Det nye taperlaget

Planene for 2025 er klare. Det blir omfattende endringer i kostholdet, soving med tape på munnen og barbeintløping i minusgrader, kombinert med hot yoga og CrossFit-trening.

Jeg skal forlate taperlaget, de som motstandsløst lar aldringen robbe dem for vitalitet og glød, og ta plass på vinnerlaget, de som nekter å la seg knekke. Nå skal det kjempes – mot skjebnen, naturlovene og tidens gang.

Den biologiske alderen min skal tilbake til 25, eller kanskje 18 år. Vi lever da tross alt i mulighetenes tidsalder.

Puh, jeg føler meg utslitt allerede, og synker ned i sofaen. Mens jeg titter lengselsfullt bort på julekonfekten, dukker minnene om mormoren min opp. Hun skammet seg ikke over å bli eldre. Tvert imot gikk hun stolt og krokrygget med trillebagen til butikken, fikk lagt håret med leggevann i bestemorskrøller, og satt og knasket kamferdrops i godstolen foran TV-en om kvelden.

I det jeg putter to konfektbiter i munnen og søker på ørelappstol på Finn, melder spørsmålet seg med full styrke: Når ble aldring en taperegenskap, egentlig?

Frigjøring og aktivitetstvang

Den franske filosofen Simone de Beauvoir er mest kjent for å ha skrevet boken «Det annet kjønn», som inspirerte til kvinnefrigjøring i hele Europa. Det ikke like mange vet, er at hun i 1970 kom ut med verket «Alderdommen», som ble starten på en tilsvarende frigjøring av eldre.

Beauvoir mente at samfunnets syn på eldre som lidenskapsløse og treige, hadde forvist dem til en tilbaketrukket og begivenhetsløs tilværelse. Eldre er like forskjellige som yngre, hevdet hun. Vil de jobbe, danse, flørte eller reise, skal de selvsagt gjøre det – uten å føle at de oppfører seg upassende eller usømmelig.

Budskapet gikk rett hjem hos livsglade eldre, som endelig kunne leve ut sine lyster og drømmer. Myndigheter og kommersielle aktører så også fordelen ved en mentalitetsendring som kunne få eldre opp fra godstolen for å jobbe og konsumere.

Offentlige brosjyrer og reklame begynte derfor å vise fram friske og aktive eldre, gjerne på tur i skogen eller på utenlandsreise. Parallelt ble syke og hjelpetrengende eldre flyttet på institusjon, hvor de ble mindre synlige for resten av befolkningen.

Til sammen bidro dette til å endre folks oppfatninger av eldre mennesker.

Som aldersforsker Runar Bakken har pekt på i «Frykten for alderdommen», tok det ikke lang tid før frihetsfølelsen forvandlet seg til en følelse av tvang.

Forestillingen om den kvikke pensjonisten begynte raskt å legge et press på alle eldre om å komme seg på fjelltur, melde seg på salsakurs, eller lære seg et nytt språk og reise til ukjente land.

Et tegn på svak karakter

Snart dukket klisjeer som «40 er det nye 30» og «alder er bare et tall» opp. Forførende tanker, for all del. Det er bare det at jo mer vi forsøkte å overbevise hverandre om at vi alle var skuespillere i en ungdomskomedie, jo dårligere ble vi til å akseptere det fysiske forfallet, som ikke lot seg trylle bort med språklige krumspring.

Slik ble vi perfekte ofre for kommersielle aktører som lokker med en vidunderkur. Og dem har det ikke skortet på siden. I dag kan man ikke åpne en avis uten å bli bombardert av informasjon, tips og triks til hvordan bremse – eller reversere – aldringen.

Mens verden brenner, kaster vi oss over nyheter om nye treningsmetoder, kostholdsråd og stressmestringsteknikker. Og vi er blitt storforbrukere av duppedingsene som måler puls, blodsukkernivå og andre biologiske tall, slik at vi kan følge med på hva kroppen til enhver tid behøver.

Men uansett hvor flinke vi blir til å pleie kroppen, vil organene streike på et tidspunkt. Med mindre vi finner en kur mot selve aldringsprosessen, mener forskere at vi ikke vil kunne bli mer enn 120 år, noe som betyr at vi begynner å nærme oss maksgrensen allerede.

Dette er i hvert fall sikkert:

Jo mer evig ungdom blir fremstilt som noe vi fritt kan velge gjennom hardtrening, dietter og kosttilskudd, jo mer fremstår aldring som en taperegenskap.

Det som før i tiden ble sett på som en uunngåelig del av menneskelivet, blir i stigende grad sett på som et resultat av egne unnlatelsessynder, et tegn på en svak karakter.

Ikke rart mange er villige til å betale dyrt for behandlinger som kan hjelpe dem med å skjule en sånn merkelapp. Men det voksende tilbudet av estetiske behandlinger bidrar bare til å gjøre det fysiske forfallet enda mer uakseptabelt og skammelig.

Aldring forener oss

I dag sliter vi med å se at det går an å forholde seg til aldring på andre måter enn som noe hver og en av oss må motarbeide eller skjule.

Men det finnes mer forsonende måter å forholde seg til livets grunnvilkår på. For aldring er ikke en straff, men en del av det å være menneske. Aldring og død er faktisk det eneste som forener oss alle, og kunne derfor vært en kilde til solidaritet og medfølelse, snarere enn konkurranse.

Selv har jeg bestemt meg for å droppe nyttårsforsettet om å jogge og juicemaskinere meg inn på aldringens A-lag. I stedet kjøper jeg meg noen godt brukte ørelappstoler og inviterer mine middelaldrende venner til en aldringsforsonende aften med konjakk og restekonfekt på nyåret.

I en verden som dyrker forskjeller og konflikt, må vi i det minste stå sammen om vår fellesmenneskelige skjebne.