«Et løft for Beaivváš»

Loga árvvoštallama sámegillii.

Det lå et slags sus i luften over Kautokeino fredag da Det samiske nasjonal­teateret Beaivváš hadde sin aller første urpremiere i det nye teater­bygget Čoarvemátta.

Det er ikke hverdags­kost å gå inn i et splitter nytt teater­rom. Dette har Beaivváš kjempet lenge for.

Forestillingen «Ædnan» viser, tross noen svakheter, at dette er et vitalt teater med stort potensial.

Store muligheter

Og la det bare være sagt med en gang: Dette er et godt teater­rom. Passe stort, god lyd, en rommelig og dyp scene som likevel kan gjøres intim.

Og: Et bemerkelses­verdig og vakkert sceneteppe.

Máret Ánne Saras teppe suger publikums blikk til seg. Det intrikate mønsteret viser mage­fettet til reins­dyret.

Teppet blir en oppsummering av det som er Beaivváš sitt mandat: fortelle samiske historier, speile samisk kultur og erfaringer.

Nomadisk struktur

«Ædnan» er opprinnelig en diktsamling av svensk-samiske Linnéa Axelsson, et stort diktepos som setter tre kvinner i sentrum – tre generasjoner som følges gjennom 100 år. Det er en vakker dikt­samling, fortettet og rik på bilder.

Ikke minst har diktene store rom for at leseren kan spille videre på og utvide historien.

Å lage musikk­teater av et så omfangsrikt verk vil nødvendigvis redusere det. Brutale valg må tas, og regissør og dramatiker Leif Stinnerbom har kuttet ganske smart. De tre kvinnene står frem, de viktigste trekkene og begivenhetene i historien er med.

Det er samtidig lett å gå seg vill i hvem som er hvem i fortellingen om man ikke kjenner den fra før. Og det er liten tid til undring og refleksjon i teater­versjonen av «Ædnan».

Det skyldes blant annet musikkteater­formatet. Magnus Stinnerbom har komponert musikken til stykket, en slags folke­musikk med en til tider ganske rocka sound.

Orkesteret låter svært godt, musikken er fengende og driver med stor frimodighet handlingen videre. Det er et godt stykke arbeid både av utøvere og komponist.

Men det er også med på å gi stykket en slags nomadisk struktur. Når en scene er ferdig, brytes den brått av når musikken kjapt går i gang og tar forestillingen videre.

Timingen mellom orkester og ensemble er tett og god, men det jagende drivet gir en følelse av stadige oppbrudd i fortellingen. Publikum får liten tid til å ta inn det som skjer.

Fremtidshåp

«Ædnan» hos Beaivváš har en positiv grunntone.

Tross en fortelling med mye motgang – der grensene stenges til sommer­beitet i Norge, elvene demmes opp og reindrift må vike for arbeid i gruver eller hos vannkraftprodusenten Vattenfall, er det ikke dette forestillingen dveler ved. Den tar publikum videre til vår tid og til kampen for samiske rettigheter. En kamp forestillingen har trua på.

Der jeg blir nysgjerrig på hvilke mekanismer som gjør at en av kvinnene i forestillingen nekter å snakke om sin samiske identitet, bruker ikke forestillingen særlig mye tid på dette.

Jeg savner en utforsking av disse følelsene, av det som er vanskelig å sette ord på, i «Ædnan».

Spillestilen i Beaivváš’ forestillinger har ofte hatt et frontalt og litt statisk preg, der skuespillerne står med ansiktet og kroppen vendt mot publikum.

Det gjør igjen spillestilen preget av lite under­tekst, ofte på den måten at det som sies, også spilles ut. Det gir en slags smør på flesk-funksjon som kan være med på å innskrenke fortellingen i stedet for å utvide den.

Slik er det til en viss grad i «Ædnan» også.

Her er lite underliggjøring i historie­fortellingen, visuelle virkemidler kunne vært bedre utnyttet, og koreografien tenderer mot det repetitive, selv om den er preget av fart og fint tempo.

Likevel er dette et løft for Beaivváš.

Mary Sarre er nydelig i rollen som den eldste av de tre kvinnene, og hennes fine, varierte og uttrykksfulle spill kunne gjerne vært flettet inn i forestillingen i enda større grad.

Med 15 skuespillere på scenen i tillegg til orkesteret, er det ikke tvil om at dette er en kraftfull start for teater­virksomheten i det nye huset. En teaterscene den som kan, bør ta turen til.

Her kan det skje mye fint de kommende årene.