Filmanmeldelse «Emilia Pérez»: Kjønnsinkongruens – the musical

3 months ago 17

«Emilia Pérez»

Med: Zoe Saldana, Karla Sofía Gascón, Selena Gomez, Edgar Ramírez, Adriana Paz

Regi: Jacques Audiard

Premiere på kino fredag 30. januar

Musikal/drama. Frankrike/Mexico/Belgia. 15 år. To timer og 12 minutter.

Av og til, for å demonstrere at de henger sånn noenlunde med, liker Oscar-akademiet å hive en drøss nominasjoner etter en film de ville ha oversett fullstendig for – tja, si 10 år siden.

Man gjør klokt i å tenke på «Emilia Pérez» som en slik film. Med sine rekordartede 13 nominasjoner, inkludert kategoriene som henger aller høyest: Beste film, beste regi, beste kvinnelige hoved- og birolle.

Ikke at «Emilia Pérez» er svak. Tvert imot: Den feterte franske auteuren Jacques Audiard utviser solid håndverk hele veien.

Men aparte, det er «Emilia Pérez». Aparte og ekstremt ujevn. Det er sjelden man i en «god film» opplever så brå og brutale kast mellom det latterlige og det sublime. Alt tyder på at Audiard vil at det skal være sånn.

Rita (Zoe Saldana) er advokat i Mexico, og lei av å se middelmådige menn rykke fra henne i køen. Hun er lei av å se åpenbart skyldige mennesker gå fri i det korrupte rettssystemet også.

Derfor lytter hun med et halvt øre når den mektige narkobaronen Manitas (Karla Sofía Gascón) ber henne om å gjøre en jobb for ham. Juridisk hjelp? Vil banditten med det mandige ansiktet og det grove målet betale henne for å bli en del av problemet?

Nei. Manitas er i markedet for en kjønnskorrigerende operasjon. Han vil bli kvinne. Rita biter – kanskje mest i pur beflippelse. Reiser til Bangkok, så Tel Aviv, for å sondere det medisinske terrenget.

Ikke lenge etter en lattervekkende elendig musikal-sekvens med den israelske legen, er overgangen et faktum. Manitas iscenesetter sin egen «død»; kona Jessi (Selena Gomez) og barna får en stor sum penger og sendes i eksil til Sveits av sikkerhetshensyn. Faren deres lever, selvfølgelig. Men nå som kvinne: Emilia Peréz.

Det ville vært et idiotsikkert opplegg, om det ikke var for nettopp barna. Emilia savner dem sårt, og fire år senere, da hun møter Rita igjen under en middag i London, ber hun advokaten om hjelp nok en gang.

Jessi og barna blir fraktet tilbake til Mexico, og innlosjert hos Emilia, som de blir fortalt er en fjern slektning av den avdøde patriarken. De aner ingen ugler i mosen til å begynne med, og Jessi gjenopptar forholdet til en gammel elsker, Gustavo Brun (Edgar Ramírez).

I løpet av årene som er gått, er Peréz blitt et nytt menneske på mer enn bare den mest påfallende måten. Hun har tatt et oppgjør med fortiden og begynt å markere seg som filantrop og aktivist. (Det er unektelig snålt at ingen har gravd litt i fortiden til denne mystiske, mektige kvinnen).

Hjertesaken er Mexicos savnede: Mennesker som er sporløst forsvunnet som følge av de brutale narkotika-krigene.

Her stiller Audiard seg lagelig til for hogg i kulturkrigen, sikkert med et smil om munnen. Antyder han at Emilia, ved å gå fra et kjønn til et annet, er blitt en nestekjærlig engel over natten? (Regissøren fråtser i meksikanske stereotypier også, og har fått høre det).

Vel. Kanskje ikke helt. Når Emilias sjalusi bobler opp som følge av Jessis forhold til den macho Gustavo, er det som om «mannen» i henne vekkes til live igjen. Kvinnen i ham, som for øvrig har innledet et forhold til moren til en av de forsvunne, Epifanía (Adriana Paz), vekkes idet Jessi avslører sine planer om å ta med seg barna og stikke.

Ikke din dagligdagse sang- og dans-oppvisning på kino dette. Det er laget film om kjønnskifte-problematikk tidligere. Men jeg kommer ikke på en musikal, sånn i farten.

Og det må anføres: Som musikal betraktet er da også «Emila Peréz» halvhjertede greier. Uavhengig av om det er med overlegg eller ikke.

Zoe Saldana får får vist seg frem i et forrykende nummer sånn rundt midtveis, og benytter generelt «Emila Peréz» til å bevise hva hun duger til. (Hollywood har behandlet henne ganske dårlig: Hun er som regel blå når vi støter på henne).

Men musikken er jevnt over lite minneverdig, og koreografien går på sparebluss. Det er dessuten påtakelig hvordan «Emila Peréz» blir en helt konvensjonell gangster-thriller mot slutten, og ender opp som et billig helgenportrett.

«Emilia Peréz» bærer sine to timer og 12 minutter relativt uanstrengt, og er verdt å se for Saldana og Gascón, samt Audiards tekniske dyktighet og åpenbare glede over å agere enfant terrible.

Men den er mer kitsch enn kunst, sånn i det store og det hele.

Read Entire Article