Da Inga skulle si farvel til brystene, ringte hun barnebarnet

Loga sámegillii.

Inga Ravna sitter med naken overkropp foran fotografen.

Dette skal være en hyllest til en del av hennes kvinnelighet.

Fotografen er et kjært familiemedlem. Barnebarnet til hennes søster.

I samisk kultur betyr det at også hun er hans bestemor.

Han tar bilder, mens hun gråter og kjenner på sorgen over det som er i vente.

Med seg har hun kjæresten sin som støtte.

Hun lurer på hva kjæresten og fotografen tenker, mens hun gråter gjennom seansen.

Så får hun se bildene. De er akkurat slik hun ønsker de skal være.

Som en 75 år gammel kvinnes forhold til egne bryster. En siste gang.

Snart skal brystene skjæres vekk.

Takknemlig

Det er Dánil Røkke som er fotografen bak bildet.

Han vokste opp som Inga Ravnas barnebarn, eller «áhkkuba» som det heter på samisk.

Selv omtaler han henne som «Inga-áhku/bestemor Inga».

Da han fikk spørsmål om han kunne fotografere «Inga-áhku» sine bryster, forsto han at det hadde stor betydning for henne.

– For meg var det en «no-brainer» å si ja, jeg tenkte at det kanskje er lettere for henne når det er en nær person som tar bildene, forteller Dánil.

Han skjønner at det var en tung ting å spørre om, og tror ikke han ville klart å gjøre det samme.

– Jeg syns det var veldig tøft gjort av henne. Det var en viktig sak for henne for å overkomme situasjonen sin, forteller han.

Han beskriver fotograferingen som en sterk og fin opplevelse.

– Det var viktig for meg at hun skulle få dette, så jeg er veldig takknemlig for at hun spurte meg.

Dánil Røkke

Barnebarn/fotograf

Foto: June Grønnvoll Bjørnback

Foto: June Grønnvoll Bjørnback

Knekk i selvfølelsen

Hvis Inga Ravna skal ha en sjanse å leve, må brystene bort.

– Du aner ikke hvor mye jeg gråt på vegne av mine bryster, forteller hun.

Hun har brystkreft. Det skaper ikke bare en frykt for å dø, det gir et enormt spekter av vonde tanker og følelser.

– Jeg kjente på en stor sorg. Brystene er en viktig del av kvinnekroppen, og viktig for en kvinnes selvfølelse, forklarer hun.

Den psykiske belastningen er tøff, og selvfølelsen får et knekk.

«Kommer kjæresten min til å forlate meg nå?» undrer hun.

– Det er sånne tanker man får, sier Inga Ravna.

Så kommer dagen hun har gruet seg til. Den forferdelige dagen der hun skal miste en del av sin kvinnelighet.

For gammel for silikon

Når Inga Ravna våkner til på sykehuset er hun flatbrystet.

Hun kan nesten ikke tro det. Men jo. Brystene er skåret vekk.

Hun har ikke hatt høye tanker om silikon og plastisk kirurgi.

– Jeg har jo vært mot det i utgangspunktet. Og nå er jeg der selv, sier hun.

Hun møter seg selv i døra, for hun ønsker jo å føle seg hjemme i egen kropp.

– Når man mister begge brystene og mister håret attpåtil, det som er det synlige ved å være kvinne – det er veldig tøft, understreker hun.

Allerede før operasjonen ba Inga Ravna om at hun skulle få silikon.

Da fikk hun først som svar at hun er for gammel.

Det gikk hun ikke med på.

«I alle år har jeg hatt disse brystene. Og resten av livet skal det være noe som erstatter dem. Om jeg så bare lever en måned til» sa hun.

Så da ble det nye bryster, i form av silikon.

Viktig for seksuallivet

– Kvinnebryst er mer enn bare en kroppsdel, sier Brystkreftforeningens styreleder, Astrid Langeby Kolbekk.

Hun mener det er forståelig at kvinner kan føle at de mister noe vesentlig når et eller begge bryst opereres bort.

– Brystene er for mange knyttet til egen opplevelse av selvtillit og selvfølelse. Dette er i stor grad uavhengig av kvinnens alder, forklarer hun.

Hun forteller at brystene spiller en viktig rolle for seksuallivet og intimitet med partner, både fysisk og psykisk.

Mange som fjerner brystet uten å kunne få rekonstruksjon, sliter med negativt kroppsbilde i etterkant.

– Noen vil også tenke at det ikke er lov å være lei seg over å miste brystet, siden de mest sannsynlig overlever ved å gjennomgå kirurgi, forteller Kolbekk videre.

Kaos i hodet

Inga Ravna har bekjempet tykktarmskreft tidligere. Kort tid etter fikk hun påvist brystkreft.

Hun har vært i kjelleren, planlagt egen begravelse, og kjent på et tankekjør som skaper kaos i hodet.

Et tankekjør som gjorde henne deprimert.

– Til slutt måtte jeg gå til psykolog, for jeg klarte ikke få orden på tankene, forteller hun

Alt hun klarte å fokusere på var dødstallene.

Om lag 600 personer dør av brystkreft hvert år, ifølge brystkreftforeningen. Og i fjor fikk 4076 kvinner påvist brystkreft.

Psykologen hjalp henne å snu på tankene, og fokusere på tallet som omhandler liv.

I tillegg har kjæresten Rolf vært en viktig støtte.

Han som har stått ved hennes side under den store livskrisen hun befinner seg i.

– Det hadde vært veldig sårt om han hadde dratt, erkjenner hun.

Temaer som kropp, følelser og sykdom har lenge vært tabubelagt i hennes kultur – i den samiske kulturen. Noe Bufdir også belyser.

– Noen blir paff over at jeg forteller. Men det er mye bedre nå enn da jeg var ung. Da skulle man ikke prate om sånt, sier hun.

Inga Ravna er ikke redd for å være åpen om hvordan sykdommen har påvirket henne psykisk.

– Det er fint når du klarer å sette ord på det. Så får du fred. Også tenker du «kanskje hjelper det noen andre», sier Inga Ravna.

«Pene pene bryster»

Mens kroppen sliter seg gjennom sykdom og sterk medisinering, gir naturen næring til sjelen.

Det fyller sinnet med tekster som må ned på papiret.

Inga Ravna er nemlig forfatter.

Og selv om kreften har bremset kreativitet og forfatterliv, gir naturen litt påfyll likevel.

Alle inntrykk går mye sterkere inn på henne.

Turer langs elven Kárášjohka, gode samtaler, og det som tidligere har vært hverdagslig – det har blitt intenst og vakkert.

– Alle opplevelser blir forsterket. Det er som om hodet mitt vil bevare alt. Jeg tror det er fordi jeg har vært redd for å dø, forteller hun.

Hun vet ikke hvordan det ville gått om hun ikke hadde klart å sette ord på alt det vanskelige hun bærer på innsiden.

– Når du er så dårlig så må du få det ut på et eller annet vis – om det å være veldig syk. Det har vært en stor hjelp for meg, forklarer hun.

Hun har skrevet et dikt med tittelen «Pene pene bryster» for å ære brystene sine.

Hun vet ikke om skrivingen vil føre til utgivelse.

– Kanskje det kommer noe ut av denne sykdommen, sier hun undrende.

Døden stiller ingen spørsmål

Etter at hun ble alvorlig syk, har hun tenkt mye på spørsmålet «finnes det noe etter døden?»

– Hvis det finnes, da må jeg ordne opp i mitt forhold til min gud, eller gudene mine. For det første for at jeg skal få en god død.

Men Inga Ravna har enorme mengder livsgnist igjen.

Hun vil leve for å se sine unge slektninger vokse og utvikle seg.

– Især min sønn. Så det hadde vært fint om jeg får noen år til.

– Jeg er ikke klar for å dø enda. Jeg har så mye ugjort. Men døden spør ikke. Døden bryr seg ikke om det.

Inga Ravna Eira

Foto: June Grønnvoll Bjørnback / NRK

Foto: June Grønnvoll Bjørnback / NRK