Bruker egen panikkangst i ny forestilling: – Det var som om hele rommet lukket seg

3 months ago 14

Kortversjonen

Turid Gunnes ble lammet av panikkangst midt i en forestilling i 1991.
Nå bruker hun sin historie mot sceneskrekk i eget teaterstykke.
Gunnes spiller i «Hamlet, Hannah og jeg» på Teater Bislett.
Sønnen, fotballtalentet Oscar Bobb, har vært en viktig motivator.

– Det var som om hele rommet lukket seg, minnes Gunnes.

– Alt bare stoppet. Publikum vokste til en svart skygge, og jeg kom meg ikke av flekken. Sto bom fast. Så hørte jeg en av mine medspillere si at «jeg tror vi slutter her, og alle kan få pengene tilbake».

Året var 1991. Turid Gunnes hadde fått sin første jobb på Den Nationale Scene i Bergen, nylig uteksaminert fra Statens teaterhøgskole, og karrieren syntes over før den egentlig hadde begynt.

– Jeg var ute av drift. Lenge. Prøvde meg igjen. Og igjen. Men var konstant redd for at det skulle skje enda en gang. Og så er det noe med at frykten for frykten blir så sterk at man tenker: Nei, det er ikke verdt det.

Den som har fulgt med på norsk film og TV-drama, vet imidlertid at hun kom seg videre som skuespiller.

Og rollene har vært mange.

Turid Gunnes

Født i Oslo i 1965. Utdannet ved Statens Teaterhøgskole (nå KhiO) i 1990. Etter endt utdanning ble hun fast ansatt ved Den Nationale Scene i Bergen, hvor hun arbeidet i mange år. I tillegg har hun vært tilknyttet Rogaland Teater, Teatret Vårt, Oslo Nye Teater, Riksteatret og Det Norske Teatret.

Gunnes har hatt ledende roller i oppsetninger av Ibsen, Tsjekhov og Molière, i tillegg til en rekke samtidsdramatiske produksjoner. Hun har også jobbet jevnlig med TV- og filmproduksjoner, inkludert barne-TV-serien Jul i Svingen (2006) og dogmefilmen Når nettene blir lange (2000). Hun medvirket også i Netflix-filmen 22. juli (2018), regissert av Paul Greengrass, og hennes siste TV-produksjon var dramaserien Alt du elsker (2022).

Gunnes er mor til fotballtalentet Oscar Bobb, som spiller for Manchester City.

Ikke minst er hun et hjertelig gjensyn hvert eneste år, som mamma’n til Nure i NRKs adventskalender «Jul i Svingen».

– Å kunne gjøre ting i opptak er én ting. Å stå på en scene, uten sikkerhetsnett, er noe helt annet, sier 59-åringen som grugleder seg til å innta teateret igjen.

Ikke bare det; hun vender også tilbake til gamle trakter i hjertet av fødebyen når hun lørdag inntar hovedstadens nyeste scenehus:

Et kirkerom med så vid port og høyde under taket at det rommer hele Teater Bislett.

– Jeg vokste opp rett borti gaten her ...

Foran alteret i Oslo Vestre Frikirke skal Turid Gunnes fremføre sitt eget stykke «Hamlet, Hannah og jeg» – en monolog for tre stemmer, som hun selv kaller det.

Her iscenesetter hun sin egen sceneskrekk og lar «styggen på ryggen» bli en motspiller.

Ideen ble sådd etter et studieopphold ved The Globe på Themsens søndre bredd, et gjenreist og rekonstruert elisabetansk teater fra 1599 som i sin tid skal ha vært Shakespeares eget.

I London jobbet Gunnes og ni andre skuespillere fra hele verden sammen med The Globes team av Shakespeare-eksperter, deriblant regissøren Timothy Walker (som noen kanskje også vil huske som «Angus», innledende brudgom i Hugh Grants gjennombruddsfilm «Fire bryllup og en gravferd»).

Hannah Arendt (1906–1975), tyskfødt amerikansk statsviter, ofte beskrevet som politisk filosof.

– Å ha stått på scenen i The Globe gjorde ikke interessen for Shakespeare mindre, akkurat, og jeg ble mer og mer overbevist om at nå – endelig! –⁠ skulle jeg gjøre min «Hamlet».

– Med verdens mest kjente mannlige hovedrolle skulle sceneskrekken nedkjempes?

– Ha-ha ... ja, tanken var samtidig så overveldende at jeg kjente meg like handlingslammet som Hamlet. Lenge var han ikke annet enn noe som spøkte i bakhodet. Men så møtte jeg Hannah Arendt.

– Hvor traff du henne?

– På Krokskogen. I en hytte. Det vil si – hun traff meg.

– Filosofen Hannah Arendt, som døde i 1975?

– Jeg kom over en bok om henne, henslengt mellom en kortstokk og en yatzyblokk i en hylle. I mangel av annet tidsfordriv begynte jeg å lese om denne bemerkelsesverdige kvinnen. Tyskfødt, med jødisk bakgrunn, men samtidig en kritiker av Israel og sionismen som ideologi. Hennes mest kjente arbeider handler om å forstå opprinnelsen til totalitarisme.

– Men hva har den kompromissløse filosofen Hannah Arendt med den nølende Hamlet å gjøre?

– Kryssreferansene er mange. Når Hamlet sier at refleksjon gjør oss feige, så sier Hannah Arendt at, nei, det er det som gir oss mot til å protestere.

– Da hun i 1962 dekket prosessen mot krigsforbryteren Adolf Eichmann, som alene medvirket til drap på godt over én million mennesker, slo det henne at denne mannen på tiltalebenken i Jerusalem ikke var noe «monster». I det hun skriver fra rettssaken er det flere refleksjoner rundt konflikter som kan gjenfinnes i konkrete Shakespeare-stykker, som hun også refererer til.

– Hvor kommer så «Jeg», altså Turid, inn i stykket om Hamlet og Hannah?

– Under arbeidet med å utvikle denne konfrontasjonen mellom Shakespeares rollefigur og Arendts idéverden, oppsto behovet for en karakter som kunne føre dem sammen. En skuespiller med identitetsproblemer og sceneskrekk viste seg å være svært nærliggende.

– Ditt alter ego, så å si?

– Ja, det er jo mye «meg» i dette. Samtidig er jeg vel ikke den eneste i verden med prestasjonsangst, og som må lage noen strategier for ikke å bli satt ut av det.

TERAPI ELLER TEATER?: Turid Gunnes i munter passiar med Teater Bisletts «teatersjef», kunstnerisk leder Morten Faldaas. Foto: Yngve Kvistad / VG

Turid Gunnes ler når VG spør om monologen hennes er terapi eller teater, og forteller om en lukket prøveforestilling i den portugisiske byen Porto forleden.

Her har hun i mange år hatt base, som soccermom for sønnen, fotballtalentet Oscar Bobb (21).

– Først var det foredrag av eksperter på Shakespeare og Hannah Arendt, og så gjorde jeg min monolog. Mottagelsen var god. Etterpå kom det alvorlige ansikter bort til meg og spurte: «Er dette ditt manifest?»

– Kanskje ikke responsen jeg hadde forventet, men så tenkte jeg: Ja, det er jo det, på et vis. Det har vært min måte å komme tilbake til scenen som skuespiller.

For selv om hun har jobbet ved et teater i Porto, og har kombinert filmoppdrag med undervisning av skuespillerstudenter på Kunsthøgskolen i Oslo, er det lenge siden hun selv har stått på «brettet», som det kalles på bransjesjargong.

– Jeg har ikke spilt teater siden 2014. Forestillingen på Teater Bislett lørdag og på Monofon! –⁠ monologfestivalen på Hamar sist helg, er det første jeg gjør på ti år.

Tvilen har vært tyngende og motforestillingene mange, forteller Gunnes, men legger til at hun har hatt en formidabel motivator i sønnen Oscar.

Den unge landslagsspilleren har kontrakt med Manchester City frem til sommeren 2029, og bor for tiden i England. Men støtt og stadig er han på telefonen for å oppmuntre moren.

– Enda han har et mye større press på seg. Som han sier: Det kan gå galt. Men det kan gå bra også. Han er en kognitiv coach. Veldig klok. Klokere enn meg, humrer Turid Gunnes.

Read Entire Article