Meninger
Kommentar
Natt til tirsdag forlot det siste av de fangede, norske skipene Hormuzstredet. Allerede seiler norske skip inn igjen. Det betyr ikke at alt er normalt.
Det har vært en historisk dramatisk tid for norsk skipsfart. Et sted mellom 15 og 20 norske skip ble sittende fast i Gulfen etter at USA og Israel angrep Iran 28. februar.
I nær fire måneder har enkelte ventet på en trygg nok mulighet til å forlate Gulfen. De har fått hjelp av Forsvaret til å få løpende informasjon om forholdene.
Nå har alle som ville ut, kommet seg vekk. Det aller siste var Wallenius Wilhelmsens fartøy «Morning Concert». Dette var det glade budskapet da Norges Rederiforbund inviterte til pressetreff på tirsdag.
Noen skip er igjen av fri vilje, fordi de har oppdrag der. Og noen av skipene som satt fast, har allerede seilt inn igjen.
Det kan høres ut som det hele er over.
Men nei.
Dét er en feilslutning. At norske skip seiler et sted, betyr på ingen måte at det er rolig farvann.
Ja, det går bedre i øyeblikket. Men det betyr bare akkurat det. Akkurat nå passerer flere skip enn før.
Selv på de travleste dagene, passerer bare halvparten så mange skip stredet som før krigen. Vi er uendelig langt unna en normal situasjon.
Risikoen er høy for at det drar seg til igjen.
Det er gode grunner til at noen skip ventet lenge før de tok sjansen på å forlate Gulfen: Mer enn 60 ganger har sivile skip blitt angrepet i stredet de siste månedene. 14 sjøfolk skal ha mistet livet i angrepene.
Senest i helgen ble skip truffet. Iran misliker sterkt at Oman, sammen med sjøfartsorganisasjonen IMO, har laget en alternativ rute gjennom stredet. Det er fare for at de vil fortsette å sabotere ferdsel der, for den alternative ruten ødelegger for Irans plan om kontroll over stredet.
Faren for å kjøre på miner er fortsatt reell. Hele den vanlige ruten gjennom stredet er fortsatt utrygg. Det er helt i det blå når opprydningen i det hele tatt kan starte.
En vedvarende trussel er dessuten jamming og spoofing fra Iran. Navigasjonen settes plutselig ut av spill. Sjøkart og kompass er tilbake.
Det må ikke undervurderes hvor vanskelig situasjonen har vært for sjøfolkene. Ja, norsk skipsfart har vært i dramatiske situasjoner flere ganger før. Hver gang det drar seg til et sted i verden, er et norsk skip i nærheten.
Men det er helt eksepsjonelt at så mange skip har sittet fast over så lang tid, og i så farlige forhold.
– Det har vært en veldig veldig tøff opplevelse for sjøfolkene. Det tar lang tid å bearbeide dette, sa Torger Trige fra rederiet Odfjell, på pressetreffet hos Rederiforbundet.
Odfjell hadde to skip der inne da krigen brøt ut. Ett dro ut med en gang. Bergens Tidende har fortalt historien om turen ut. Den var heftig. De så missiler komme flygende og tok sjansen på å passere før stredet ble minelagt.
Først forrige uke tok de sjansen på at det andre passerte stredet. De har ingen planer å la skip passere med det første.
Det vil ta lang tid før det blir normale forhold i Hormuzstredet igjen. Kanskje kommer vi aldri tilbake til slik det var før 28. februar i år. Det er ikke lett å se hvordan normaliteten kan gjenopprettes.
Iran ønsker naturligvis å tviholde på sin nye maktposisjon i stredet. For alle andre, er det utålelig å la revolusjonsgarden få beholde den. Det handler om at verdensøkonomien ikke kan ligge i et brutalt diktaturs hender, og dermed oppgraderes til en regional stormakt. Intensjonen med krigen var tross alt det motsatte.
Men det handler også om det prinsipielle: Om man aksepterer at Iran kontrollerer ferdselen i Hormuzstredet, og krever betaling for den, vil det kunne svekke havretten andre steder i verden.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

2 hours ago
1






English (US)