Filmanmeldelse «Better Man»: Egoet har landet

3 months ago 14

Robbie Williams’ (50) oppgjør med seg selv er til forveksling likt snikete selvskryt.

«Better Man»

Med: Jonno Davies, Robbie Williams (fortellerstemme), Steve Pemberton, Alison Steadman, Kate Mulvany, Raechelle Banno

Regi: Michael Gracey

Premiere på kino fredag 24. januar

Musikal/biografi. Storbritannia/USA/Kina/Frankrike/Australia. 12 år. To timer og 15 minutter.

Alle som frivillig eller ufrivillig har observert Robbie Williams de siste 30 årene, har fått med seg at han trenger, lever av, må ha oppmerksomhet.

Nå som musikkarrieren ikke lenger kommer til unnsetning med de nødvendige dosene, må han diversifisere. Derfor dokumentarserien på Netflix i 2023, der man fikk en følelse av at han overdrev noe innmari. Og derfor «Better Man», en jukeboks-musikal kinofilm hvis vri er at Williams spilles av ... en ape.

En antropomorfisk sjimpanse, for å være nøyaktig.

Sjimpansen, som i hovedsak beveges av kroppen til Jonno Davies, gjør det bra, den. Er uttrykksfull i ansiktet, danser bedre enn Williams selv, har en viss fysisk likhet (så er det sagt). Man venner seg raskt til den fikse ideen. Ingen vits i å bruke mye plass på den her.

Robbie Williams vokser opp i beskjedne kår, og får showbiz av den gamle skolen – Sinatra, Davis Jr. og Dean Martin – inn via far (Steve Pemberton). Pappa bedriver cabaret-artisteri på lavt nivå, stikker av da gutten er liten og melder seg på igjen først da Robbie er blitt en suksess.

Det er mamma (Kate Mulvany) og bestemor Betty (Alison Steadman) som står for oppdragelsen. Gir ham (den skjøre) selvtilliten til å drømme stort.

Han blir oppdaget av en manager (skurk, selvsagt) og blir én femtedel av guttegruppen Take That i 1990. De underholder på homseklubber inntil de sultne tenåringsjentene får opp øynene for dem, og gjør dem til popstjerner. Gary Barlow (Jake Simmance) er lederen. Robbie er den rampete rabagasten (alle boyband trenger en).

Maktforholdene innad i gruppen er til belastning for vår helt, og at Barlow, som skriver sangene, tjener mer enn de andre fire til sammen, er forsmedelig.

Williams søker trøst i vodka, driter seg ut, og får etter fem år sparken. Tilbringer en tid som solo-artist in spe og groupie for det liksom kulere bandet Oasis. Skaffer seg et kokainproblem og treffer sitt unge livs store kjærlighet i form av Nicole Appleton (Raechelle Banno).

Hun er medlem av jentegruppen All Saints, som gjør det mye bedre enn ham. Manageren hennes tvinger det unge paret til å ta en abort, Robbie begynner å ta for seg av popstjernetilværelsens fristelser.

Så tar karrieren av. Robbie blir streitingenes popstjerne-favoritt i Europa og Australia (USA kunne ikke brydd seg mindre). Men hele tiden med en stemme i bakhodet, oppildnet av guttens pappa-issues: «Du er verdiløs. Kommer aldri til å bli noe».

Williams synes å tro at denne blandingen av mindreverdighetskomplekser og et umettelig behov for å bli elsket, er noe som er unikt for ham. Jeg tror det er regelen snarere enn unntaket hos folk som søker seg til rampelyset.

Vi kjenner alle typen: Klassens klovn som hadde et hull på størrelse med Jotunheimen i sjelen, som bare kunne fylles av applaus.

Historien er ikke original, og «Better Man» har, slik jeg ser det, et par utfordringer:

Robbie Williams har hatt ganske mange irriterende hits i vår del av verden, det er så. Men han er ikke Elton. Ikke Queen. Er produksjonen hans virkelig stoffet en solid jukeboks-musikal veves av?

Dessuten: Williams utrettelige cheeky chappie-persona gjør det usedvanlig vanskelig å synes synd på ham. Han er ikke interessant nok til at livssmerten hans – som sikkert er reell nok, slik den er for oss alle – blir gripende.

Vi vet også at jo høyere de klatrer, jo hardere faller de, og at berømmelse ikke løser alle vanskelighetene ved å være et menneske.

Så når den siste halvtimen føles som et eneste stort klapp på egen skulder, en selvgratulerende triumfferd der til og med faren opphever avkommet til «en av [showbiz]-gudene!» – ja, gudene ... Da vil kanskje flere enn jeg tenke at hen har fått mer enn nok av Robbie Williams i denne omgang, tusen takk.

Til å være en musikal er det dessuten ikke så mye musikk i «Better Man». Og er det ikke en fallitterklæring at klimakset akkompagneres av Sinatras «My Way» fremfor én av hovedpersonens egne «klassikere»?

Men for all del. Dersom du har mer tålmodighet med Williams’ narsissisme og selvmedlidenhet enn jeg har, er «Better Man» ganske underholdende – og spenstig koreografert. Det er også alt den er.