«Franken­stein» går rett inn i frykten for KI

En vitenskapsmann mener han er i stand til å gjøre noe ingen har gjort før, nemlig å skape et vesen som lever og tenker og føler som ham selv. Bare at dette er mulig, gjør at det blir en besettelse for ham. Han føler seg hevet over andre og bruker levende og døde som brikker for å oppnå det han vil.

Når han lykkes i å skape dette vesenet, blir han forskrekket. Skapningen er ikke som han hadde tenkt. Den har sin egen vilje, sine egne følelser, den gjør ikke det han ønsker. Og snart vender den seg mot ham, med krefter som er mange ganger større enn vitenskapsmannens egne.

Lyder det kjent?

Det kunne vært en slik skikkelse Elon Musk hadde i tankene, da han snakket på World Government Summit i Dubai i 2017. Der sa han at en vitenskapsmann kunne bli «så oppslukt av arbeidet sitt at de ikke innser rekkevidden av det de driver med».

Det kunne strengt tatt vært en skildring av Elon Musk selv.

Det er også en beskrivelse av Victor Frankenstein, hovedpersonen i Mary Shelleys skrekkroman «Frankenstein» fra 1818. Frankenstein setter sammen et menneske av kroppsdelene fra døde menn, og lykkes i å gi det liv.

Skapningen er intelligent og energisk og i stand til å lære seg språk. Han leser avansert litteratur. Jo mer kunnskapsrik han blir, jo mer raser han over å være dømt til et liv i ensomhet og utenforskap. Snart forfølger han Frankenstein og alt han har kjært.

Likheten mellom Frankenstein og vår tids innovatører har slått mange. En av dem som er særs oppmerksom på den, er filmskaper Guillermo del Toro. Han har vært besatt av «Frankenstein» siden han var barn. I forrige uke var det norsk kinopremiere på hans egen film om den opprinnelige «gale vitenskapsmannen» og skapningen hans. Filmskaperen har vært helt åpen om at han ser på hovedpersonen som en slags «tech bro».

Også kapitalisten Harlander (Christoph Waltz), en styrtrik mann som ikke aksepterer at han er døende og vil ha vitenskapens hjelp til å leve evig, synes å være en versjon av skikkelser fra vårt eget tiår.

Oscar Isaac spiller Frankenstein, mens «Euphoria»-hunken Jacob Elordi spiller skapningen, i en langt mer billedskjønn versjon enn hva som har vært vanlig. Ikke noe svært, firkantet hode med skruer denne gang.

Når «Frankenstein» føles som om den taler rett til oss, nå, over to hundre år etter at den ble skrevet, har det så klart ikke bare å gjøre med den teknologiske utviklingen som sådan. Det har spesifikt å gjøre med kunstig intelligens.

Sant å si har nesten alle generasjoner etter at «Frankenstein» ble først utgitt, følt at romanen har handlet om deres egen tid. Etter utgivelsen kom det raskt en teaterversjon, og så film etter film etter film.

Shelley skrev sin roman idet teknologiske nyvinninger var i ferd med å snu opp ned på folks liv. Det har skapt en bestemt moderne uro, som har vært der i møte med mange nye oppfinnelser, det være seg jernbanen, masseødeleggelsesvåpnene eller internett.

Mennesket skaper ting som blir større og større, som blir stadig sterkere sammenlignet med de svake små vesenene vi selv er. Jo mer avansert verden blir, jo større blir engstelsen for at vi bereder grunnen for vår egen undergang.

Men KI er den hittil tydeligste parallellen til Frankensteins skapning eller «monster». Det er noe paradoksalt over å ville skape noe som ligner oss selv, og samtidig forvente at det vi skaper, skal være vår slave. Og det er en bekymring knyttet til de som står i spissen for denne utviklingen, som ikke ser noen grunn til å bremse.

De gjør det de kan, fordi de kan gjøre det. Fordi de vil skyve på grenser. Fordi de vil vise andre menn hva de er gode for. Noe annet ville vært uutholdelig.

«Frankenstein» er en mangfoldig roman. Det dreier seg ikke bare om forholdet mellom mennesker og teknologi, men også om forholdet mellom foreldre og barn. I Guillermo del Toros film blir dette understreket.

Filmens Victor Frankenstein opplevde å bli hundset av sin egen far. Faren var en skuffet mann som ikke likte den sønnen han så. Når skapningen hans blir levende, blir han selv som en skuffet far. Han vemmes over dette vesenet som ikke oppfører seg som forventet.

Skapningen hevder hardnakket at han ikke er ond, men at det er behandlingen han har fått fra de levende som har skjøvet ham inn i mørket. Dette kan både leses som en bønn om at foreldre må vise omsorg for barna sine, og en advarsel mot at vitenskapen må sette grenser for seg selv og teknologien den frembringer. Også her trengs omhu og oppdragelse.

Og alt dette skjer fordi det var så dårlig vær sommeren 1816.

Det var da atten år gamle Mary Godwin dro med sin kommende ektemann, poeten Percy Shelley, til Genfersjøen for å besøke dikteren Lord Byron. Et vulkanutbrudd i India hadde formørket himmelen også i europeiske land. Selskapet var henvist til å være innendørs, og ble enige om en skrivekonkurranse, der de skulle forsøke å skremme de andre med hver sin skumle historie. Marys bidrag var førsteutkastet til «Frankenstein».

Selv skulle hun fortelle at historien sprang ut av et mareritt hun hadde hatt, en visjon av en død mann som plutselig begynte å bevege seg.

Samtidig hadde hun allerede opplevd å miste et lite barn, en datter som var for tidlig født og som døde få dager etter fødselen. I dagboken sin skrev hun om hvordan det plaget henne dag og natt:

«Jeg drømmer at det lille barnet mitt ble levende igjen, at hun bare hadde vært kald, og at vi gned henne foran peisen, og så levde hun. Våkner og finner ikke noe barn. Jeg tenker på den lille tingesten hele dagen.»

Det kan være mange grunner til at mennesket har ønsket å overvinne døden. «Frankenstein» har talt til dem alle.