro mener boka ble særlig viktig for menn, et speil på mannlig kollektiv:

– Den var et foranskutt ekko for erfaringer som skulle komme senere i livet, og utvidet rommet vi levde i.

Tall fra Deichman bibliotek i Oslo viser at utlånet av «Beatles» har sunket dramatisk de siste ti årene. På 2020-tallet er det blitt sjelden vare at en norsklærer får inn en særoppgave om generasjonsromanen «Beatles» nå

Kanskje har tiden løpt fra en bok som foregår i en før-teknologisk tid. Nyere romaner som «Tante Ulrikkes vei» og Oliver Lovrenskis «Da vi var yngre» har tatt over favorittstempelet hos dagens unge. Spørsmålet er om de to bøkene hadde blitt til om ikke forfatterne hadde vokst opp med Saabyes roman.

Hva synes Bragepris­mottageren selv om at vi gnåler om en gammel roman fra 1984, han som har skrevet så mange populære bøker etterpå?

Cille Biermann spurte ham om «Beatles» da hun intervjuet ham i anledning 70-års dagen i fjor. Saabye sier at den romanen er spesiell, for med den fant han stemmen sin, og ikke vær redd, han synes bare det er hyggelig at folk kommer opp til ham den dag i dag for å snakke om den,

Saabye Christensen forteller også om da manuset til «Beatles» forsvant på et fly og var borte i flere dager. Hadde det ikke dukket opp igjen, hadde norsk litteratur vært fattigere.

Ukas dikt

I slutten av februar begynte jeg å få noen merkelige brev i posten. Et A4-ark, brettet som om det var starten på et papirfly eller et lite trekkspill, med navnet mitt og adressen i pitte-pitte-liten skrift. Da jeg brettet ut arket, fant jeg et dikt, også i liten skrift.

Hva var dette? Jeg skjønte ikke hvem det var fra og hva jeg skulle gjøre med det.

De små pamflettene fortsatte å komme. Da jeg ryddet på pulten min denne uka, dukket brevene opp innimellom kvitteringer, bøker og notater.

Jeg åpnet brev nummer én, som hadde en trøstende tittel: «Jeg gir deg ly».

Diktet er skrevet Hiba Abu Nada (f. 1991), en palestinsk biokjemiker, poet og prisbelønt romanforfatter. Det er datert den 10. oktober, altså tre dager etter at Hamas angrep Israel og Israel svarte med krig.

En jeg-stemme lover å beskytte og gi ly til barn og foreldre som rammes av bomber:

Hiba Abu Nada var kun 32 år gammel da hun ble drept i sitt hjem, i et israelsk bombeangrep.

14 slike diktpamfletter, eller banderoler, er sendt ut til media, stortings­representanter, partiledere, bibliotek, Røde Kors, Oljefondet, Natos generalsekretær, m.fl. Hva har skjedd med dem? Har de gått rett i papirkurven, eller har noen lest dem og blitt rørt?

Diktet er for langt til å gjengis her i sin helhet, men jeg ba min kollega Vera Kvaal lese inn hele diktet:

Det uanselige brevet er en stillferdig røst i det dramatiske bildet av lidelse vi ser i media. Men nå har jeg delt Hiba Abu Nadas dikt med deg, så lever ordene hennes videre hos oss.

En av initiativtagerne og oversetterne, Monica Aasprong, gjestet nylig Studio 2 og fortalte mer om brevene. Hun leste også et annet nydelig dikt fra serien med brev som er vedt å høre.

En ny juletradisjon

Det er koselig å gå til jobb om dagen, for en stor nisse hilser meg velkommen ved juletresalget på Marienlyst. Duften av furu og gran henger i neseborene helt inn i NRK-huset.

Etter å ha lest «Stargate, en julefortelling» av Ingvild Rishøi, tenker jeg mye på de som jobber med å selge disse juletrærne. Det er et kaldt yrke og man får barnåler i hår og votter og klær. Ikke minst har jeg lært at vi som skal ha oss et juletre også bør kjøpe pyntegrønt, for det gir provisjon til selgerne.

«Stargate» fikk kjempekritikker da den kom ut i 2019, men jeg fikk lest den først nå, da Ukeslutt ba meg kommentere at popstjerna Dua Lipa har delt romanen med sine 87 millioner følgere, og TV-stjerna Oprah Winfrey har valgt boka til sin julebokklubb.

Først lo jeg, så rant tårene i åpent kontorlandskap. Romanen om to jenter som må steppe inn som juletreselgere når faren vanskjøtter jobben for å gå på fylla, er hjerteskjærende.

Triste julefortellinger er noe av det beste jeg vet. Etter en god julegrin føler man seg avklart og rolig. Jeg tror kanskje julestress og julebekymringer forsvinner ut med juletårene.

Jeg starter herved en ny juletradisjon: Å lese «Stargate» hver advent. De korte kapitlene gjør den egnet til å lese som julekalender. Eller hør hele på lydbok, det tar under tre timer. Det aller koseligste alternativet er å lese fortellingen høyt for hverandre og le og gråte litt sammen.

Kommenter

Hva slags forhold har du til «Beatles»? Er den verdt å lese for dagens unge? Er det et oslofenomen, eller traff den lesere i hele landet?