Folk vil ha noe annet enn hva de sier de vil ha

Ja, ja.

Der hadde jeg hoppet av en serie igjen. Denne gang var det «The Last of Us». Livet er kort nok som det er, og jeg begynte å mistenke at jeg ville bli nødt til å bruke en uforholdsmessig stor del av mine gjenværende timer på å se tenåringer flykte fra forskjellige soppskrømt før historien ville få noen slags tilfredsstillende avrunding. De får løpe videre uten meg.

Sånn er det i strømmealderen. Det hoper seg opp med fortellinger som vi begynner på, følger i en sesong eller to, og så går lei av. Det er, med andre ord, snakk om historier der vi aldri får vite hvordan det faktisk går.

Det samme gjelder for den internasjonale filmbransjen, der de virkelig store pengene brukes på oppfølgere og franchisefilmer. Superheltfilmene fra Marvel har blitt til en rar grøt der filmene glir nesten umerkelig over i hverandre og forutsetter leksikonkjennskap til hele universet.

Skulle du ønske det var annerledes? Du er ikke alene. I mange år har både filmfolk og publikum etterlyst flere originalfilmer, særlig på kino.

De har lengtet etter filmer som ikke er basert på et univers du må ha et forhold til fra før for å skjønne bæret. Som ikke føles som kapittel seks av elleve. De har drømt om kinoopplevelser slik de var før, om så «før» var syttitallet, åttitallet, nittitallet eller senere. De har mimret om hvordan det var å synke ned i kinosetet mens mørket senker seg og tittel og skuespillernavn kommer til syne. Kanskje akkompagnert av en spredt pianoakkord.

De har ønsket seg filmer med en begynnelse og slutt, med en fortelling du kan være fylt av på vei ut av kinoen. De har gjort mer og mer narr av Hollywood, som tilsynelatende bare vil ha dovne remakes og sikre melkekuer.

Og hva skjedde så?

Jo, Hollywood tok kritikerne på alvor. Både i år og i fjor har filmbyen faktisk sendt den ene eller den andre filmen ut i verden, frontet av stjerner og fulle av feelgood, som presenterer deg for helt ukjente mennesker som opplever helt nye ting.

Resultatet? Fiasko.

«The Fall Guy», fjorårets storsatsing, med sjarmbombene Emily Blunt og Ryan Gosling i hovedrollene, gikk rett på nesa. Det samme gjorde den romantiske komedien «Fly Me To The Moon», med superstjernene Channing Tatum og Scarlett Johansson.

Det samme gjorde romdramaet «Mickey 17» med fordums hjerteknuser Robert Pattinson, og thrilleren «Drop» med stjerneskuddet Meghann Fahy. Og at actionfilmen «Wolfs», med legendene George Clooney og Brad Pitt i hovedrollene, ikke fikk noen storslått kinopremiere – vel, det ville rett og slett vært utenkelig for femten år siden.

Med andre ord: Publikum sier at de ønsker seg én ting, og sier nei takk når de får det de ber om. Kanskje ikke så rart at studiosjefene i Hollywood river seg i hårpluggene.

Grunnene til at det er slik, kan være sammensatte. Vinduet mellom kinopremiere og strømmepremiere blir stadig mindre, og mange føler nok at de kan koste på seg ventetiden. Det kan også handle om at filmene ikke var gode nok. Snakkiser som den bittersøte julekomedien «The Holdovers» og skrekkfilmen «Sinners» klarte å bli fenomener på egen hånd og vitner om at det fremdeles er mulig.

I USA rapporterer dessuten kinosjefer om at studioene ikke bruker nok penger på markedsføring av originalfilmene, og etterlyser at slike premierer kommer med støtte fra tilstrekkelig tunge kampanjer. For kanskje er det ikke så enkelt som at publikum vraker originalfilmene. Kanskje vet de ikke at de finnes.

Men det er også noe annet i sving her, en kulturell makelighet. Eller manglende vilje til risiko, hvis du vil. Jeg tror publikum, i større grad enn før, ønsker å vite at de vil få valuta for pengene, utbytte av tiden de legger ned.

Der tilbyr den originale kinofilmen et mer usikkert utbytte, samtidig som den krever mer innsats enn det mest fristende alternativet.

Det er jo ikke slik at vi ikke ar blitt kjent med nye, oppdiktede rollefigurer de siste årene. På ingen måte. Kendall Roy og Fleabag er eksempler på fiktive skikkelser mange føler de kjenner.

Men TV-seriene kan lirke deg inn på en annen måte. Du kan alltids aller nådigst gi en ny serie tjue minutter, og fortsette hvis det ikke er for kjedelig.

Kino? Da må du ha selskap, kinobillett, kanskje barnevakt, forhandlinger om film i forkant og drink i etterkant. Da er det mer fristende å gå for et univers du vet du liker, en opplevelse som ligner dem du har hatt før.

Da er det lett å glemme at gevinsten, fremdeles, også er potensielt større i den situasjonen.

Jeg følger med på en masse serier jeg liker. Men jeg skroller underveis. Og jeg vet at hvis vi er mange nok som liker den samme serien, er det gode sjanser for at produsenten vil skvise så mye ut av den som mulig, og lage nye sesonger helt til nesten alle har falt fra.

Sjansene for at jeg kan komme til å føle meg avspist eller skuffet, særlig med tanke på hvor mange timer jeg har spandert på akkurat denne historien, er til stede, for å si det sånn.

Men en originalfilm er et verk. Når jeg går ut av kinosalen har jeg sett det som er å se. Historien landet slik noen ville den skulle lande.

Denne sommeren satses det trygt og godt på oppfølgere på kino.

De mest påkostede og markedsførte filmere er en oppfølger til «Jurassic Park», en oppfølger til «Karate Kid», en ny «Supermann»-film, en ny «How to Train Your Dragon»-film, og det kanskje siste kapitlet i «Mission: Impossible»-sagaen.

Men på en bussholdeplass nær deg står en plakat med en ensom, rank mann. Det er Brad Pitt i «F1», formel 1-filmen som har premiere til uken. Der spiller han en avdanket og aldrende racersjåfør som heter Sonny.

Du vet ikke hvem han er. Men en hel filmbransje står åndeløst og følger med på om du har lyst til å bli kjent med ham likevel.