Filmanmeldelse «Supermann»: Supermiddels

3 weeks ago 8

Når alt bare er ironi, tull og tøys, blir ingenting viktig eller spennende.

«Superman»

Med: David Corenswet, Rachel Brosnahan, Nicholas Hoult, Editor Gathegi, Kendra Saunders, Nathan Fillion, Skyler Gisondo

Regi: James Gunn

Premiere på kino fredag 11. juli

Superheltfilm. USA. 12 år. To timer og fem minutter.

Om vi må gjennom enda en ny runde med den mest erkeamerikanske superhelten som tenkes kan, Supermann – og det må vi tydeligvis, trass i at konjunktur-pilene i superhelt-industrien peker nedover – skal vi vel være glade, tross alt, for at det er manusforfatteren og regissøren James Gunn som tar seg av den.

Gunn er superheltfilmens rabagast og selvbestaltede punkrocker, dens ikonoklast og enfant terrible, som man kan si på fint. Filmene han lager er svindyre. Men de etterstreber B-filmens søplete estetikk og respektløshet.

Han har tjent mye penger for mange, og får dermed lov til å stelle uforstyrret med sitt. Det har fordeler og ulemper. Én fordel er at han får det som han vil. En ulempe er at han gjort mer eller mindre det samme flere ganger før.

Én fordel til: «Superman» er ikke en opprinnelseshistorie. Kal-El/Supermann/Clark Kent (David Corenswet) er allerede godt i gang med å gjøre superting- og tang idet filmen tar til. Han er 30 år gammel, og vel etablert som journalist-skråstrek-superhelt.

Lois Lane (Rachel Brosnahan) er kollegaen og kjæresten hans, og kjenner på dette tidspunktet til de fleste av heltens hemmeligheter: At Supermann og Kent er én og samme superperson, at han kom til jorden fra planeten Krypton og vokste opp på en bondegård i Kansas, og – ja, du vet.

Supermann kan slå seg og få skrubbsår (nesten) som oss andre. Men han helbredes superraskt i godt sollys, og har en gjeng roboter som gir ham utmerket pleie i isslottet han disponerer i Arktis.

Kampen skal nok en gang stå mot erkefienden Lex Luthor (Nicholas Hoult), som har høye tanker om seg selv. Og så veldig mye mer plott enn som så, har ikke «Superman».

Mer interessant enn den episodiske handlingen, som er så rykk-og-napp at «Superman» ofte oppleves som et sketsj-show mer enn en film, er det at Gunn setter sin superhelt inn i en politisk virkelighet som ligner til forveksling på vår egen.

For hvem er Luthor, om ikke en hybrid av tekno-oligarkene Peter Thiel og Elon Musk? En privat aktør, med høyst private økonomiske interesser, som allerede er godt i gang med å infiltrere myndighetene.

Og hvem er Vasil Ghurkos (Zlatko Buric), presidenten i den aggressivt imperialistiske nasjonen Boravia, om ikke en sammensmeltning av Vladimir Putin og Benjamin Netanyahu? Godt i gang med å underlegge seg det forsvarsløse nabolandet Jarhanpur (les: Ukraina og/eller Gaza).

Gunn gjør videre et stort poeng av at Supermann selv er en «innvandrer», nærmere bestemt en utenomjording. Da publikum snur seg mot ham, er det nettopp det fremmede ved ham de peker på: Han er jo ikke en gang fra her! (Luthor har egne trollfabrikker med monkey-bots som sprer løgner om ham på internett og i sosiale medier).

Gunns anti-rasistiske budskap om at folk er folk, og superhelter er superhelter, understrekes av de mer perifere bi-figurene: Bulke-gjengen The Justice Gang og Metamorpho/Elementmannen (Anthony Corrigan) er ikke perfekte helter. Men de elsker barna sine, vil noenlunde vel, og må ansees å være gode på bunnen.

Alt dette er vel og bra. Problemet er bare at regissørens spydige stil stadig krasjer med de trolig påklistret gode intensjonene. Gunn må liksom hele veien understreke sin egen distanse til det «lavkulturelle» materialet. Gjøre narr av det, heve seg over det.

«Superman» blir således aldri virkelig velmenende, gøyal og/eller en gang spennende. Når alt grunnleggende sett bare er tull og tøys og halv-satirisk lek, er det lite som virkelig betyr noe. Vi får aldri en følelse av at noe står på spill. Det er prisen Gunn betaler for ironien som gjennomsyrer alt han lager.

Det må videre sies at de kaotiske CGI-klimaksene han orkestrerer, ikke er noe dårligere enn de kollegene hans til stadighet spyr ut. Men de er ikke noe bedre heller. Forskjellen er simpelthen at Gunns er komiske i tillegg.

Corenswet er helt fin i tittelrollen, uten å stikke av med en eneste scene. Looks the part, som de sier i utlandet: Firkantet amerikansk kjeveparti, dårelokk og alt.

Talentfulle Brosnahan blir ikke overarbeidet som Lois Lane, men har sjarmerende tilstedeværelse og flotte høyvanns-slengbukser. Filmens tredje hovedrolle «spilles» av en svakt data-animert, enerverende hund. Hoult er generisk som Luthor.

Mer å si? At James Gunn ikke er så morsom som han tror han er. Men at hans ironiske «Superman» likevel er å foretrekke fremfor en ikke-ironisk én.

Er dét nok til å redde en druknende sjanger? Tror ikke det, egentlig.

Supermann

Portraying the early years of the man of steel, from his birth on the planet Krypton to his arrival on Earth and the first of his epic battles with the arch-criminal Lex Luthor. The superhero must prevent Luthor's nefarious scheme to rearrange the west coast of America with the help of a couple of nuclear bombs.