Filmanmeldelse «Wicked»: Grønn og glitrende

5 months ago 23

«Wicked»

Med: Cynthia Erivo, Ariana Grande, Jonathan Bailey, Michelle Yeoh, Jeff Goldblum, Marissa Bode

Regi: Jon M. Chu

Premiere på kino fredag 22. november

Musikal / eventyr. USA. 9 år. 2 timer og 40 minutter.

I deler av verden er filmversjonen av «Trollmannen fra Oz» (1939) en hellig tekst. Det er forventet at barn kan den på rams innen fylte fem.

Det er derfor besynderlig at musikalen «Wicked», som har gått for utsolgte hus i USA og England i over 20 år, ikke er blitt film før nå.

«Wicked» er basert på en roman fra 1995, som bygger videre på Frank Baums elskede eventyr fra 1900.

Rettere sagt: Den bygger bakover, og forteller opprinnelses-historien til den «gode heksen» Glinda, spilt av popstjernen Ariana Grande, og «den onde heksen fra Vest», Elphaba (Cynthia Erivo). Med et spesielt øye for sistnevnte.

Giles Keyte / Universal Pictures / United International Pictures

For det er vel ikke slik at Elphaba ble født slem? Nei, innprenter «Wicked» oss. Ingen er det. Hun ble imidlertid født grønn – helt grønn i huden, fra topp til tå – hvilket har vært et ikke ubetydelig sosialt handicap.

Faren vil ikke vite av henne, moren døde da Nessarose (Marissa Bode) kom noen år senere. Elphaba blir ansett som en som i beste fall egner seg til å ta seg av lillesøsteren, som er rullestol-bunden.

Det er med lillesøs at Elphaba først ankommer universitetet Shiz, et fargerikt lærdomssete som i likhet med Hogwarts underviser i trolldomskunst, under Madame Morrible (Michelle Yeoh).

Der viser det seg at Elphaba allerede behersker diverse «heksekunster». Hun kan få gjenstander og mennesker til å fly. Hun aner ikke selv hvor disse overnaturlige evnene kommer fra, og ingenting om hvordan hun kan kontrollere dem.

Men Morrible gjenkjenner et naturtalent når hun ser et, og ber Elphaba om å innrullere seg på skolen, hun også.

Der møter hun Glinda, et parodisk blondt og yndig vesen. Vever, søt som en dukke, med hud som hvit marmor og en kompromissløst rosa garderobe.

Glinda prøver å være snill, men er mest selvopptatt – en godhetsposør. Elphaba og Glinda avskyr hverandre til å begynne med, men blir venner etter hvert. Glinda hjelper sin grønne venninne å kle og sminke seg – kort sagt bli populær. Men ikke så populær som hun selv er, selvfølgelig.

Forholdet testes da kjekke Fiyero (Jonathan Bailey) inntar campus. Han er en prins, en utagerende sådan – født med et utseende og en gullskje i munnen som har gjort det mulig for ham å bokstavelig talt danse seg gjennom livet.

Det ligger i kortene at Fiyero og Glinda blir et par. «Perfekte» folk søker seg jo til andre perfekte folk for å bli enda mer perfekte, ikke sant?

Eller er det også slik at mennesker kan møtes i noe dypere? Som for eksempel i en ideologi? «I’m Not That Girl», synger Erivo i «Wicked»s mest bevegende soloballade. Men kan det likevel tenkes at hun er det?

Elphaba og Fiyero deler en lidenskap: De er begge opptatt av dyrs velferd og rettigheter. Og vi skal huske at «Wicked» er et eventyr med spesiell appell til alle som har følt seg misforstått, utenfor, usett.

Det er også et eventyr som skal legge beslag på to kinofilmer (del to ventes om ett år). Og selv om del én er lang – 2 timer og 40 minutter – så får den det travelt med introdusere et nytt miljø i den siste timen.

Filmen, som inntil nå har vært en slags high school-musikal, sender Elphaba til Smaragdbyen, der hun skal møte selveste Trollmannen fra Oz (Jeff Goldblum).

Så får vi se da. Om Elphaba er så «ond» som ryktene skal ha det til. Og om Trollmannen er så snill og grei som de synger i sangen. Vi skal også få se hvordan den berømte brosteinsgaten blir gul.

Det er litt fortærende å måtte vente et år på å få vite hvordan dette velsmurte, fargesprakende eventyret skal ende. Men «Wicked» gir oss litt av en cliffhanger, i form av en forhekset sopelime og musikalens sterkeste, mest tindebestigende sang:

«Defying Gravity», «Wicked»s svar på den allestedsnærværende «Let It Go»/«La den gå» fra «Frost» (2013).

Universal Pictures / United International Pictures

Jenter i en viss alder, la oss si fem til 15, for å være rause, og med visse tilbøyeligheter, la oss si interesse for sang og dans og med omsorg for dyr, kommer til å elske «Wicked», uavhengig av at det strengt tatt bare er en halv film.

Grande utviser strålende komisk timing som Glinda, som er rosa både utenpå og inni. Erivo gir utstøtte Elphaba noe «voksent» melankolsk som jenta som kanskje må gi opp «alt hun har drømt om» for å følge sin overbevisning.

Regissør Jon M. Chu fornyer ikke hverken musikal- eller eventyrsjangeren. Men han har formen inne fra «In the Heights» (2021), og kommer til et dekket bord han ikke griser ned.

De største stjernene, er scenografien og kostymene. Et par litt kjipt dataanimerte fantasidyr til tross – filmen ser ut som en ultra-glamorøs goodie bag. Grandes «levende» garderobe er alene verdt billettprisen.

«Wicked» blir en hit. Rekrutteringen til Bårdar Akademiet og landets øvrige musikk-, teater- og danselinjer er sikret i overskuelig fremtid.

«Wicked» settes også opp med norsk tale og sang. Anmelderen har sett den engelske versjonen.