Den barske, sårbare mannen

«Hver gang vi møtes»-konseptet har humpet og gått i 13 sesonger på TV 2.

Min egen interesse har vært litt opp og ned. Etter mitt syn mistet programmet sitt autentiske utgangspunkt ganske fort. Til tider har det vært som en litt ufrivillig parodi på seg selv.

Programmene er hyggelige, men ikke så veldig interessante.

Tross veldig mye god musikk.

Men årets utgave er annerledes, og er etter mitt syn en av de sterkeste i «HGVM»-historien. Ikke minst fordi det i sin midte har den staute bygdekaren Stein Torleif Bjella.

Bjella er sesongens ubestridte fokuspunkt. Hans smålåtne, men høyst tilstedeværende fremtoning smitter gjennom TV-skjermen. Han er karismatisk liksom uten å være klar over det selv.

Han synger med skakk autoritet, og tilnærmer seg sangene han fremfører på en måte som vitner om en dyd som ikke akkurat dominerer for tiden: Ydmykhet.

Denne helgen var det Bjellas tur til å bli hedret av sine utmerkede medspillere Jonas Benyoub, Astrid Smeplass, Carola Häggkvist, Thomas Dybdahl, Kjartan Lauritzen og Ina Wroldsen.

Alt var bra, og sistnevntes versjon av Bjella-perlen «Søt Harmoni» er noe av det kuleste jeg har hørt i denne settingen.

Musikken er selvsagt det viktigste i «HGVM». Samtalene rundt lunsj- og middagsbordene er ofte interessante og rørende, men bare unntaksvis. Oftest føles de påtvunget og oppstilt.

Da jeg for et drøyt tiår siden var medforfatter i et norsk humorprogram på TV Norge, ønsket vi å lage en småslem parodi på programmet. Vi fikk med oss et par store navn i Musikk-Norge, som, når det dro seg til, valgte å backe ut.

Sikkert på grunn av sunn kollegialitet i bransjen.

Kanskje også fordi de innerst inne ønsket å delta selv, selv om det på den tiden var en viss motstand mot «HVGM»-kosen og all denne sippingen som liksom var påkrevd, både av produsentene og publikum.

UT PÅ TUR: Astrid Smeplass, Stein Torleif Bjella og Per Áki Sigurdsson Kvikne, bedre kjent som Kjartan Lauritzen. Foto: TV 2

Denne kynismen er mer eller mindre borte nå, og takk for det. Vi har behov for programmer som dette nå som bøllete oppførsel og forakt for svakhet er en vinneroppskrift blant folk som søker makt.

Det er dessuten fortryllende fritt for influencere, bråkjekke reality- «kjendiser», fremelsket drittsekkoppførsel og uttværede konkurranser i stadig nye varianter.

«HGVM» er som en sunn motvekt til alt sånt. Det er et program preget av respekt. For musikken, for profesjonen, og for hverandre. Deltagerne spiller hverandre gode. Ingen stemmes ut. Det er kjærlighet i rommet.

Sånt trenger ikke å fungere spesielt godt. Det kan bli livløst og flatt. Kompliserte kunstnere skal liksom fremstå mest mulig koselige og friksjonsløse, og det er sjelden slikt som fører til den mest interessante kunsten.

Man ser liksom ikke for seg Dylan med på noe sånt. Eller Kate Bush.

Men så er det folk som Stein Torleif Bjella, da.

Han som skriver tekstlinjer som «Det bur så mykje i meg, hadd du visst det hadd du alder banka på», og som platedebuterte først som 40-åring etter mye frem, men mest tilbake.

På ubesværet hallingdalsdialekt – en av de vakreste i landet, spør du denne trønderen – synger han lavmælt og sakte om sårbare menn som ofte lar seg lure, og om den livsviktige, men dessverre også fraværende kjærligheten.

Ofte vonde, men også mange gode, viser.

Bjella er ingen bygderomantiker, men han beskriver det han ser, der han bor, fra sitt perspektiv, midt oppi dalen der, mellom Øst- og Vestlandet. Han er en poet og bluesmann, og han vet hva en fin melodi er. En jækla god gitarist er han også.

Men viktigst i denne sammenhengen: Bjella er en sårbar kar. Ganske barsk, men også utilpass og blyg.

Han napper seg i skjegget når han ikke helt vet hvor han skal plassere bygdenevene. Han er nervøs, men han har med årene forstått at jo, da, han har noe å fare med.

Vi lar oss bevege. Og tenker at det litt viktig, dette her.

Bjellas viser viser at det er faen ikke så enkelt alltid. Men at det også er mulig å finne gull i enden av regnbuen, selv om det tar sin tid å traske helt frem dit.

Bamseklemmen han ga til Thomas Dybdahl etter dennes nydelige versjon av Bjellas gjennombruddssang «Heidersmenn» var et definerende TV-øyeblikk i et år, en tid, der mange er usikre og ikke helt vet hvor det bærer hen.

To fine og gjensidig beundrende fyrer i varm omfavnelse.

E elska dåkkar alle, sa Bjella til sine flinke nye venner, og unnskyld meg hvis jeg gjengir dialekten feil.

Sånn kan det sies, enkelt og likefremt.

Det gjør godt å kunne sippe litt da.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.