Filmanmeldelse «Vaiana 2»: Herlig heltinne, halvhjertet eventyr

5 months ago 32

Disney gjør det Disney gjør best. Men bare middels denne gangen.

Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Fredag 29. november kl. 10:08

«Vaiana 2»

Norske stemmer: Nora Gjestvang, Jeppe Beck Laursen, Lars Sundsbø, Lena Meieran, Ida Lind

Engelske stemmer: Auli’i Cravalho, Dwayne Johnson, Hualālai Chung, Rose Matafeo

Regi: David G. Derrick Jr., Jason Hand, Dana Ledoux Miller

Premiere på kino fredag 29. november

Animasjonsfilm / familiefilm. USA. 6 år. 1 time og 40 minutter.

«Vaiana» var den sjette mest sette kinofilmen i Norge i 2017, og et av de tidligste tegnene på at også Disney-konsernet forsto at de måtte komme en ny tid i møte.

Litt færre blonde glansbilder som mer eller mindre passivt ventet på en prins, takk. Flere kvinnelige helter som ikke bare var sterke og individuelle, men også dyktige til noe.

I Vaianas tilfelle: Å seile.

Den polynesiske høvdingdatteren hadde vakre trekk og enorme øyne i et symmetrisk, gummi-aktig ansikt. Hun fikk også skryt for å ha en «normal kropp». En sannhet med modifikasjoner, kan man nok si: Det mest vanlige med henne var et par legger som muligens var noe stuttere enn en supermodells.

Men for all del. Bedre at Disney skynder seg langsomt enn at de ikke beveger seg av flekken.

Filmen var god, og en suksess over alt. (Vaiana heter «Moana» i de fleste markeder – årsaken til navnebyttet i vår del av verden er noe så prosaisk som rettigheter). Likevel skulle det gå syv år før oppfølgeren manifesterte seg.

Fødselen har ikke vært uproblematisk. At «Vaiana 2» opprinnelig var ment som en serie for Disneys strømmetjeneste, og at hele tre mennesker står oppført som ansvarlige for regien, forteller oss sannsynligvis to ting.

1: Ambisjonene har ikke vært de høyeste. Og 2: Det har vært fomling underveis.

At musikal-geniet Lin-Manuel Miranda («Hamilton», «In the Heights», «Encanto») glimrer med sitt fravær, er heller ikke gode nyheter. Musikken og sangene her er da også dusinvare. Med et avslappet forhold til enderim.

Animasjonen, derimot, er førsteklasses, minst like fin som sist. Vann og hav har aldri sett bedre ut enn i denne blandingen av digital og håndtegnet animasjon, og sandstrendene er til å gråte av. Spesielt i en norsk november.

Kokosnøtt-piratene på Kakamora og Vaianas trofaste venner – hanen Heihei og grisen Pua – er ikke blitt noe mindre søte. De får dessuten selskap av lillesøster Simea, filmens absolutte hjerteknuser.

Litt merkelig er det at det går så lang tid før Vaiana og Maui – halvguden som kan det meste, men likevel er en stor klossmajor – møtes. De rappkjeftede dialogene de to imellom utgjorde mye av moroa i den første filmen.

Selve eventyret da? Her har ikke manusforfatterne vært så oppfinnsomme at det gjør noe. Men: Helten må legge ut på en farefull ferd med kano, med hjelp fra en litt ustyrlig besetning, for å sette fot på den tapte øya Motufetū.

Den sank i sin tid i havet da den sinte guden Nalo, som styrer over stormer og lyn, kastet en forbannelse på øysamfunnene i Stillehavet og isolerte dem fra hverandre.

Reisen kan i teorien legge beslag på hele Vaianas liv. Noe lillesøster virkelig ikke liker. Men slapp av. Det går atskillig raskere enn som så.

Kanskje vel kjapt? Spenningen blir ikke overveldende stor. Dog. Sekvensene i det store flytende skjellet midtveis, og møtet med flaggermuskvinnen Matangi, er Disney på sitt mest syrete fantasirike.

«Vaiana 2» kan ikke måle krefter med årets beste animerte filmer, så som smarte «Innsiden ut 2» og smellvakre «Den ville roboten». Voksne vil kjede seg mer med denne, enn den første.

Syvåringen vil på sin side kose seg i salen. Men neppe bære med seg «Vaiana 2» veldig lenge.

«Vaiana 2» settes opp i både norsk og engelsk språkdrakt. Anmelderen har sett den norske utgaven.

Read Entire Article