Filmanmeldelse «Heim»: Hjemme best

23 hours ago 6

«Heim»

Med: Hanne Skille Reitan, Hermann Sabado, Øyvind Brandtzæg, Lavrans Haga, Hildegunn Eggen, Evy Kasseth Røsten, Vilde Wolan, Leo Ajkic

Regi: Julie Skaufel

Premiere på kino fredag 13. juni

Romantisk dramakomedie. Norge. 9 år. 1 time og 35 minutter.

Den norske lokalpatriotismen er en sterk kraft, og i det store og hele en fin ting. De færreste av oss glemmer hvor vi kommer fra. De fleste blir oppspilte når vi ser et opptak fra hjembyen på riksdekkende TV.

For egen del volder det meg ingen schizofreni å kalle to byer «hjemme»: Den jeg vokste opp i, og den jeg nå har levd i mye lenger.

Men greit å være på vakt for reaksjonære tendenser i dette bildet. Den intens lokalpatriotiske romantiske dramakomedien «Heim», regissør Julie Skaufels debut for det store lerretet, lefler i noen korte passasjer med den populære ideen om at den norske hovedstaden (som heter Oslo, for de som måtte slite med å anerkjenne det) er alle andre byer i Norges motsetning og fiende.

At hovedstaden er et sted man drar til kun for å gjøre karriere og realisere seg selv (som om det er noe negativt). Der man risikerer å ende opp jobb-, venne-, barne- og rotløs. Der man svetter på SATS fremfor å gå livgivende turer i Guds frie natur.

Men stort sett går «Heim» fri. Den vet utmerket godt at også bygda og de mindre byene har sine skjebner. Heller ikke der gifter alle seg umiddelbart etter gymnaset, og lever lykkelige alle sine dager.

Ja, selv oppvekstens mest populære mannebein, Erik (Lavrans Haga), fremdeles en herre som fremkaller sikkel i den kvinnelige halvdelen av befolkningen, sliter i «Heim» med å få alle de fine drømmene sine oppfylt.

Anni (Hanne Skille Reitan) blir permittert fra NRK Super etter at det som skulle være et spektakulært hopp i havet, i barneunderholdningens navn, går skeis. Anni har vannskrekk (har sine årsaker, skal det vise seg). Er så redd for det våte element at hun banner stygt på direktesendt fjernsyn for de minste: «Fettlærv!».

Så står hun der, i barndomshjemmet i Steinkjer, der mamma (en gøyal Hildegunn Eggen) er i full gang med å nyte sine beste pensjonist-år. Anni er ikke uvelkommen. Bare litt i veien for morens entusiastiske livsutfoldelse.

Anni var i et romantisk forhold med produsenten hennes i TV-bransjen i Oslo, Isak (Leo Ajkic). Men hun vegrer seg sannelig ikke for å flørte heftig med et par mannlige bekjente fra oppveksten. Nevnte Erik, men også den mer forsagte Kjell Rune (Hermann Sabado).

Folk ligger mer rundt i Trøndelag enn andre steder, er inntrykket vi får. Er det all hjemmebrenten?

Ligges det mer rundt i Trøndelag enn andre steder? aJabNeicUsikker

Ikke før er Anni installert på pikerommet, med popstjerne-plakater fra 1990-tallet på veggene og Topp Skoledagbok i skuffen, før hun blir hjemsøkt av et spøkelse fra fortiden: Ella (Vilde Wolan). Bestevenninnen fra ungdomstiden, som er død.

Ellas tragiske skjebne har gitt Anni et ekstra problematisk forhold til hjembyen. Skal en av de kjekke karene, den flotte naturen og/eller de gode nostalgiske følelsene likevel få henne på andre tanker? Les: bedre tanker, få henne til å flytte hjem?

En av tingene med «Heim» som enkelte vil se på som en svakhet, andre sikkert en styrke, er at vi som publikummere aldri er i noen reell tvil om hvor det hele kommer til å ende. Filmen er ingenting om ikke forutsigbar. Er det kjedelig eller deilig? Det vil være opp til øynene som ser.

Uansett: Anni tar jobb på «benserten», den kombinerte besinstasjonen og fastfood-«restauranten» til Elvis-fanatikeren – Elvis er fortsatt kongen her oppe – Oddbjørn (alltid severdige Øyvind Brandtzæg), og går i gang med å gjenerobre Steinkjer. Hva gjør hun den dagen Isak ringer for å gi henne en ny sjanse i den kalde, kyniske hovedstaden?

Elsket du «Pørni»? Likte du «Tre menn til Wilma» (2024)? I så fall er «Heim» etter alt å dømme noe for deg. Den er mer fremfusen enn sistnevnte – mer bainnskap, mer drikking og puling. Mindre sofistikert og dyptloddende enn førstnevnte. Like feelgood som begge.

Manuset er sitcom-på-TV aktig (folkene i kulissene her har ikke overraskende bakgrunn fra TV). Vekselsvis smålåtent og overdrevent melodramatisk.

Regissør Julie Skaufel kan med fordel prøve seg på mer ambisiøst stoff neste gang. For hun gjør en god jobb både med det visuelle og skuespillerne. Kameraet går nært på ansiktene. Kinematografien, ved Øystein Moe, er fin. De sterke garderobe-fargene er skikkelig forfriskende.

Slik det er, er «Heim» en film som vil sitte godt i målgruppen – jeg ser på deg, Kvinne 30-50, oppvokst på et mindre sted – og veldig godt i regionen der den utspiller seg.

Read Entire Article